Redigerer Galla Placidia (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Familie ===
Placidia var datter av [[Theodosius den store|Theodosius]] og hans andre hustru [[Galla, hustru av Theodosius|Galla]],<ref name="Cawley_Galla">Cawley, Charles: [http://fmg.ac/Projects/MedLands/ITALY,%20Kings%20to%20962.htm#GallaPlacidiadied450 «Galla Placidia»] {{Wayback|url=http://fmg.ac/Projects/MedLands/ITALY,%20Kings%20to%20962.htm#GallaPlacidiadied450 |date=20161114232856 }}, ''Medieval Lands database'', Foundation for Medieval Genealogy</ref> som selv var datter av [[Valentinian I]] og hans andre hustru [[Justina, hustru av Valentinian I|Justina]].<ref>Cawley, Charles: [http://fmg.ac/Projects/MedLands/ITALY,%20Kings%20to%20962.htm#_Toc144276905 «Profile of Theodosius I»] {{Wayback|url=http://fmg.ac/Projects/MedLands/ITALY,%20Kings%20to%20962.htm#_Toc144276905 |date=20161114232856 }}, ''Medieval Lands database'', Foundation for Medieval Genealogy</ref> Hennes eldre bror Gratian døde som barn. Hennes mor døde i barsel i 394 da hun fødte Johannes og som døde med moren.<ref name="Woods_Theodosius">Woods, David (1999): [http://www.roman-emperors.org/theo1.htm «Theodosius I (379-395 A.D.)»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref> Placidia var en yngre halvsøster på farssiden av keiserne [[Arcadius]] og [[Honorius]]. Hennes eldre halvsøster Pulcheria døde før sine foreldre, i henhold til [[Gregor av Nyssa]], noe som plasserer tidspunktet for Pulcherias død før [[Aelia Flaccilla]]s død i 385, den første hustruen til Theodosius.<ref name="Woods_Theodosius"/>

=== Tidlig liv ===
[[Fil:Theodosius I's empire.png|thumb|Delingen av Romerriket ved Theodosius' død. Vestromerriket i rødt.]]
Placidia ble gitt hennes egen husholdning av sin far tidlig på 390-tallet og var således finansielt uavhengig selv om hun ikke var myndig. Hun ble tilkalt til hoffet av sin far Mediolanum (dagens [[Milano]]) i 394. Hun var til stede var Theodosius’ død den 17. januar 395. Hun gitt tittelen ''Nobilissima Puella'', «den mest edle pike», mens hun var barn.<ref name="Mathisen_Galla">Mathisen, Ralph W.: [http://www.roman-emperors.org/galla.htm «Galla Placidia»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref>

Placidia tilbrakte det meste av sine første år i husholdningen til den romerske hærføreren [[Stilicho]] og hans hustru Serena. Antagelig lærte hun kvinnesysler som veving og brodering. Hun kan også ha fått en klassisk utdannelse, men ingen detaljer er kjent.<ref name="Mathisen_Galla"/>  Serena var kusine av Arcadius, Honorius og Placidia. Diktet «Til Serenas pris» av [[Claudius Claudianus]] og historieverket ''Historia Nova'' av [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]] har klargjort at Serenas far var den eldre Honorius, en bror av keiser Theodosius.<ref>Claudian (1922): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Claudian/Carmina_Minora*/30.html «In Praise of Serena»], ''Loeb Classical Library''</ref><ref name="Zosimus">Zosimus (1814): ''Historia Nova'', bok fem, overs. Green & Chaplin</ref> I henhold til «De Consulatu Stilichonis» av Claudianus, ble Placidia trolovet til Eucherius, den eneste kjente sønnen til Stilicho og Serena. Hennes planlagte bryllup er nevnt i teksten som den trede forening mellom Stilichos familie og [[Theodosiske dynasti|Theodosius’ slekt]]. De to andre var Stilicho til Serena, og Maria, deres datter, til Honorius.<ref>Claudian (1922): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Claudian/De_Consulatu_Stilichonis/2*.html#ref5 «On the Consulship of Stilicho»], ''Loeb Classical Library''</ref>

