Redigerer Geirr Tveitt (avsnitt)

== Biografi ==
=== De første årene ===
Geirr Tveitt ble født på Nordnes i [[Bergen]] hvor familien bodde til han var fire år. Han ble døpt Nils Tveit, men skiftet i ungdommen fornavn først til Nidvu og deretter til Geirr, og la på en ekstra «t» i etternavnet. Faren Lars Tveit var styrer på [[Danvik Folkehøgskole|Danvik kristelige ungdomsskole]] i nåværende Drammen i ni år, før han ble lærer i hjembygda Kvam i Hardanger.

Her kom Tveitt tidlig i kontakt med [[vokal folkemusikk]] og [[hardingfele]]. Gymnastiden hadde han på [[Voss]] hvor han ledet sitt eget orkester, ''Vesle-Frikk'', og hvor han forsøkte seg med sine første symfonier og operaer. Han fikk undervisning i både [[fiolin]] og [[klaver]], og ble fulgt opp av [[Christian Sinding]].

=== Studier i Tyskland ===
Etter råd fra Sinding dro Tveitt i [[1928]] til [[Leipzig]] i [[Tyskland]] for å studere, slik [[Edvard Grieg]] og andre nordmenn hadde gjort før ham. Han fikk undervisning i komposisjon av [[Hermann Grabner]] på Leipzig-konservatoriet. Han forlot Leipzig etter fire år, og i årene deretter studerte han periodevis i [[Paris]] hvor han fikk undervisning i komposisjon og orkestrering av [[Arthur Honegger]] og den brasilianske komponisten [[Heitor Villa-Lobos]]. I Wien fikk han undervisning av Egon Wellesz før han flyttet tilbake til Norge.

=== Debut ===
Komponistdebuten fant sted i april 1931 med ''Klaverkonsert i f-moll''. Den består av tre satser og varer ca. 20 minutter. Alfred Szendrei dirigerte Leipzig symfoniorkester og [[USA|amerikaneren]] Herman Berlinski var solist. Året etter spilte [[Ingebjørg Gresvik|Ingebjørg Marie Gresvik]] verket i [[Oslo]]. [[Harald Sæverud]] skrev i [[Bergens Tidende]] at «Konserten er et forsøk på å fylle de store former med uforfalsket norsk musikk, med folkevisestemning og slåtter som bærende grunnlag... Som helhet var verket meget velskapt, morsomt og takknemlig.»

Til å være en klaverkonsert er den bygd opp på en utradisjonell måte med en rolig første sats, en tranquillo, deretter følger en spenstig giocoso som andre sats. Den avsluttende finalen har også et rolig preg en [[lento]].

=== Gjennombrudd ===
Tveitt stilte for første gang selv som konsertpianist i [[Norge]] den [[2. mars]] [[1934]] i Handelens og Sjøfartens Hus med nye klaverstykker inspirert av norsk folkemusikk, deriblant kadenser til tre klaverkonserter, hvor også felespilleren [[Halldor Meland]] medvirket. Noen dager senere presenterte [[Harald Heide]] og Harmoniens orkester i Bergen ''Konsert for strykekvartett og orkester'' som skapte begeistring blant kritikerne.

Tveitt arbeidet også med musikkteori og fikk ros av dirigenten Felix Weingartner og andre musikkeksperter, deriblant den franske komponisten [[Florent Schmitt]], for en avhandling som han ville ta doktorgraden på, nemlig ''Tonalitätstheorie des parallelen Leittonssystems'' (Gyldendal, 1937). Men han kom på kant med juryen som han mente ikke hadde tilfredsstillende fagkunnskap, og han trakk derfor avhandlingen tilbake.

I de seks årene han var bosatt i Oslo til han forlot byen, skrev han en rekke komposisjoner med balletten ''Baldurs Draumar'' som høydepunkt. Fra denne perioden stammer også operaen ''Dragaredokko'', satt opp i [[Harmonien]] og [[Oslo Filharmoniske Orkester|Filharmonisk Selskaps Orkester]] vinteren [[1940]]–[[1941]].

