Redigerer Georg Brandes (avsnitt)

== Liv ==
Georg Brandes ble født 4. februar 1842 i [[København]] i en jødisk grossererfamilie. Etter avlagt studenteksamen i 1859 begynte han å studere juss ved [[Københavns Universitet]]. Han byttet etter kort tid studium til [[kulturhistorie]], [[filosofi]] og endelig [[estetikk]]. I 1862 vant han universitetets gullmedalje for sin prisoppgave i estetikk. Før dette hadde han vist utpregede evner innen skriving av vers, men resultatene var ikke omfattende nok til å rettferdiggjøre en selvstendig utgivelse. Brandes samlet ikke diktene sine før i 1898. På universitetet, som han forlot i 1864, var han under innflytelse av [[Johan Ludvig Heiberg|Heibergs]] kritikk og [[Søren Kierkegaard]]s filosofi. Denne påvirkningen fortsatte å sette sine spor i hans arbeider.
[[Fil:Hovedstrøminger 1872.jpg|thumb|Førsteutgaven av Georg Brandes' gennombruddsforelesninger ''Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur - Emigrantlitteraturen'' fra 1872. Senere utgaver inneholdt Brandes' mere modererende endringer i noen av de kritiserte passasjer.]]
[[Fil:Georg Brandes som ung.jpg|thumb|Georg Brandes som ung. Skisse ved Gotfred Rump, 1868.]]
Fra 1865 til 1871 reiste Brandes en del i [[Europa]], der han lærte om litteraturens vilkår ved de største læresentrene. Hans første viktige bidrag til litteraturkritikken var ''Æstetiske Studier'' (1868) med flere korte monografier over danske poeter. I 1870 utgav han flere viktige arbeider: ''Den franske æstetik i vore dage'', som primært omhandlet [[Hippolyte Adolphe Taine|Taine]], ''Kritiker og Portraiter,'' og en oversettelse av ''Kvindernes Underkuelse'' av [[John Stuart Mill]], som han hadde møtt samme år under et besøk i [[England]].

Brandes ble etter hvert betraktet som den ledende litteraturkritiker i [[Nord-Europa]]. Han ble dosent i dansk litteratur ved [[Københavns Universitet]]. Da professoratet i estetikk ble ledig i 1872, regnet man det for sikkert at Brandes ville bli utnevnt. Men den unge kritikeren hadde fornærmet mange med sin argumentasjon for moderne ideer, han ble betraktet som [[jøde]] (tross hans egen innstilling), han ble ansett for å være radikal og mistenkt for å være [[ateist]]. Universitetet nektet å velge ham, men at Brandes var godt egnet for stillingen, var så åpenlyst at professorstillingen forble ledig. Ingen andre ville risikere å bli sammenlignet med Brandes.

På denne tiden begynte Brandes å utgi sitt mest ambisiøse verk, ''Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur'', som utkom i fire bind mellom 1872 og 1875. Denne kritikken av litteraturen i de ledende land i Europa på begynnelsen av 1800-tallet, og Brandes' beskrivelse av det generelle opprøret mot pseudoklassisismen fra 1700-tallet, tiltrakk seg umiddelbart oppmerksomhet utenfor Danmark. Verket regnes i dag som det moderne gjennombrudd i dansk litteratur. I første del kritiserte Brandes blant annet [[romantikk]]en og uttalte: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat.»

Brandes fikk stor oppmerksomhet, spesielt i Tyskland og Russland. Blant hans senere arbeider kan nevnes monografiene om [[Søren Kierkegaard]] (1877), [[Esaias Tegnér]] (1878), [[Benjamin Disraeli]] (1878), [[Ferdinand Lassalle]] (1877), [[Ludvig Holberg]] (1884), [[Henrik Ibsen]] (1899) og [[Anatole France]] ([[1905]]), og Brandes har skrevet om de mest betydningsfulle av [[Danmark]]s og [[Norge]]s samtidige diktere og forfattere.

Hans «Danske Digtere» (1877) med studier av [[Johannes Carsten Hauch|Carsten Hauch]], [[Ludvig Bødtcher]], [[Christian Winther]], og [[Frederik Paludan-Müller|Paludan-Müller]], hans ''Det moderne Gjennembruds Mænd'' (1883) og hans ''Essays'' (1889), betraktes som essensielle verk i studiet av moderne skandinavisk litteratur. Han skrev en fremragende bok om [[Polen]] 1888, og var medredaktør i en tysk biografi om [[Henrik Ibsen]].
I 1877 forlot Brandes [[København]] og bosatte seg i [[Berlin]]. Hans politiske synspunkter gjorde imidlertid at det ble ubehagelig for ham å oppholde seg i [[Preussen]], og i 1883 vendte han tilbake til [[København]], der han ble møtt av en helt ny gruppe forfattere og tenkere, som var ivrige etter å motta ham som sin leder. Det viktigste av hans senere arbeider er hans verk om [[William Shakespeare]], som ble oversatt til engelsk av [[William Archer (oversetter)|William Archer]], og som straks ble anerkjent. 

Hans innflytelse på de skandinaviske forfatterne i 1880-årene var meget stor, men en reaksjon, anført av [[Holger Drachmann]], mot Brandes' «realistiske» doktriner, begynte i 1885. 

I 1900 samlet han for første gang sine verker i en fullstendig og populær utgave.

Hans bror, Edvard Brandes, var også en kjent kritiker og forfatter.