Stilicho var [[magister militum]] (øverste militære grad) av Vestromerriket. Han er den eneste kjente person som holdt rangen ''magister militum in praesenti'' fra 394 til 408 i både Vest- og [[Østromerriket]]. Han holdt også tittelen ''magister equitum et peditum'' («Herre av hest og fot»), det vil si hærfører av både [[kavaleri]]et og [[infanteri]]et, i Vestromerriket.<ref>''Prosopography of the Later Roman Empire'', bind 1 (395 til 527), Cambridge University Press, s. 1114</ref> I 408 døde Arcadius og ble etterfulgt av sin sønn [[Theodosius II]], da kun sju år gammel. Stilicho å fortsette til [[Konstantinopel]] og «overta håndteringen av affærene til Theodosius», og overtalte Honorius om ikke selv å reise østover. Kort tid etter forsøkte Olympius, «en offiser av høy rang hos hoffvaktene», å overbevise Honorius om at Stilicho i virkeligheten sammensverget på å avsette Theodosius II, og isteden innsette seg selv med Eucherius. Olympius fortsatte videre med å lede et militært statskupp som plasserte seg selv i kontroll av Honorius og hans hoff. Stilicho ble arrestert og henrettet den 22. august 408. Eucherius forsøkte å skjule seg i Roma, men ble funnet og arrestert av Arsacius og Tarentius, to [[evnukk]]er som fulgte keiserlig ordre. De henrettet ham ikke lenge etter. Honorius utnevnte Tarentius som keiserlig marskalk og ga posisjonen som den neste posisjonen under ham til Arsacius.<ref name="Zosimus"/> Stilichos død etterlot Placidia ubeskyttet og uten tilknytning.

=== Første ekteskap ===
[[Fil:Galla Placidia (rechts) und ihre Kinder.jpg|thumb|Galla Placidia til høyre, med sine to barn. Miniatyrmaleri på 6 cm i diameter på forgylt glass.<ref>På 1700-tallet ble portrettene identifisert som Galla Placidia og hennes to barn. Moderne forskere betviler dette da inskripsjonene på medaljongen ikke er personnavn, men identifsert som ord i den greske dialekten i Alexandria, Egypt, på 200-tallet. Jf. Breck, Joseph (juni 1927): [https://www.jstor.org/stable/3046553?seq=1#page_scan_tab_contents «The Ficoroni Medallion and Some Other Gilded Glasses in the Metropolitan Museum of Art»] i: ''The Art Bulletin'', '''9'''(4), s. 352-356; Elsner, Jás (2007): «The Changing Nature of Roman Art and the Art Historical Problem of Style» i: Hoffman, Eva R. , red.: ''Late Antique and Medieval Art of the Medieval World'', 11-18. Oxford, Malden & Carlton: Blackwell Publishing. ISBN 978-1-4051-2071-5, s. 17, figur 1.3 på s. 18.</ref>]]

I uroen som fulgte henrettelsen av Stilicho ble koner og barn av [[foederati]] myrdet over hele den italienske halvøy.<ref name="Hodgkin_Alarik">Hodgkin, Thomas (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Alaric «Alaric»], i: Chisholm, Hugh: ''Encyclopædia Britannica''. '''1''' (11. utg.). Cambridge University Press. s. 471.</ref> Foederati ble betraktet som tilhengere av Stilicho og behandlet deretter. Den naturlige konsekvens av dette var de soldater i foederati gikk over til leiren til [[Alarik I]], konge av vestgoterne.<ref name="Hodgkin_Alarik"/> Alarik ledet dem deretter over [[de juliske Alper]] og i september sto foran [[den aurelianske mur]], Romas bymur, og begynte å blokkere byen.<ref name="Hodgkin_Alarik"/> Roma var beleiret, med mindre avbrudd, fra 408 og fram til 24. august 410. Zosimus har nedtegnet at Placidia var innenfor byen under beleiringen. Da Serena ble anklaget for å ha konspirert med Alarik, «hele senatet med Placidia, søster av samme livmor med keiseren, mente derfor det var passende at hun skulle straffes med døden.»<ref name="Zosimus"/> Hvilke grunner Placidia hadde for å være enig med henrettelsen av hennes kusine er ikke nevnt i redegjørelsen.<ref name="Mathisen_Galla"/>