=== Baldurs Draumar ===
Hans første store verk, balletten ''[[Baldurs Draumar]]'', ble urframført i klaverversjon i [[1935]]. Stykket var et koreografisk drama i to versjoner for henholdsvis klaver og for symfonisk besetning, med eller uten sangsolister. Oppføring med [[dans]] lyktes det ikke å få istand. Tveitt fremførte selv pianoversjonen i [[Leipzig]] og [[Berlin]] i [[1935]]. Verket ble framført to ganger i Oslo i 1938. Komponisten dirigerte selv, og orkesteret besto for anledningen av 100 musikere.

«Baldurs Draumar» ble betraktet som den viktigste musikalske begivenheten i Oslo det året. Verket er stort anlagt og henter sitt emne fra [[norrøn mytologi]], det vil si fra den eldre og yngre [[Edda]]. Deler av det ble senere oppført i København og Paris.

Tveitt skaffet seg tidlig god kjennskap til den norrøne kulturarven og lærte seg til å tale [[norrønt]]. Til tross for farens kristne bakgrunn betraktet han seg selv som en slags [[hedning]] og innførte sin egen  tidsregning etter [[Leiv Eiriksson]]s oppdagelse av [[Vinland]].

=== Politiske holdninger og kulturpolitisk virke ===
I boka ''Religion og rase'' fra 2003 dokumenterer [[Terje Emberland]] at den unge Geirr Tveitt tidlig på [[1930-tallet]] kom med antisemittiske uttalelser.<ref>[[Terje Emberland|Emberland, Terje]] (2003): ''Religion og rase: Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933-1945,'' Oslo, Humanist forlag</ref> Slike holdninger tok han siden avstand fra.{{tr}}

Emberland dokumenterer også at Tveitt sympatiserte med Deutsche Glaubensbewegung, en tysk nyhedensk bevegelse som ønsket å gjøre et modernisert norrønt hedenskap til [[Det tredje rike]]s offisielle religion, og at han utviklet et nært vennskap med bevegelsens leder, religionshistorikeren [[Wilhelm Hauer]]. Emberland påpeker imidlertid også at Hauer brøt ut av denne bevegelsen og skapte sin egen for å unngå å bli misbrukt. Tveitt besøkte Hauer i Tübingen, og da «Baldurs Draumar» ble framført i Tyskland, oversatte Wilhelm Hauer teksten til tysk og la den nærmere opp til nyhedensk tenkning. Slik kan det hevdes{{av hvem}} at han endret Tveitts opprinnelige kunstneriske intensjoner.

Emberland opplyser videre at Tveitt på 1930-tallet sympatiserte med en radikal [[nasjonalsosialisme]] som han møtte i kretsen rundt ''[[Tidsskriftet Ragnarok]]''. Dette kom ut mellom [[1935]] og [[1945]] og ble utgitt av [[Hans S. Jacobsen]], en økonom som tidlig markerte en nasjonalsosialistisk opposisjon til [[Nasjonal Samling]] og [[Vidkun Quisling]]. Gruppen ønsket en raseorientert og radikal nasjonalsosialistisk politikk basert på [[Völkisch-bevegelsen|Völkisch-tenkning]], i motsetning til det som ble oppfattet som NS' borgerlige, kristne og «slappe» linje. ''Ragnarok''- sympatisørene var [[pangermanisme|pangermanister]] og nyhedninger og mente at fremtidens religion måtte bygges på rasetilhørigheten og den norrøne tradisjon. Da kretsen gikk i oppløsning høsten 1940 gikk dens medlemmer i ulike retninger,{{tr}} hvor Tveitt fulgte dem som gikk inn i motstandsarbeid mot okkupasjonsmakten.

Flere av Tveitts komposisjoner var basert på [[Edda]]-diktning og norske sagn. Tveitts interesse for det norrøne gikk tilbake til barndommen og hadde sin bakgrunn i det folkehøyskolemiljøet han vokste opp i.

