Redigerer Forsker (avsnitt)

==Norge==
===Historie===
[[File:C.J. Hambros plass 2.JPG|thumb|[[Norsk utenrikspolitisk institutt]] ble opprettet av [[Stortinget]] i 1959; forskerstigen er den ordinære faste vitenskapelige karrierestigen ved instituttet. Stillingstitlene ''forsker I'', ''forsker II'' og ''forsker III'' er likeverdige med [[professor]], [[førsteamanuensis]] og [[universitetslektor]], og med felles kompetansekrav]]
Begrepet ''forsker'' ble på norsk brukt som en generell betegnelse på personer engasjert i forskning, gjerne ved universiteter, lenge før det ble en formell stillingstittel. I 1948 ble forsker I, forsker II og forsker III innført som formelle stillingsbetegnelser i det nye statlige regulativet, og ble først brukt ved [[Forsvarets forskningsinstitutt]]. Stillingene tilsvarte universitetenes stillingsstruktur, der forsker I var toppstillingen, forsker II var en høyere forskerstilling og forsker III tilsvarte universitetslektor. Fra 1950-årene ble titlene tatt i bruk i resten av den voksende [[instituttsektoren]] i Norge, som etterhvert ble jevnstor med universitetssektoren innen norsk forskning, blant annet ved [[Institutt for samfunnsforskning]] (1950), [[Fridtjof Nansens Institutt]] (1958), [[Norsk utenrikspolitisk institutt]] (1959) og [[Institutt for fredsforskning]] (1959). Forskerstigen er den nest eldste av tre akademiske stiger i Norge, ved siden av den kombinerte stigen og undervisningsstigen.

===Oversikt===

''Forsker'' brukes som formell tittel for [[vitenskapelig ansatte]] som hovedsakelig arbeider med forskning ved flere typer norske forskningsinstitusjoner, primært innen instituttsektoren (eksempelvis [[NUPI]]), sykehusforskningssektoren (eksempelvis [[Oslo universitetssykehus]]) og enkelte forvaltningsorganer med forskningsvirksomhet (eksempelvis [[Folkehelseinstituttet]]). Innen instituttsektoren er forsker den vanlige tittelen på de faste vitenskapelig ansatte. Innen sykehussektoren er forsker en vanlig tittel på fast ansatte som (primært) jobber med biomedisinsk/helsefaglig forskning. Ved norske universiteter og høgskoler kunne forskertittelen tidligere bare brukes unntaksvis og ved eksternt finansierte prosjekter (typisk finansiert av forskningsrådene eller ulike EU-programmer), men det er nå en generell adgang til å foreta faste ansettelser i stillingen; større deler av instituttsektoren har dessuten blitt innlemmet i universitetssektoren gjennom fusjonsprosesser etter årtusenskiftet, og Universitetet i Oslo har etter årtusenskiftet lyst ut faste forskerstillinger ved noen enheter, særlig ved Det medisinske fakultet, som alternativ til å lyse ut førsteamanuensis-/professorstilling der stillingen har hatt en høyere forskningsandel enn vanlig.

Det er fire stillingskoder i statens [[lønnskode]]system betegnet ''forsker'', men bare tre av kodene er i utbredt bruk og har eget opprykksreglement i Statens personalhåndbok; disse er omtalt med betegnelsene under av vitenskapelige institusjoner i Norge. Basert på de opprinnelige formelle betegnelsene på stillingene i det tidligere statlige lønnsregulativet er det vanlig å angi nivået på stillingene med tall der det laveste tallet er stilling med høyest akademisk rang, fra forsker I som tilsvarer professor til forsker III som tilsvarer universitetslektor.<ref>''[http://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/forskning/nifustep_-rapport_forskerrekruttering_-2-2007.pdf Forskerrekruttering i Norge – status og komparative perspektiver]'', s. 30, [[NIFU-STEP]], rapport 2/2007</ref> Forsker I betegnes også ''forsker med professorkompetanse'' eller ''sjefsforsker'', mens forsker II ofte betegnes ''seniorforsker''.