Før Romas fall da Alarik inntok byen, ble Placidia tatt til fange av den vestgotiske kongen. Hennes fangenskap er nedtegnet av både [[Jordanes]] og [[Marcellinus Comes]], men de nøyaktige omstendigheter er ikke omtalt.<ref name="Cawley_Galla"/> Hun fulgte med da vestgoterne forflyttet seg fra den italienske halvøya og til [[Gallia]] i 412. Deres hersker [[Ataulf]] hadde etterfulgt Alarik, og gikk inn i en allianse med Honorius mot brødrene Jovinus og Sebastianus som var rivaliserende keisere til Vestromerriket lokalisert i Gallia. Han beseiret og henrettet begge brødrene i 413.<ref name="Elton">Elton, Hugh (1999): [http://www.roman-emperors.org/westemp5.htm «Western Roman Emperors of the First Quarter of the Fifth Century»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref>

Etter at hodene til de to brødrene ble sendt og ankom hoffet til Honorius i Ravenna i slutten av august, og deretter sendt videre for å bli vist fram blant andre tronranere på murene av Kartago, forbedret forholdene mellom Ataulf og Honorius ved at Ataulf giftet seg med Galla Placidia i [[Narbonne]] i Gallia den 1. januar 414. Bryllupet ble feiret med romerske festivaler og kostbare gaver fra vestgotiske plyndringer. [[Priscus Attalus]] holdt bryllupstalen i form av en klassisk [[epitalamium]]. Bryllupet ble nedtegnet av [[Hydatius]].<ref name="Cawley_Galla"/> Historikeren  Jordanes hevder at de ble gift tidligere, i 411 ved Forum Livii ([[Forlì]]). Jordanes’ dato kan eventuelt henvise til da hun og den gotiske kongen ble mer enn bare fange og fangevokter.

Placidia og Ataulf fikk en kjent sønn, Theodosius. Han ble født i Barcelona ved slutten av 414. Theodosius døde tidlig i året etter, således fjernet muligheten for en romersk-vestgotisk kongeslekt.<ref name="Mathisen_Galla"/><ref name="Cawley_Ataulf">Cawley, Charles: [http://fmg.ac/Projects/MedLands/TOULOUSE.htm#AtaulfVisigothdied416 «Profile of Ataulf»], Medieval Lands database, Foundation for Medieval Genealogy</ref> Flere år senere ble liket gravd opp igjen og gravlagt på nytt i det keiserlige mausoleum i [[den gamle Peterskirken]] i [[Roma]]. I  [[Hispania]] tok Ataulf i tjeneste en mann identifisert som Dubius eller Eberwolf, en tidligere tilhenger av Sarus, en germansk høvding som ble drept mens han kjempet mot Jovinus og Sebastianus. Han tilhengere aktet å hevne ham og i palasset i Barcelona ble Ataulf drept i august eller september 415 mens han satt i badet.<ref name="Cawley_Ataulf"/>

