Redigerer Fysiognomikk (avsnitt)

== Historikk ==
[[File:Temperaments, from Lavater, Essays on physiognomy, 1793 Wellcome L0013239.jpg|thumb|Illustrasjoner opprinnelig hentet fra sveitsiske [[Johann Caspar Lavater]]s ''Physiognomische Fragmente zur Beförderung der Menschenkenntnis und Menschenliebe'' (utgitt 1775–1778), med fysigionomiske ansiktstrekk typiske for «[[Humoralpatologi|de fire temperamenter]]».]]
Fysiognomikk som vitenskap oppstod i [[antikken]], med røtter tilbake til [[stoisisme]]n og skriftet ''Physiognomonica'' som angivelig ble utformet av [[Aristoteles]]. Ideene fikk en oppblomstring under [[renessansen]]<ref name="snl">[https://snl.no/fysiognomikk Artikkelen «fysignomikk» i ''Store norske leksikon'' (oppdatert 2012, fri gjenbruk)]</ref> Den italienske naturfilosofen [[Giambattista della Porta]] (1535–1615) skrev blant annet ''De humana physiognomonia'' (utgitt i 1586). På 1600-tallet var læren imidlertid blitt redusert til en slags [[spådomskunst]] og [[selskapslek]] som tolket ansikter ut fra universelle [[personlighetstrekk]] og [[følelser]], som frykt, stolthet, verdighet og sinne.<ref name="snl" /> På slutten av 1700-tallet kom det igjen en ny interesse for fysiognomien da den sveitsiske teologen [[Johann Caspar Lavater]] (1741–1801) publiserte ''Physiognomische Fragmente'' (1775-78).<ref name="snl" /> Den ble oversatt til engelsk i 1792 og kom stadig i nye utgaver fram til 1810.<ref name="snl" />

Fysiognomien fikk en ny betydning innenfor medisinsk praksis og fysisk [[antropologi]], men også innenfor helt andre området i samfunnet som [[roman]]er, teater og innenfor alle former for visuell kunst. Teorien skulle blant annet få stor betydning for framstillingen av mennesker i kunsten, spesielt i [[portrett]]er. Lavater gikk ut fra at «ansiktet var [[sjel]]ens speil».<ref name="snl" /> Han beskrev fysiognomien som læren eller kunnskapen om sammenhengen mellom det ytre og det indre menneske, den synlige overflaten og det usynlige innholdet.<ref name="snl" /> Siden da er mange [[absurd]]iteter skrevet i fysiognomiens navn, for eksempel at en krokete nese tyder på gode [[Leder (funksjon)|lederegenskaper]].<ref name="snl" /> Lavater kan likevel betraktes som en pioner innen [[personlighetspsykologi]]en.
{{Sitat|Ravnens uhyggelige, altslugende Graadighed maa anses for saameget mere frastødende, som dens Natur paa ingen Maade udelukkende er henviist til at leve af Rov. Lighedspunkterne i mandsportrættet er det karakteerløse og falske Øie, den spidse, tørre og fugleagtige Næse, den lave og fladtrykkede Pande og de smalle, kolde Læber.<br />Kattephysiognomier finder man undertiden blant Danserinder, ogsaa ofte hos coquette, lunefulde, ørkesløse Qvinder, især hos de franske.|Sitater fra Sophus Schack, dansk maler, i ''Physiognomiske Studier'' (1858-59).<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009092403006 Se også Sophus Schacks ''Physiognomiske Studier – et Forsøg til Menneskekundskab'' (1864)]</ref>}}

{|

|[[File:The basic elements of phrenology, physiognomy and palmistry Wellcome L0074425.jpg|thumb|left|Fransk plansje fra seint på 1800-tallet som viser de grunnleggende elementene i [[frenologi]], fysiognomi og [[håndlesning]], med diagrammer av hoder og hender og portretter av kulturpersonligheter og en tyv. Den inneholder også vurderinger av forskjellige typer panne, munn, hake, øye og nese.]]
|}