Forskerstigen har alle de tre utdanningsstillingene felles med den kombinerte forsknings- og undervisningsstigen; dette gjelder stillingene [[postdoktor]], [[stipendiat]] og [[vitenskapelig assistent]], som alle er tidsbegrenset og har hovedfokus på forskningsoppgaver. Stipendiatstillingen har som formål å oppnå den formalkompetansen som kreves for stilling som førsteamanuensis og forsker II (dvs. doktorgrad), mens postdoktorstilling har som formål å oppnå ytterligere kvalifikasjoner. I praksis er det vanlig å ha stilling som postdoktor før man senere eventuelt oppnår fast stilling som førsteamanuensis eller forsker II. Postdoktorperioden er sjelden nok i seg selv for å oppnå professorkompetanse, som kreves for stilling som professor og forsker I, men representerer et skritt på veien mot dette.

Tidsbruksundersøkelsen for universiteter og høgskoler viser at forskere i ''universitets- og høgskolesektoren'' i gjennomsnitt bruker 66 % av tiden på forskning og den øvrige tiden på andre oppgaver som administrasjon, faglig veiledning på doktorgrads-, ev. masternivå (rundt 10 %), undervisning, formidling og andre utadrettede oppgaver. Til sammenligning bruker professorer 31 % av tiden på forskning (ev. FoU), førsteamanuenser 28 % og universitets-/høgskolelektorer 15 %. Undersøkelsen er ikke nødvendigvis fullt representativ for instituttsektoren, der forskerne er de ordinære fast ansatte og også har viktige oppgaver innen akkvisisjon og innen ledelse av instituttene på alle nivåer. Undersøkelsen differensierer heller ikke for nivå slik den gjør for kombinerte stillingsinnehavere.<ref>{{Kilde bok
  | ref= 
  | etternavn= Gunnes
  | fornavn= Hebe
  | utgivelsesår= 2018
  | tittel= Tidsbruksundersøkelse for universiteter og høgskoler
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=Oslo
  | forlag=[[NIFU]]
  | side=
  | isbn=
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url= https://khrono.no/files/2018/05/07/tidsbrukundersokelsen_2018_nifu.pdf
 }}</ref> Det er også store forskjeller mellom institusjoner i den kombinerte stigen, med høy normert forskningstid på 50 % for professorer ved Universitetet i Oslo og vesentlig lavere forskningstid i lavere stillinger og ved nye universiteter og høgskoler; innen akademia regnes forskning som klart mest meritterende, og stillinger med høy forskningsandel har derfor generelt høyere prestisje enn stillinger på samme formålnivå med mindre forskningstid. I en rekke land, herunder Sverige, er det i sterkere grad en lagdeling mellom faglig sterke forskere med høy andel forskningstid og undervisere med lav eller ingen forskningstid. Ved norske universiteter er det tradisjonelt et ønske om at alle vitenskapelig ansatte på minst førsteamanuensisnivå skal ha en rimelig grad av forskningstid for å unngå et «A-lag med forskere og B-lag med undervisere».<ref>«[https://www.forskerforum.no/ikke-en-menneskerett-a-vaere-forsker/ – Ikke en menneskerett å være forsker]», ''Forskerforum''</ref>

{{anchor|Forsker I}}
===Forsker I (forsker med professorkompetanse, sjefsforsker)===
[[File:FFI Kjeller Norway.jpg|thumb|[[Forsvarets forskningsinstitutt]] (FFI), der stillingen ''forsker I'' først ble innført i 1948. Stillingen kalles nå ''sjefsforsker'' ved FFI]]
''Forsker I'', også kalt ''forsker med professorkompetanse'' eller ''sjefsforsker'', internasjonalt ofte kalt ''forskningsprofessor'' eller ''professor'', er toppstillingen i forskerstigen og er faglig og administrativt likeverdig med [[professor]]. Den har idag stillingskode 1183. Stillingen krever [[professorkompetanse]] og forskere på dette nivået er internasjonalt ledende forskere. En forsker I har en faglig ledende funksjon i kraft av sin toppkompetanse og er ofte leder for en forskergruppe. Tittelen er hovedsakelig brukt om de høyeste stillingene i [[instituttsektoren]]. Forskjellen mellom forsker I og professor er primært at stillingene brukes ved forskjellige typer institusjoner, forsker I i instituttsektoren og professor ved universitetene. En forsker I har samme faglige status og gjør mange av de samme arbeidsoppgavene som professorer, unntatt å undervise; til gjengjeld bruker en forsker I mer tid på forskning og forskningsledelse. Det er også relativt vanlig å være både forsker I og professor, gjerne ved å ha en bistilling som [[professor II]] ved et universitet. I ''[[European Framework for Research Careers]]'' tilhører forsker I og professor begge toppkategorien R4 (''leading researcher'').<ref name="Iversen" /> Stillingen forsker I rangerer over [[seniorforsker]] og [[førsteamanuensis]].

