Redigerer François-Joseph Gossec (avsnitt)

== Liv og virke ==
Bondesønnen Gossec ble i seksårsalder korgutt ved stiftskirka i [[Walcourt]], senere ved ''St. Aldegonde'' i [[Maubeuge]]. Han ble deretter medlem av kapellet i Maubeuges Peterskirke og fikk den første undervisningen i fiolin, klaver, harmonilære og komposisjon av lederen, Jean Vanderbelen. Fra 1741 til 1751 var Gossec korgutt ved Vårfruekatedralen i [[Antwerpen]] og fikk ytterligere musikkundervisning av domkapellmester [[André-Joseph Blavier]]. 

I 1751 reiste Gossec til Paris med et anbefalelsesbrev stilet til [[Jean-Philippe Rameau]], som på det tidspunktet ledet privatorkesteret til [[Alexandre Le Riche de La Pouplinière]], og i 1754 ble Gossec medlem av orkesteret som Rameau fortsatt ledet. Gjennom Rameaus' etterfølger, [[Johann Stamitz]], ble Gossec fortrolig med ''[[Mannheimerskolen]]s'' musikalske nyvinninger: homofone orkestersymfonier, virkningsfulle dynamikkeffekter, og dessuten med instrumenter som var verdifulle i sammenhengen, klarinetter, [[bassetthorn]] og andre blåseinstrumenter. Fra 1762 ledet Gossec flere anerkjente franske orkestre.

Gossec skrev kammermusikk og [[symfoni]]er, hvorav de seks første ble publisert i 1756 som opus 3. Det store 90 minutters verket ''[[Rekviem (Gossec)|Requiem]] – Grand Messe des Morts'' med uroppføring mai 1760 i ''Eglise Jacobine'' i Paris, gjorde Gossec berømt over natta. Et ''[[Te Deum]]'' fra 1779, skrevet i anledning [[Marie Antoinette av Frankrike|Marie Antoinettea]] svangerskap, er en annen kompositorisk milepæl. Gossec hadde mindre hell med sceneverkene, delvis på grunn av dårlige [[Libretto|libretti]]. I samtiden dominerte [[André Grétry]] og [[Christoph Willibald Gluck]] operascenene.

Til tross for at Gossec hadde adelige tjenesteherrer, var han en ivrig tilhenger av ideene som ledet til [[den franske revolusjon]]. Han skrev et ''Te Deum'' for mannskor og blåseorkester til føderasjonsseremonien på ''Champ de Mars'' 14. juli 1790 og en rekke andre representasjonsverk for festlighetene i revolusjonstiden. ''Marche lugubre'' fra september 1790, skrevet til [[Mirabeau]]s død, var nærmest et standardverk for revolusjonseremoniene.

Da ''[[Conservatoire de Paris]]'' ble grunnlagt i 1795, fikk Gossec, [[Jean-François Lesueur]], [[Étienne-Nicolas Méhul]], [[Luigi Cherubini]] og Grétry i fellesskap overoppsynet med institusjonen.