[[Amaliene]], en fraksjon innen vestgoterne, fremmet [[Sigerik]], en bror av Sarus, som den neste konge av vestgoterne. I henhold til [[Edward Gibbon]] var den første handlingen til Sigerik «var de umenneskelige mordene» på Ataulfs seks barn fra et tidligere ekteskap «som han uten nåde rev fra de hjelpeløse armene til en ærverdig biskop», det vil si Sigesar.<ref name="Cawley_Ataulf"/> Ataulfs enke, Galla Placidia, ble «behandlet med grusomhet og hensynsløs hån» ved å bli tvunget til gå mer enn tjue km  til fots blant fangene, drevet fram av Sigerik til hest. Ved å se Ataulfs enke bli behandlet på denne måten var en av faktorene som førte til et opprør som fikk Sigerik drept og erstattet ham med [[Wallia]], en slektning av Ataulf.<ref>Gibbon, Edward: [https://web.archive.org/web/20040914234518/http://etext.library.adelaide.edu.au/g/g43d/chapter31.html «chapter 31»], ''History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', arkivert fra [http://etext.library.adelaide.edu.au/g/g43d/chapter31.html originalen] den 14. september 2004</ref>

=== Andre ekteskap ===
[[Fil:Ravenna 1978 079.jpg|thumb|Det indre av Galla Placidias mausoleum i [[Ravenna]].]]
I henhold til ''Chronicon Albeldense'', inkludert i manuskriptet ''[[Roda Codex]]'', var Wallia i desperat mangle på mat og forsyninger. Han overga seg til [[Konstantius III]], på den tiden magister militum for Honorius, og forhandlet betingelser som ga vestgoterne status som foederati. Placidia ble sendt tilbake til Honorius som en del av fredsavtalen.<ref>Cawley, Charles: [http://fmg.ac/Projects/MedLands/TOULOUSE.htm#_Toc196788026 «Profile of Wallia»], ''Medieval Lands database'', Foundation for Medieval Genealogy</ref> Hennes bror Honorius tvang henne til å gifte seg med Konstantius III den 1. januar 417.<ref name="Mathisen_Galla"/> Deres datter [[Justa Grata Honoria]] ble antagelig født i 417 eller 418. Historieverket til [[Paulus Diaconus]] nevner henne først ble barna fra dette ekteskapet, noe som antyder at hun var den eldste. Deres sønn [[Valentinian III]] ble født den 2. juli 419.<ref>Cawley, Charles: [http://fmg.ac/Projects/MedLands/ITALY,%20Kings%20to%20962.htm#Konstantiusdied421 «Profile of Konstantius III»] {{Wayback|url=http://fmg.ac/Projects/MedLands/ITALY,%20Kings%20to%20962.htm#Konstantiusdied421 |date=20161114232856 }}, ''Medieval Lands database'', Foundation for Medieval Genealogy</ref>

Placidia blandet seg inn i etterfølgerkrisen som fulgte da pave [[Zosimus]] døde den 26. desember 418. To fraksjoner av presteskapet hadde valgt hver sine paver, den første gruppen valgte [[Eulalius (motpave)|Eulalius]] den 27. desember mens den andre fraksjonen valgte [[Bonifatius I]] dagen etter. De fungerte som rivaliserende paver, begge i Roma, og de to prestefraksjonene sendte byen ut i tumulter og opptøyer. Symmachus, prefekt i Roma, sendte sin rapport til keiserhoffet i Ravenna, og anmodet om keiserens beslutning i saken.<ref name="Catholic_Boniface">Herbermann, Charles, red. (1913): [https://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/Pope_St._Boniface_I «Pope St. Boniface I»], ''Catholic Encyclopedia''. New York: Robert Appleton Company.</ref> Placidia og antagelig også Konstantius ga sine anbefalinger til keiseren for Eulalius.<ref name="Mathisen_Galla"/> Dette ble første gang en keiser blandet seg inn i valget av en pave.