Kompetansekravene er fastsatt i Statens personalhåndbok (kapittel 10) som «[[professorkompetanse]] eller forskerkompetanse på professornivå»; kompetansen kan være tilkjent gjennom en professorkompetansebedømmelse etter universitets- og høyskoleloven eller gjennom en forskerbedømmelse som legger nøyaktig de samme kriteriene til grunn.<ref>{{Kilde www|tittel = 10.3.2 Regler for opprykk til forsker kode 1183 |verk=Statens personalhåndbok 2019 |url = https://lovdata.no/dokument/SPH/sph-2019/KAPITTEL_10#KAPITTEL_10|verk = lovdata.no|besøksdato =2019-09-07}}</ref><ref name=":0">[https://lovdata.no/static/SPHPM/pdf/pm-1998-11.pdf Regler for opprykk til forsker kode 1183] Personalmelding i staten, 1998, nr 11.</ref> En betydelig andel av forskere I har fått tilkjent sin professorkompetanse ved et universitet, enten gjennom åpen konkurranse om utlyste professorater der de har blitt bedømt som professorkompetente eller gjennom å ha innehatt professorstilling ved universitet. Ved 1183-bedømmelser i instituttsektoren kan kvalifikasjoner knyttet til forskning og forskningsledelse (f.eks. utvikling og ledelse av forskningsprosjekter) inngå i vurderingen i stedet for undervisningsinstitusjonenes undervisningserfaring, som likeverdig alternativ.

Forskere i denne stillingskoden er stort sett ansatt i instituttsektoren og er nesten alltid fast ansatt. En viktig oppgave for forskere I ved siden av egen forskning er faglig ledelse, herunder ledelse av forskningsprosjekter, forskergrupper og forskningskonsortier, og en ledende rolle i utvikling av nye forskningsprosjekter. Det er vanlig i instituttsektoren at forskere i toppstilling (forsker I) utgjør den faglige ledelsen ved instituttet, i kraft av sine faglige toppstillinger, kompetanse og formelle og uformelle faglige ledelsesoppgaver, og at forskningsmiljøer bygges opp rundt toppforskerne ved instituttet (forskere I). Toppforskerne har normalt betydelig innflytelse i styringen av instituttet, selv om de ikke nødvendigvis innehar formelle lederverv.

Mange forskningsinstitutter har egne [[stipendiat]]er og [[postdoktor]]er, og formell og uformell faglig veiledning av disse er typisk en oppgave for forskere I. Gjennom sin faglige lederrolle (gjerne som leder for forskningsprosjekter og forskergrupper) og toppkompetanse kan forskere I også ha en mer uformell faglig mentorfunksjon for andre yngre forskere. Selv om forskere I ikke har undervisnings''plikt'' på grunn av institusjonens art kan forskere I i noen tilfeller påta seg doktorgradsveiledning eller mer begrensede undervisningsoppdrag normalt på avansert nivå ved eksterne institusjoner. Faglig formidling er også en viktig oppgave. Forskere I deltar ofte som eksperter i offentlige utredninger. For å fremme samarbeid mellom rene forskningsinstitutter og universiteter er det ikke uvanlig at en forsker I har bistilling som [[professor II]] ved et universitet, og motsatt kan en professor i hovedstilling ved et universitet ha bistilling som forsker I ved et forskningsinstitutt. 

