Redigerer Generalstreiken i Storbritannia 1926 (avsnitt)

==Årsaker til generalstreiken==
Den britiske kullindustrien opplevde en økonomisk krise i 1925, hovedsakelig på grunn av fem faktorer:

* [[Første verdenskrig]]: den omfattende bruken innenlands av kull under krigen betydde at kildene gradvis ble tømt. Storbritannia eksporterte mindre kull under krigen enn normalt, noe som oppfordret andre land til å dekke det økende behovet. [[USA]], [[Polen]] og [[Tyskland]] dro mest fordel av dette.

* Produktiviteten, som var på sitt laveste nivå noensinne. Produksjon per arbeider hadde falt til bare 199 tonn i 1920–1924, fra 247 tonn i de fire årene før krigen, og en topp på 310 tonn tidlig på 1880-tallet.<ref>Peter Mathias, ''The First Industrial Nation'', Routledge, pp. 449, ISBN 978-0-415-26672-7</ref>

* Prisfallet var et resultat av [[Dawesplanen]] fra 1925 som, blant annet, tillot Tyskland å gå inn igjen i det internasjonale kullmarkedet ved å eksportere «fritt kull» til [[Frankrike]] og [[Italia]] som en del av deres opprydningsarbeid etter første verdenskrig.

* Gjeninnføringen av [[gullstandard]]en i 1925 av [[Winston Churchill]]: dette gjorde det [[britisk pund|britiske pundet]] for sterkt til at effektiv eksport var lønnsomt i Storbritannia, og økte også (på grunn av de økonomiske prosessene rundt opprettholdelsen av en sterk valuta) [[rente]]satsene, noe som skadet alle bedrifter.

* Gruveeierne ville normalisere profittene, selv i perioder med økonomisk ustabilitet &ndash; dette ble ofte gjort i form av lønnsreduksjoner. I tillegg til tendensene til lengre [[arbeidsuke]]r, ble industrien preget av kaos og uattraktivitet.

Gruveeierne varslet derfor om sine intensjoner om å redusere arbeidernes lønninger, og TUC reagerte på disse nyhetene med løfter om å støtte arbeiderne i denne striden. [[Det konservative parti (Storbritannia)|Det konservative partiet]] under [[Stanley Baldwin]] bestemte seg for å gripe inn, ved å erklære at de ville stille med ni måneders subsidier for å opprettholde gruvearbeidernes lønninger, og ved at en kongelig kommisjon &ndash; under ledelse av [[Herbert Samuel|Sir Herbert Samuel]] &ndash; skulle se nærmere på problemene i gruveindustrien.

Denne avgjørelsen ble kjent som «rød fredag» fordi den ble ansett som en seier arbeiderklassens solidaritet. I praksis gav subsidiene gruveeierne og staten tid til å forberede seg på en stor arbeiderdisputt. Herbert Smith (en leder av gruvearbeidernes forbund i Storbritannia) sa følgende om denne hendelsen: «Vi har ikke noe behov for å glorifisere en seier. Det er bare en [[våpenstillstand]]».

Samuel-kommisjonen la ut en rapport i mars 1926: den erkjente at industrien trengte å reorganiseres, men avviste forslaget om [[nasjonalisering]]. Rapporten anbefalte også at statens subsidier skulle trekkes tilbake, og at gruvearbeidernes lønninger skulle reduseres for å bevare industriens lønnsomhet. En tidligere kongelig kommisjon, Sankey-kommisjonen, hadde anbefalt nasjonalisering et par år tidligere som en løsning på industriens produktivitets- og lønnsomhetsproblemer. Derimot hadde [[Lloyd George]], daværende statsminister, avfeid denne rapporten.

Etter Samuel-kommisjonens rapport fastsatte gruveeierne nye arbeidsbetingelser for alle gruvearbeiderne. Dette inkluderte en utvidelse av den syv timer lange arbeidsdagen, lønnsforhandlinger for hvert distrikt og en lønnsreduksjon. Avhengig av antall faktorer, ville lønningene nå kuttes med mellom 10% og 25%. Gruveeierne fastslo at gruvearbeiderne måtte godta disse betingelsene før 1. mai, ellers ville de miste jobbene sine. MFGB (gruvearbeidernes landsforening) avslo tilbudet: «Ikke en krone av lønnen, ikke et minutt av dagen».