Honorius bekreftet i begynnelsen Eulalius som den lovlige paven. Da hans beslutningen ikke fikk en slutt på striden, innkalte Honorius til et kirkemøte med biskopene i Italia ved Ravenna for å få en avgjørelse. [[Synode]]n møttes fra februar til mars 419, men greide ikke å komme til en beslutning. I mellomtiden var de to rivaliserende pavene beordret til å forlate Roma. Da påsken kom vendte imidlertid Eulalius tilbake til byen og forsøkte å innta [[Laterankirken]], [[biskop av Roma|bispedømmet Roma]]s [[katedral]], og dermed [[pave]]ns sete og [[Den katolske kirke]]s fremste katedral, for å kunne lede de kirkelige påskeseremoniene. Keiserens soldater greide å kaste ham ut og ved påsken den 30. mars 419 ble seremoniene ledet av Achilleus, biskopen av Spoleto. Denne konflikten førte til at Eulalius mistet keiserens velvilje, og Bonifatius ble utropt som den lovlige paven den 3. april 419. Han reiste til Roma en uke senere.<ref name="Catholic_Boniface"/> Placidia hadde personlig skrevet til de afrikanske biskopene og innkalt dem til den andre synoden. Tre av hennes brev er bevart.<ref name="Mathisen_Galla"/>

Den 8. februar 421 ble Konstantius proklamert som [[Augustus (tittel)|''augustus'']] og ble medkeiser av den barnløse Honorius. Placidia ble samtidig utropt som ''augusta''. Hun var da den eneste keiserinnen i Vestromerriket ettersom Honorius hadde skilt seg fra sin andre hustru Thermantia i 408 og giftet seg aldri på nytt. Ingen av disse titlene ble anerkjent av den [[Østromerriket|østromerske]] keiser [[Theodosius II]]. Etter sigende skal Konstantius ha klagd over mangelen på personlig frihet og privatliv som fulgte det keiserlige posisjon. Han døde av en sykdom en 2. september 421.<ref name="Elton"/>

=== Enke ===
[[Fil:Honorius et Galla Placidia.JPG|thumb|Medaljonger av Honorius og Galla Placidia, Ravenna, 425]]
Galla Placidia ble selv tvunget til å forlate Vestromerriket. Selv om motivasjonen for dette er uklart, var den offentlige saken den økende skandaløse offentlige ømheten som fikk fra sin bror Honorius — i det minste var dette tolkningen til [[Olympiodoros av Theben]], en historiker som ble benyttet som en kilde av Zosimus, [[Sozomenos]] og antagelig også [[Philostorgios]], slik den moderne historikeren J.F. Matthews har postulert.<ref>Matthews, J.F. (1970): «Olympiodorus of Thebes and the History of the West (A.D. 407-425) » i: ''The Journal of Roman Studies'', '''60''', s. 79-97</ref>  Gibbon har en annen oppfatning: «Makten til Placidia; og den usømmelige fortroligheten til hennes bror, som kan ha vært intet annet enn symptomene på en barnslig ømhet, ble genrelt tilskrevet en incestuøs kjærlighet.»<ref>Gibbon, Edward: [https://web.archive.org/web/20080602121358/http://etext.library.adelaide.edu.au/g/gibbon/edward/g43d/chapter33.html#fn33.2 «chapter 33.2»], ''History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', arkivert fra [http://etext.library.adelaide.edu.au/g/gibbon/edward/g43d/chapter33.html#fn33.2 originalen] den 2. juni 2008</ref>

I henhold til Gibbon ble denne overdrevne ømheten omdannet til en uforsonlig krangel hvor debatten om keiseren og hans søster ble ikke lenge holdt innenfor palassets vegger, og da vestgotiske soldater var knyttet til sin dronning, havnet byen Ravenna blodige og farlige tumulter som kunne bare bli roet ned av at Placidia og hennes barn frivillig reiste ut av byen. Hun reiste til Konstantinopel kort tid etter at Theodosius hadde giftet seg hvor de ble behandlet med vennlighet.<ref name="Gibbon_33">Gibbon, Edward: [https://web.archive.org/web/20080602121358/http://etext.library.adelaide.edu.au/g/gibbon/edward/g43d/chapter33.html «chapter 33»], ''History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', arkivert fra [http://etext.library.adelaide.edu.au/g/gibbon/edward/g43d/chapter33.html originalen] den 2. juni 2008</ref>