Dagens forsker I-stilling har røtter i stillingene forskningssjef og forsker I. Begge stillingene ble innført i det statlige lønnsregulativet rett etter andre verdenskrig som forskerstillinger på professor- eller [[Dosent#Bruk av dosenttittelen i Norge frem til 1985|dosent]]nivå med faglig ledelsesfunksjon. Blant de første institusjonene som brukte stillingene var [[NTH]] og [[Forsvarets forskningsinstitutt]]. Både forskningssjef og forsker I var historisk plassert i [[sjefsregulativet]], som omfattet de øverste lederstillingene i staten, herunder professor, [[ekspedisjonssjef]] og [[general]]sgrader. Frem til 1980-årene var kompetansekravet for forsker I-stilling vanligvis [[Dosent#Bruk av dosenttittelen i Norge frem til 1985|gammel dosentkompetanse]] (som generelt ble definert som forskning som ''minst'' tilsvarte to doktorgrader, som riktignok ofte var mer omfattende på den tiden; den gamle dosentstillingen ble integrert i den nye og bredere professorstillingen i 1985). Stillingen forskningssjef innebar både en faglig og administrativ lederfunksjon, og forutsatte professorkompetanse. I [[Høgskolereformen|Hernesutvalget]]s rapport fra 1988 ble både forsker I og forskningssjef regnet til professorgruppen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1988 | tittel = Med viten og vilje | isbn = 8258301322 | forlag = Forvaltningstjenestene, Statens trykningskontor | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081704023 | side = }}</ref> I 1996 ble stillingskoden 1183 innført og kvalifikasjonskravene ble fastsatt i Statens personalhåndbok som «professorkompetanse eller forskerkompetanse på professornivå»; koden var tenkt som en faglig videreføring av stillingen forskningssjef, men uten å være automatisk knyttet til administrative lederoppgaver, og som direkte skulle tilsvare professor ved universitetene både faglig og administrativt. Stillingskode 1183 betegnes ved de fleste institusjoner med tittelen ''forsker I'' eller ''forsker med professorkompetanse''. [[SSB]] er alene om å betegne stillingen ''forsker 0''. Noen teknisk og industrielt orienterte institusjoner som f.eks. Forsvarets forskningsinstitutt, [[Norsk Regnesentral]] og [[SINTEF]] har senere tatt i bruk tittelen ''sjefsforsker'' om stillingen.<ref>[https://www.sintef.no/vi-soker-neste-generasjon-problemlosere/karriere-og-utvikling/ Karriere og utvikling], SINTEF</ref>

Tittelen forsker I oversettes normalt som ''Research Professor'' på engelsk<ref>[https://www.nifu.no/en/employees-page/ Employees] {{Wayback|url=https://www.nifu.no/en/employees-page/ |date=20170917225117 }}, [[NIFU]]</ref><ref>[https://www.ntnu.edu/english-matters/english-titles Translations of Norwegian job titles to English], [[NTNU]]</ref> og den tilsvarende stillingen er vanligvis betegnet som dette i engelskspråklige land; i de fleste engelskspråklige land vil stillingen forstås som en professorstilling med arbeidsoppgaver fokusert på forskning snarere enn en egen stillingskategori. I Sverige og Finland er den tilsvarende stillingen offisielt betegnet ''forskningsprofessor'' på svensk og ''tutkimusprofessori'' (med samme betydning) på finsk; i Danmark har stillingen også vært offisielt betegnet forskningsprofessor, men fra 2020 er toppstillingen i forskerstigen betegnet bare ''professor'', og har dermed samme betegnelse som den likeverdige toppstillingen i den kombinerte stigen; stillingen rangerer i Danmark over ''seniorforsker''.<ref name="Danmark2020" /> I 2010-årene tok flere norske institutter, bl.a. [[NUPI]], i bruk ''forskningsprofessor'' som norsk tittel på stillingskode 1183 (forsker I), basert på tittelbruken på engelsk og i de andre nordiske landene; det har også vært foreslått å endre den formelle tittelen til forskningsprofessor for å få samsvar med titlene på engelsk og andre nordiske språk, og fordi det norske tittelsystemet med tall både er en norsk særordning og dårlig forstått utenfor instituttsektoren i Norge; blant annet har [[Akademiet for yngre forskere]] foreslått å endre tittelen forsker I til forskningsprofessor og tittelen dosent til undervisningsprofessor.<ref>[https://www.regjeringen.no/contentassets/649e604f99704530915540364192d301/akademiet-for-yngre-forskere.pdf?uid=Akademiet_for_yngre_forskere Høringssvar fra Akademiet for yngre forskere 03.04.2018]</ref><ref>[https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-fra-utvalg-om-endring-i-stillingsstrukturen/id2601501/ Høring: Forslag fra utvalg om endring i stillingsstrukturen]</ref> Kunnskapsdepartementet uttalte i 2016 i brev til institusjonene at tittelen ''forskningsprofessor'' ikke kan brukes på norsk for personer som ikke er tilsatt som professor etter universitets- og høgskoleloven, men presiserte samtidig at ''Research Professor'' kan brukes som engelskspråklig oversettelse av tittelen forsker I i tråd med vanlig internasjonal språkbruk.<ref>{{Kilde www|url=https://k1nytt.w.uib.no/2016/09/23/bruk-av-professortittel/|tittel=Bruk av professortittel|besøksdato=2017-11-12|forfattere=|dato=23. september 2016|språk=nb-NO|verk=Nyheter, klinisk institutt 1|forlag=Universitetet i Bergen|sitat=}}</ref> Tittelen professor er en av få titler som er lovbeskyttet i Norge, og kan etter universitets- og høyskoleloven «bare benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved ''universiteter og høyskoler''» (§ 6-7), mens instituttsektoren bare delvis er en del av universitets- og høyskolesektoren. Ordet professor inngår derimot i de engelskspråklige oversettelsene av flere andre titler, bl.a. førsteamanuensis (''associate professor''), universitetslektor (''assistant professor'') og forsker I (''research professor''). De institusjonene som bruker tittelen sjefsforsker bruker også ''Chief Scientist'' som engelsk tittel.

