Redigerer Fridtjov Birkeli (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hans foreldre var misjonærer, faren var [[Otto Emil Birkeli]] (1877–1952) og moren diakonisse Olene Søiland (1870–1962). Faren var en av datidens betydeligste norske misjonærer, og drev studier i misjonshistorie, religionshistorie og etnografi. 

Fridtjov Birkeli vokste opp på [[Det norske misjonsselskap]]s (NMS) [[barnehjem]] Solbakken i Stavanger 1912–19.<ref name="VL14">«Dobbeltlivet felte ham». Vårt Land, 6.9.2014</ref> Foreldren dro til Madagaskar og etterlot seksåringen og hans søster på barnehjemmet, der en rekke av barna ble utsatt for [[mishandling]] og overgrep. Birkelis søster skal ha sagt at det var på Solbakken hun «hadde lært å lyge». Selv sa ikke Birkeli noe negativt om årene på barnehjemmet.<ref>[[Tomm Kristiansen]]: ''Biskopens hemmelighet'', forlaget Cappelen Damm, 2014, ISBN 9788202431174</ref>

Han ble utdannet misjonsprest ved [[Misjonshøgskolen]], tok teologisk embetseksamen og ble ordinert i [[1930]].

=== Karriere ===
Fridtjov Birkeli var elev ved [[Stavanger katedralskole|Kongsgård skole i Stavanger]].<ref>Stavanger Aftenblad: «I Marius' klasserom», 7. juni 1975 s. 8.</ref>
Etter språkstudier i [[Paris]] dro han i [[1933]] til Madagaskar for Det norske misjonsselskap. Han var lærer på den lutherske presteskolen i [[Fianarantsoa]] i flere år. I [[1944]] ble han alvorlig syk og måtte, med mellomstasjon en tid i [[Durban]] i [[Sør-Afrika]], reise hjem i 1945. I årene [[1948]]-54 var Birkeli redaktør av ''Norsk Misjonstidende'',<ref>Elstad, Hallgeir: «Fridtjov Søiland Birkeli» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 4. april 2023 fra [https://snl.no/Fridtjov_S%C3%B8iland_Birkeli]</ref> fra [[1954]] direktør i [[Det lutherske verdensforbund]]s avdeling for misjon i [[Genève]]. 

Fra [[1957]] var han generalsekretær i [[Det norske misjonsselskap]].

=== Biskop ===
Han ble utnevnt til biskop i Stavanger bispedømme i 1960, og tiltrådte året etter. Han var særlig engasjert i å fremme den lutherske kirkes misjonsinnsats. Han bidrog til at [[Utstein kloster]] ute på øyene nord for Stavanger ble restaurert, og at det ble etablert et konferansesenter for kirke og kultur der. I 1960-årene fikk den kirkelige reformbevegelse en ny start. 

Da Det frivillige kirkelige landsmøte nedsatte sin reformkommisjon 1965, ble han kommisjonens formann. For ham var ikke oppløsning av statskirkeordningen noe mål i seg selv. Det avgjørende var at kirken fikk åndelig selvstyre ved sine egne organer.

I 1968 ble Birkeli utnevnt til biskop i Oslo bispedømme og ble dermed preses for Den norske kirkes bispemøte. Som biskop i Oslo viet han [[kronprins Harald]] til [[Sonja Haraldsen]] [[29. august]] i [[1968]].<ref>[https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/historisk-dokumentasjon/kongelig-gullbryllup/ «Kongelig bryllup 1968»]</ref> 

=== Fratreden ===
4. desember 1972 søkte han avskjed. Årsaken til at Birkeli gikk av, ble offentlig kjent gjennom en [[reportasje]] i ''[[Vårt Land]]'' i 2001, 30 år etter hendelsen: Birkeli hadde innledet et forhold til sin forlovede fra ungdomstiden. Pressen valgte å ikke skrive om saken i 1972, blant annet av hensyn til familien. Da saken ble offentlig i 2001, antok avisen at de nærmeste familiemedlemmene var døde.<ref>[http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/04/22/253568.html Sidesprang felte Oslo-biskop]; Dagbladet, 22.4.2001</ref><ref name="VL14" /> 

I studieårene i [[Oslo]] ble Birkeli kjent med Astri Toft og forlovet seg med henne. Flere år senere skulle han til Madagaskar som misjonær, men der var konen til en kollega død av [[malaria]] kort tid etter ankomst. Tofts mor motsatte seg at datteren skulle bosette seg i et så farlig [[klima]], og klarte å få forlovelsen brutt. Birkeli giftet seg etter hvert med en norsk kvinne på Madagaskar, men ble alvorlig syk og dro i 1944 hjem til Norge. Paret fikk en datter etter krigen. Men tidlig på 1960-tallet tok han og Toft opp kontakten, selv om hun da var gift med en amerikansk diplomat og mor til en sønn. Hun ble med Birkeli på reiser, og da hun ble enke, besøkte Birkeli henne hjemme i en av høyblokkene på [[Enerhaugen]]. Hennes mann hadde fortalt broren hennes om forholdet, og fra slutten av 1960-tallet presset denne broren Birkeli for store penger. 10. april 1970 underskrev Birkeli et brev, skrevet av utpresseren, der Birkeli i syv punkter bekjente forholdet. Selv om han var klar over at ''[[Dagbladet]]'' visste om forholdet, fortsatte han å treffe Toft frem til september 1972, da han måtte fratre på dagen.<ref>[https://www.aftenposten.no/kultur/i/8wKWW/biskopene-loey-for-aa-skjule-skandalen Kaja Korsvold: «Biskopene løy for å skjule skandalen»,] ''[[Aftenposten]]'' 5. september 2014</ref> 

Først da [[utpressing]]en måtte oppgis fordi Birkeli ikke hadde mer penger, gikk utpresseren til bispekollegiet og informerte dem. Selv ønsket Birkeli å gjøre som bysbarnet [[Lars Oftedal]] og offentlig bekjenne sin synd, men biskopene med Hamar-bispen [[Alex Johnson]] i spissen, dysset saken ned med en dekkhistorie om helseproblemer.<ref>Tomm Kristiansen: ''Biskopens hemmelighet''</ref> Utpresseren hadde alt informert ''Dagbladet'', men sjefredaktør [[Roald Storsletten]] fant ingen «aktverdige grunner» til å skrive om saken. Bare avisen ''[[Nybrott (Larvik)|Nybrott]]'' i [[Larvik]] omtalte den i 1972. Bispekollegiet fikk Birkeli innlagt på [[Diakonhjemmet sykehus]] og konkluderte med at Astri Toft hadde forført <u>ham</u>, uten å kjenne sakens fakta. Journalisten [[Knut Eidem]] stod Birkeli nær resten av livet, mens de fleste vennene trakk seg unna.<ref>[https://www.aftenposten.no/kultur/i/8wKWW/biskopene-loey-for-aa-skjule-skandalen Kaja Korsvold: «Biskopene løy for å skjule skandalen», ''Aftenposten'' 5. september 2014]</ref>  

De siste årene ble først og fremst brukt til vitenskapelig arbeid. Birkelis faglige interesser var ikke minst knyttet til norsk misjonsarbeid på Madagaskar, og til engelsk innsats for å bringe kristendommen til Norge. Han var også en svært produktiv forfatter. Som bibliografien under viser, engasjerte Birkeli seg etter 1972 sterkt i arbeidet med å undersøke forhold rundt kristendommens innførelse i Norge.