Den 15. august 423 døde Honorius av ødem (væskeansamling), kanskje [[lungeødem]].<ref>Mathisen, Ralph W. (1999): [http://www.roman-emperors.org/honorius.htm «Honorius (395-423 A.D.)»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref> Da intet medlem av det [[theodosiske dynasti]] var tilstede ved Ravenna for å gjøre krav på tronen var det forventet at [[Theodosius II]] ville utnevne en vestromersk keiser. Imidlertid nølte Theodosius og beslutningen ble forsinket. Ved å dra fordel av maktvakuumet grep patrisieren Castinus muligheten til å bli en kongemaker. Han erklærte [[Joannes]], ''primicerius notariorum'', overhode av statsforvaltningen, til å bli den nye keiser i Vestromerriket. Blant hans tilhengere var [[Flavius Aëtius]]. Han var en sønn av Flavius Gaudentius, magister militum, og Aurelia. Joannes’ styre ble akseptert i Italias provinser, i Gallia og i Hispania, men ikke i provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]].<ref name="Elton"/>

Theodosius II reagerte ved å forberede Valentinian III for en eventuell utnevnelse til keiser. I 423/424 ble Valentinian navngitt som ''nobilissimus'', «mest edel», og i 424 ble han forlovet til [[Licinia Eudoxia]], datter av Theodosius II og Aelia Eudocia. Året for deres forlovelse ble nedtegnet av Marcellinus Comes, og da var han omtrent fire år gammel, og Licinia kun to år.<ref name="Mathisen_Valentinian">Mathisen, Ralph W.: [http://www.roman-emperors.org/valenIII.htm «Valentinian III (425-455 A.D.)»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref><ref>Cawley, Charles: [http://fmg.ac/Projects/MedLands/BYZANTIUM.htm#Eudoxiadiedafter462 «Profile of Licinia Eudoxia»], ''Medieval Lands database'', Foundation for Medieval Genealogy</ref>  Gibbon tilskriver forlovelsen til en «enighet mellom tre kvinner som styrte den romerske verden», det vil si  Placidia og hennes nieser Eudocia og [[Aelia Pulcheria|Pulcheria]].<ref name="Gibbon_33"/> I det samme året ble Valentinian utropt som bysantinsk [[Caesar (tittel)|cæsar]] (gresk: καῖσαρ).<ref name="Mathisen_Valentinian"/>

Kampanjen mot Joannes begynte også det samme året. Styrker fra den østromerske hæren samlet seg ved [[Thessaloniki]], og ble satt under kommando av Ardaburius, den seirende generalen fra [[de romersk-persiske kriger]]. Invasjonsstyrken ble ført over Adriaterhavet i to ruter. [[Aspar]], sønn av Ardaburius, ledet kavaleriet på land, fulgte kysten av Adriaterhavet fra vestlige Balkan og til nordlige Italia. Placidia og Valentinian deltok i denne styrken. Ardaburius og infanteriet ble fraktet av den østromerske marinen i håp om nå Ravenna sjøveien. Aspar marsjerte sine styrker til [[Aquileia]] ved et overraskelsesangrep og nesten uten motstand. Flåten ble derimot spredt av en storm og Ardaburius og to av hans galeier ble erobret av styrker lojale til Joannes og holdt som fanger i Ravenna.<ref name="Elton"/><ref name="Gibbon_33"/>

Ardaburius ble behandlet godt av Joannes, som antagelig hadde til hensikt å forhandle med Theodosius for å avslutte krigen. Fangen fikk «høvisk frihet» til å bevege seg i Ravennas gater, og han benyttet dette privilegiet til å ta kontakt med Joannes’ militære styrker og overbevise en del av dem til å gå over til Theodosius’ side. Disse kontaktet Aspar og tilkalte ham til Ravenna. En gjeter førte Aspars kavalerister over Posletten og til Ravennas porter. Med beleiring utenfor og overløpere innenfor bymurene ble byen raskt erobret. Joannes ble tatt til fange og hans høyre hånd ble hogd av, deretter satt på et esel og ført gjennom gatene og til sist halshogd i Aquileias [[hippodrom]].<ref name="Elton"/><ref name="Gibbon_33"/>