I 2021 foreslo Stillingsstrukturutvalget å slå sammen forsker I og professor til en felles toppstilling betegnet professor, slik det er i de fleste andre land.<ref name=uhr-stillingsstruktur>[https://www.uhr.no/nyheter/nyheter-fra-uhr/en-helhetlig-stillingsstruktur-i-akademia-rapport-fra-stillingsstrukturutvalget.5739.aspx En helhetlig stillingsstruktur i akademia – rapport fra Stillingsstrukturutvalget]</ref>
{{anchor|Forsker II}}

===Forsker II (seniorforsker)===
''Forsker II'', idag vanligvis kalt ''seniorforsker'', er en forskerstilling for en erfaren forsker med doktorgrad og ofte kvalifikasjoner utover dette. Stillingen er likeverdig med [[førsteamanuensis]]. Den har stillingskode 1109.

Stillingen ''forsker II'' ble innført i det statlige regulativet i 1948 og ble opprinnelig brukt ved [[Forsvarets forskningsinstitutt]]. I det gamle regulativet var stillingen plassert i en av de øverste klassene, klasse 22, på samme nivå som førsteamanuensis (og bl.a. [[oberstløytnant]] i hæren). Ved innføringen av [[stillingskode]]r i slutten av 1970-årene fikk stillingen stillingskode 0071. Senere ble koden avløst av koden 1109. ''Seniorforsker'' ble brukt som alternativ stillingstittel siden 1960-årene, og overtok som den klart mest vanlige tittelen i 1980-årene. Tittelen oversettes som ''Senior Researcher'' på engelsk, alternativt som ''Senior Scientist''; førstnevnte tittel er vanlig i alle fagområder, mens sistnevnte tittel hovedsakelig brukes innen tekniske, naturvitenskapelige og medisinske fag.

