Redigerer Fortelling (avsnitt)

==Fortellerkunst==

Fortellingen er en viktig del av [[muntlig]] overlevering, og danner basis for [[folkeminne]]vitenskapen. Hver forteller setter gjerne sitt personlige preg på det som formidles og inkluderer både seg selv og sitt publikum. Fortelleren var oftest avhengig av et fortellermiljø, en naturlig arena der folk hadde tid til å lytte. I [[Det gamle bondesamfunnet]] var det en rekke slike arenaer. Naturlige situasjoner kunne dukke opp under pauser i arbeidet, i tømmerhogsten, i mølla eller når mange mennesker var samlet i slåttonna. Ellers samlet man seg gjerne etter at dagverket var endt, eller man drøyet tida på ei ferje eller på et vertshus. Situasjonene var mange. 

De riktig gode fortellerne var etterspurte. Noen av de dokumenterte kunne være legdfolk som drev fra gard til gard. En av de tidlige informantene til [[Rikard Berge]] var en slik. Ofte var de selvbevisste, som [[Olav Tjønnstaul]] fra [[Seljordshei]]. Han slo ofte ned på folk som ikke gjenga fortellingene riktig. 

I dag vil man finne levende fortellerkunst på barer og puber, men gjerne og i arbeidslivet som i gamle dager. Den som har ører, han høre. En vil ofte merke seg at fortellingen er en så til de grader muntlig form at det kan være vanskelig å bevare den i nedskrift. [[Ingeborg Refling Hagen]] skrev opp fortellinger etter barndomsvennen Erling Elverhøy, men hadde ønsket at han hadde skrevet dem ned selv. Han svarte han hadde prøvd, men som han sa: "Papiret dreper orda for meg". Hun noterte seg ellers at det skulle begavelse til for å gjengi fortellingene riktig og godt.