Med Joannes død ble Valentinian offisielt erklært som den nye augustus av Vestromerriket den 23. oktober 425 i nærvær av [[det romerske senatet]]. Tre dager etter Joannes’ død førte Flavius Aëtius forsterkninger for sin hær, etter sigende et antall på 60 000 [[hunere]] fra andre siden av elven [[Donau]]. Etter en del stridigheter kom Placidia og Aëtius til en enighet som etablerte det politiske landskapet for Vestromerriket for de neste tretti årene. Hunerne ble betalt av og sent tilbake mens  Aëtius fikk posisjonen som ''magister militum per Gallias'', øverstkommanderende for den romerske hæren i Gallia.<ref name="Elton"/><ref name="Gibbon_33"/>

=== Regent ===
[[Fil:As Galla Placidia RIC 2113.jpg|thumb|350px|Mynt med profilportrett av Galla Placidia. Inskripsjon: D N GALLA PLACIDIA P F AVG. Preget ca. 425-435.]]
Galla Placidia var regent av Vestromerriket fra 425 og til 437. Hennes regentskap ble avsluttet da Valentinian ble myndig da han fylte 18 år den 2. juli 437. Blant hennes tidlige støttespillere var Bonifacius, general og guvernør av [[dioecesis]] Africa.<ref name="Mathisen_Galla"/><ref name="Mathisen_Valentinian"/> Aëtius, som var hennes rival i innflytelse, sikret galliske [[Arles]] mot [[Teoderik I av vestgoterne]].<ref>Prosper: ''Epitoma chronicon'' 1290, i: ''MGH Auctores antiquissimi'' (AA) '''9''', s. 471; ''Chronica Gallica of 452'', 102, i: ''MGH AA'' '''9''', s. 658; Sidonius Apollinaris: ''Letters 7''. 12.</ref> [[Vestgoterne]] gikk med på en fredsavtale og ble gitt galliske adelsmenn som gisler. Den senere keiser [[Avitus]] besøkte Teoderik, bodde ved hans hoff og underviste hans sønner.<ref>Sidonius Apollinaris: ''Carmen'' 7. 215sqq.; 7. 495sqq.</ref>

==== Konflikt mellom Bonifacius og Aëtius ====
Konflikten mellom Placidia og Bonifacius begynte i 429. Placidia utnevnte Bonifacius som general av Libya. Historikeren [[Prokopios]] nedtegnet at Aëtius spilte de to ut mot hverandre, advarte Placidia mot Bonifacius og rådet henne å tilkalle ham til Roma, samtidig som han skrev til Bonifacius for å advare ham om at Placidia ville tilkalle ham uten noen god grunn for å fjerne ham.<ref name="Procopius">Procopius: [https://en.wikisource.org/wiki/History_of_the_Wars/Book_III ''History of the Wars''], Bok 3, kapittel 3</ref>

Bonifacius, som stolte på advarselen fra Aëtius, nektet å bli innkalt, og da han trodde at hans posisjon var uutholdelig, søkte han en allianse med vandalene i Hispania. Vandalene krysset drettet over fra Hispania og til Nord-Afrika og videre til Lybia for å slå seg sammen med hans hær. For Bonifacius’ venner og støttespillere i Roma var denne handlingen av tilsynelatende fiendtlighet mot riket virket fullstendig uforståelig for Bonifacius’ vesen. De reiste til Kartago på Placidias bud for å snakke ham til rette. Bonifacius viste dem brevet fra Aëtius og hans venner reiste tilbake til Roma for å informere Placidia om den virkelige situasjonen. Placidia våget ikke å gå imot Aëtius da han hadde for stor innflytelse og riket var allerede i fare. Men hun anmodet Bonifacius inntrengende om komme til Roma og ikke tillate at Romerriket er underlagt barbarene.<ref name="Procopius"/>