Det vitenskapelige kompetansekravet til stillingen er nøyaktig det samme som for førsteamanuensis, definert i Statens personalhåndbok som «norsk doktorgrad, eller utenlandsk doktorgrad godkjent som likeverdig med norsk doktorgrad, eller førsteamanuensiskompetanse ved norsk virksomhet, eller dokumentert kompetanse på tilsvarende nivå gjennom vitenskapelig arbeid av tilsvarende omfang og kvalitet». En forsker III (SKO 1108) som oppnår slik kompetanse har rett til opprykk til forsker II (SKO 1109).<ref>{{Kilde www|tittel = 10.3.1 Reglement for opprykk til forsker 1109 i statlige virksomheter |verk= Statens personalhåndbok 2019 |url = https://lovdata.no/dokument/SPH/sph-2019/KAPITTEL_10#KAPITTEL_10|verk = lovdata.no|besøksdato =2019-09-07}}</ref> Stillingen forsker II (seniorforsker) var den første stillingen under toppnivået (professor/dosent) med gjennomgående krav til vitenskapelig kompetanse på doktorgradsnivå, også før dette ble et uniformt krav for førsteamanuensisstillingen i 1995.

Det er den midterste stillingen i forskerstigen.<ref name=":0" /> Forskere i denne stillingskoden er som hovedregel fast ansatt i instituttsektoren. I ''[[European Framework for Research Careers]]'' tilhører forsker II og førsteamanuensis begge den nest øverste kategorien R3 som omfatter erfarne forskere (''established researcher'').<ref name="Iversen" /> Forskere med doktorgrad ansettes innen instituttsektoren også midlertidig som [[postdoktor]]er, en stilling som i ''European Framework for Research Careers'' er plassert på det lavere nivået R2.<ref name="Iversen" />

Koden 1110 var historisk en høyere kode enn 1109 som var knyttet til [[Dosent#Bruk av dosenttittelen i Norge frem til 1985|gammel dosentkompetanse]], et stillingsnivå som ved universitetene ble avskaffet og integrert i professorstillingen i 1985 da alle dosentene ble professorer. Koden 1110 ble overflødig i 1996 ved innføringen av stillingskode 1183 som ble knyttet eksplisitt til professorkompetanse, og har i dag ikke eget reglement i Statens personalhåndbok; den er likevel nevnt sammen med SKO 1109 som en av to stillingskoder som kan søke opprykk til den høyere stillingen SKO 1183 ved oppnådd professorkompetanse. Fra 1996 har koden 1110 blitt faset ut ved alle andre institusjoner enn SSB. Ingen universiteter eller andre forskningsinstitutter har idag et stillingsnivå mellom professornivå og førsteamanuensis-/seniorforskernivå. UiO har uttalt at kodene 1109 og 1110 idag anses som likeverdige, men at koden 1110 ikke lenger skal brukes.<ref name="uio-reglement" />

{{anchor|Forsker III}}

===Forsker III===
''Forsker III'', ofte bare kalt ''forsker'', er en forskerstilling for en person med høyere grads eksamen og ofte kvalifikasjoner utover dette, men uten doktorgrad. Den er faglig likeverdig med stillinger som [[universitetslektor]] og [[amanuensis]], en gruppe tradisjonelt omtalt som mellomstillinger (fordi de rangerte over bl.a. [[vitenskapelig assistent]]). Oppnådd doktorgrad gir rett til opprykk til forsker II (seniorforsker).

Stillingen ble innført i det statlige regulativet i 1948 og ble opprinnelig brukt ved [[Forsvarets forskningsinstitutt]]. Ved innføringen av stillingskoder i staten i slutten av 1970-årene fikk den stillingskode 0070. I 1986 ble en rekke tidligere forskerstillinger slått sammen til forsker kode 0070.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1990 | tittel = Statens lønnskomité av 1988 | isbn = 8258301799 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Forvaltningstjenestene, Statens trykningskontor | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112300020 | side = 189 }}</ref> Koden ble senere endret til 1108.

Formalkravet er høyere grads eksamen (hovedfag, embetseksamen, mastergrad eller lignende).<ref name="uio-reglement">{{Kilde www|tittel = Regler for bruk av forskerstillinger SKO 1108, 1109, 1110 og 1183 ved UiO |url = https://www.uio.no/om/regelverk/personal/vitenskapelig/bruk-forskerstillinger.html|utgiver=Universitetet i Oslo|besøksdato =2019-09-07|sitat=Stilling som forsker SKO 1183 forutsetter professorkompetanse, SKO 1109 forutsetter doktorgrad og SKO 1108 universitetsutdanning tilsvarende masternivå. [...] Ved UiO har praksis vært identiske kvalifikasjonskrav til stillingene SKO 1109 og SKO 1110, uten føringer om differensiering i oppgaver. SKO 1110 brukes i liten grad.}}</ref> Institusjonene kan ha krav om kvalifikasjoner utover dette, slik som en viss forskningskompetanse. Stillingen oversettes som ''Researcher'' på engelsk. På samme måte som for universitetslektorstillingen har nyansettelser på forsker III-nivået blitt mindre vanlig etter årtusenskiftet, men kan fortsatt forekomme, særlig ved oppdragsinstitutter og andre institutter med et mer anvendt virkeområde; ellers er det vanlig at forskere med mastergrad eller tilsvarende i stedet ansettes som stipendiater for å ta en doktorgrad.

