Redigerer Furubotn-oppgjøret (avsnitt)

== Hendelsesforløpet ==
På NKPs landsmøte i [[1946]] ble [[Emil Løvlien]] valgt til ny partiformann etter [[Adam Egede-Nissen]]. [[Johan Strand Johansen]] ble valgt til politisk sekretær, mens Furubotn ble valgt til generalsekretær, en rolle han i praksis hadde fungert i egenskap av lederen for NKPs illegale apparat i Norge siden [[1941]]. Som partisekretær la Furubotn særlig vekt på å finne en særegen norsk strategi for utviklingen av sosialisme. I [[1948]] ga han ut boka ''Kampen for Norges suverenitet'', som selv om den i seg selv ikke var kontroversiell ble kilde til mye av Løvlien-fløyens argumentasjon. Dette ble fulgt opp av en kampanje, først og fremst fra NKUs side, men klart inspirert av Furubotn, om å styrke produktiviteten. En foreslått «bondemilliard» fra Furubotn bidro også til ammunisjon for dem som ville stemple ham som en borgerlig nasjonalist.

Sommeren 1948 hadde Furubotn gått av som generalsekretær, og på landsmøtet i 1949 stilte ikke Furubotn til valg. I henhold til egne anslag vant imidlertid fløyen hans om lag 2/3 flertall av partiledelsen.<ref>Pettersen (1999), s. 130</ref> Valgnederlaget samme år, der NKP, på tross av en oppslutning på over 100.000 stemmer, falt ut av Stortinget, i flere valgkretser med tilnærmet ubetydelig margin, var den utløsende faktoren for det videre hendelsesforløpet. Furubotn hadde siden landsmøtet i stadig krassere ordelag kritisert stortingsgruppa, der Løvlien og Strand Johansen begge var medlemmer. Denne kritikken gikk i hovedsak ut på at stortingsgruppa var blitt et haleheng til Arbeiderpartiet, et synspunkt som vant gjenklang særlig i NKU. Imidlertid ble også denne kritikken og til dels begrunnede anklager om at Furubotn drev fraksjonsarbeid og sto bak et såkalt «annet sentrum» ansett å være en viktig faktor bak valgnederlaget. Særlig Strand Johansen gikk langt i anklagene sine, og anklaget i et tillitsmannsmøte for partiet i Oslo [[20. oktober]] Furubotn og hans tilhengere for [[Josip Broz Tito|titoisme]] og [[trotskisme]]. Han konkluderte med at det var nødvendig å likvidere dette annet sentrum og dets apparat.<ref>Pettersen (1999), s. 150</ref>

''Furubotnikene'' hadde et flertall på 9 av 16 medlemmer av sentralstyret<ref>Kleven (1991), bd. 1, s. 174</ref> og dette flertallet vedtok å forelegge spørsmålene internasjonalt. Samtidig valgte Furubotns tilhengere, på initiativ fra [[Roald Halvorsen]] og etter konsultasjon med Furubotn, å legge ned sine verv i påvente av dette. Dette skjedde [[25. oktober]] 1949, og dermed var flertallet i sentralstyret endret. Dagen etter ble Furubotn enstemmig ekskludert etter forslag fra Strand Johansen av et amputert sentralstyre som samtidig vedtok å utvide seg selv med seks nye medlemmer. Furubotn-tilhengerne [[Tom Rønnow]] og [[Haavard Langseth]] ble også avsatt som henholdsvis sjef for partiforlaget og redaktør for tidsskriftet ''[[Vår Vei]]''. Hendelsesforløpet 26. oktober er imidlertid omstridt. Det er på det rene at Furubotn-tilhengerne ble bedt om å forlate partikontoret før sentralstyremøtet. Torgrim Titlestad og Leif Vetlesen hevder at dette skjedde på Strand Johansens eget initiativ, noe imidlertid blant andre Arne Pettersen nekter for. Titlestad påstår endog at krigssabotørene [[Asbjørn Sunde|Asbjørn «Osvald» Sunde]] og [[Ragnar Sollie|Ragnar «Pelle» Sollie]] var bevæpnet.<ref>Pettersen (1990), s. 147-149</ref>

Dagen etter fikk vedtaket stor støtte på et tillitsmannsmøte i [[Oslo]]. Da det valgte sentralstyreflertallet skjønte hva som hadde skjedd var det for sent, og deres forsøk på å gjenoppta vervene sine ble avslått. Partiorganet ''[[Friheten]]'', som på denne tiden var under ledelse av [[Jørgen Vogt]], hadde på dette tidspunktet utvetydig tatt stilling for Løvlien-fløyens synspunkter. Det neste landsstyremøtet fant sted [[10. desember|10.]]- [[12. desember]], og i og med at Furubotn-tilhengernes vervnedleggelser kun gjaldt sentralstyret ble det flertall for et forslag fra Roald Halvorsen som omtalte den endrede flertallskonstellasjonen i partiet som et kupp og krevde at det av landsmøtet valgte sentralstyret skulle gjenoppstå. Det ble også vedtatt å opprette en undersøkelseskommisjon, der Furubotns folk hadde flertall. Dette siste forsøket fra Furubotn-fløyen på å gjenvinne makten i partiet mislyktes imidlertid, og i februar [[1950]] ble det innkalt til ekstraordinært landsmøte.

På dette tidspunktet hadde både sentralstyret og distriktsstyrer omkring i landet foretatt en kraftig opprenskning, og sørget for at landsmøtet støttet opp om Løvlien-fløyen. 171 personer skal alt i alt ha blitt ekskludert.<ref>Kleven (1991), bd. 1, s. 206</ref> Landsmøtet vedtok samtidig 22 eksklusjoner og gjorde et vedtak som ga distriktsorganisasjoner som hadde foretatt eksklusjoner støtte til disse. Det fordømte også Furubotn for flere forhold:
* For å ha gått inn for betingelsesløs enhet med [[Arbeiderpartiet]] i 1945.
* For å ha inntatt ett borgerlig syn på statens klassekarakter.
* For å ha gått inn for klassesamarbeid.
* For å ha forsøkt å underminere NKPs stilling som arbeiderklassens parti.
* For å ha produsert trotskistisk litteratur.<ref>Kleven (1991), bd. 2, s. 191-192</ref>