Bonifacius angret nå på alliansen med vandalene og forsøkte å overtale dem til å vende tilbake til Hispania, men vandalenes konge [[Geiserik]] var ikke interessert. Isteden møtte han romerne i kamp ved [[Hippo Regius]] i [[Numidia]]. Teologen [[Augustin av Hippo|Augustin]] var byens biskop og døde under beleiringen. Da vandalene ikke greide å innta byen opphevet de beleiringen. Romerne med forsterkninger under Aspar, fornyet kampen, men tapte til sist hele Afrika til vandalene.<ref name="Procopius"/>

Bonifacius hadde i mellomtiden reist tilbake til Roma hvor Placidia forfremmet ham til rangen av patrisier og gjorde ham til øverstkommanderende av hæren. Aëtius kom tilbake fra Gallia med en hær av «barbarer», og Bonifacius gikk ham i møte og utkjempet det blodige slaget ved Rimini i 432. Bonifacius seiret i slaget, men ble selv dødelig såret og døde noen uker senere.<ref>Wijnendaele, Jeroen P. (2016): ''Last of the Romans: Bonifatius - Warlord and Comes Africae''. New York: Bloomsbury Academic. s. 89–104.</ref> Han ble etterfulgt av sin sønn Sebastian. Aëtius ble tvunget til å pensjonere seg i Pannonia.<ref name="Procopius"/>

====  Aëtius’ vekst ====
Da generalene som var lojale til henne var enten døde eller hadde gått over til Aëtius, innså Placidia det uunngåelige: Aëtius ble kalt tilbake fra sin landflyktighet i 433 og gitt tittelen ''magister militum'' og opphøyd til patrisier. Utnevnelsene førte i praksis til Aëtius fikk kontrollen over hele den vestromerske hæren og ga ham betydelig innflytelse over den keiserlige politikk. Placidia fortsatte å fungere som regent fram til 437, skjønt hennes direkte innflytelse over beslutningene var minsket. Hun ville utøve politisk innflytelse fram til sin død i 450, men hovedsakelig ved hoffet.<ref name="Mathisen_Galla"/>

Aëtius spilte senere en vesentlig rolle i forsvaret av riket mot [[Attila]], hunernes leder. Attila var avledet fra Konstantinopel og mot Italia grunnet et brev fra Placidias egen datter [[Justa Grata Honoria]] hvor hun anmodet ham om å komme og redde henne fra et uønsket ekteskap med en romersk senator som den keiserlige familie, inkludert Placidia, forsøkte å tvinge på henne. Honoria sendte også med en forlovelsering. Selv om Honoria kanskje ikke hadde til hensikt å forslå et ekteskap med Attila, valgte uansett han å tolke det slik. Han aksepterte og ba om halve Vestromerriket som medgift. Da Valentinian fikk høre om dette var det kun på grunn av Placidias innflytelse at han lot seg overtale til ikke å drepe Honoria. Valentinian skrev til Attila hvor han nektet for at det var et tilbud om ekteskap med Honoria, men hunerkongen sendte bud til Ravenna for å slå fast at Honoria var uskyldig, at tilbudet var gyldig og at han ville komme og kreve det som rettmessig var hans. Honoria ble raskt giftet bort til Flavius Bassus Herculanus, men det forhindret ikke Attila å holde fast på sitt krav.<ref>Mathisen, Ralph W.: [http://www.roman-emperors.org/justa.htm «Justa Grata Honoria»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref>

Placidia døde kort tid etterpå i Roma i november 450, og slapp å leve til å oppleve at Attila herjet Italia i årene 451–453; ikke like brutalt som det som goterne hadde gjort tidligere, men benyttet Honorias brev som hans «legitime» unnskyldning.