Høsten [[1940]] lot Tveitt seg utnevne til formann i det såkalte [[Kultur- og folkeopplysningsdepartementet]]s organ [[«Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål»]]. Det var et ubetalt verv, og selv om de andre i rådet senere trakk seg, fortsatte han som statens musikkonsulent frem til [[1942]]. Grunnen til at han ble sittende så lenge, var at ''Norsk Musikerforbund'' ba ham å bli som en motvekt mot okkupasjonsmaktens diverse «nyordninger»: «Så seint som sommaren 1941 hadde formannen, Gustav Hammerstrøm, innstendig oppmoda Tveitt om å stå på post for så langt som råd var å berga musikklivet mot øydeleggjande nyordningar.»<ref>Storaas, Reidar 2008: ''Mellom triumf og tragedie Geirr Tveitt-ein biografi'', s. 175.</ref>

I egenskap av konsultativt råd motarbeidet han nazifisering.{{tr}} ''Den rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner'' etter okkupasjonen uttaler{{hvor}} blant annet at Tveitt «har ført en kraftig og uredd penn med risiko for sin egen sikkerhet». Han sloss for eksempel også for musikk av «ikke-ariere», musikk av franske, russiske og jødiske komponister. Hans virke som konsultativt råd fikk likevel langvarige negative følger for ham, selv om han også motarbeidet [[Nasjonal Samling]] og aldri var medlem. Han flyttet fra Oslo til Norheimsund i 1941.

Han fikk [[Statens kunstnerlønn]] under krigen og igjen fra 1958.
 
I Hardanger kom Tveitt med i [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsarbeid]] og ble av sambygdingene sett på som en «god nordmann». Han kunne for eksempel huse motstandsfolk i sitt hjem.<ref>Arnfinn Haga i boka «Det regner i fjellet»</ref>. Likevel ble han ekskludert fra [[TONO]] og [[Norsk Komponistforening]] etter krigen. Tveitt betraktet dette som et [[justismord]]. Han ba selv om at hans forhold skulle undersøkes av den uavhengige rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner. Nemnda var nedsatt av Justisdepartementet og besto av tre jurister, deriblant høyesterettsdommer og lagmann Erik Solem. Nemnda frifant Tveitt for anklager om unasjonal holdning, men gav betinget kritikk for at han hadde mottatt kunstnerlønn og arbeidsstipend. Resultatet av nemndas undersøkelser førte til at Geirr Tveitt året etter ble tatt opp igjen som fullverdig medlem i komponistforeningen og Tono.

Til tross for at det ikke var grunnlag for å rettsforfølge Geirr Tveitt, er det gjennom hele etterkrigstiden med ujevne mellomrom blitt sådd tvil om Tveitts holdninger under okkupasjonen. Pianisten [[Kjell Bækkelund]] fant derfor grunn til å rykke ut i [[Aftenposten]] [[5. juli]] [[1994]] og skrev under tittelen «Mobbingen av et geni» blant annet følgende: «Geirr Tveitt var et geni. Han stilte seg dermed for hugg – i en andedam som ikke var overbefolket med den slags talenter».

=== Av granskningsnemndas dokument ===
Skrivet fra den uavhengige rådgivende nemnd for opprydning i kunstnerorganisasjoner er datert 06.05.1946 og er undertegnet av Erik Solem (høyesterettsdommer og lagmann), Leif S. Rode og Fr. H. Winsnes. Etter å ha listet opp i alt fire punkter vedrørende Geirr Tveitts forhold under den tyske okkupasjonen, konkluderes det at «Nemnden finner ikke at Geirr Tveitt ved sitt forhold i noen av disse punkter har forrådt Norges sak. Nemnda uttaler videre at Geirr Tveitt drev direkte antinazistisk virksomhet og skriver «at det neppe er tvilsomt at Tveit har vært til hjelp for den nasjonale front [dvs. fronten mot okkupasjonsmakten] i sitt arbeid i det konsultative råd, og at man må godskrive ham, i alle fall delvis, at en rekke nazistiske tiltak strandet. Videre er den enig i at Tveit i det hele synes å ha benyttet alle midler som var til rådighet for å holde sin linje [dvs. den antinazistiske linje], og har ført en kraftig og uredd penn med risiko for sin egen sikkerhet. Til slutt har han uten omsvøp sagt klart fra om grunnene for sin fratreden.» [Dvs. at Tveitt, på en måte som ikke var til å misforstå, har forklart hvorfor han gikk ut av det konsultative råd».