===Sammenligning av norske stillingstyper===

Tabellen er en oversikt over det vanligste moderne stillingshierarkiet og innplasseringen i ''[[European Framework for Research Careers]]''. Engelske oversettelser står i kursiv. Grønn bakgrunn angir en tidsbegrenset utdanningsstilling.

{| class="wikitable"
! Formalnivå<br><small style="color: #444444;">''([[European Framework for Research Careers|European Framework''<br>''for Research Careers]])<ref name="Iversen">{{Kilde bok
  | forfatter= Eric Iversen et al. 
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 2014
  | tittel= International and Sector Mobility in Norway
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=
  | forlag=[[NIFU]]
  | side=
  | isbn=
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2358894/NIFUarbeidsnotat2014-11.pdf?sequence=1&isAllowed=y}}</ref>''</small>!! Forskerstigen<br><small>(hovedsakelig<br/>i [[instituttsektoren]])</small> !! Forsknings- og<br/>undervisningsstigen<br/>(lektor–professor-stigen)<br/><small>(hovedsakelig<br/>ved universiteter)</small>
|-
! rowspan="2" | [[Professor]]nivå<br/><small style="color: #444444;">''R4 Leading Researcher''</small>
| style="border: 0px; vertical-align: text-top;" | [[Forsker I|Forsker I&nbsp;/&nbsp;forsker med<br/>professorkompetanse<br/>/&nbsp;sjefsforsker]]<br/><small style="color: #444444;">(SKO 1183)</small><br/>(''Research Professor'',<br/>''Chief Scientist'')<br/><small>'''Kjerneoppgaver''':<br/>Forskning, forskningsledelse,<br/>doktorgradsveiledning, formidling</small> || style="border-bottom: 0px; border-left: 1px dashed silver; vertical-align: text-top;" | [[Professor]]<br/><small style="color: #444444;">(SKO 1013/1404)</small><br/><small style="color: #444444;">(SKO 8013/9301 – II-stillinger)</small><br/>(''Professor'')<br/><small>'''Kjerneoppgaver''':<br/>Forskning, undervisning/veiledning,<br/>formidling</small>
|-
| colspan="2" style="text-align: center; border-top: 0px;" | ''Felles kompetansekrav: [[Professorkompetanse]]''<br/>''← mobilitet på tvers →''
|-
! rowspan="2" | [[Førsteamanuensis]]nivå<br/><small style="color: #444444;">''R3 Established Researcher''</small>
| style="border: 0px; vertical-align: text-top;" | [[Forsker II|Forsker II&nbsp;/&nbsp;seniorforsker]]<br/><small style="color: #444444;">(SKO 1109)</small><br/>(''Senior Researcher'',<br/>''Senior Scientist'') || style="border-bottom: 0px; border-left: 1px dashed silver; vertical-align: text-top;" | [[Førsteamanuensis]]<br/><small style="color: #444444;">(SKO 1011)</small><br/>(''Associate Professor'')
|-
| colspan="2" style="text-align: center; border-top: 0px;" | ''Felles kompetansekrav: [[Doktorgrad]]''<br/>''normalt krav utover dette''<br/>''← mobilitet på tvers →''
|-
! [[Postdoktor]]nivå<br/><small style="color: #444444;">''R2 Recognised Researcher''</small>
| colspan="2" style="background: #98FB98; text-align: center;" | [[Postdoktor]]<br/><small style="color: #444444;">(SKO 1352)</small><br/>(''Postdoctoral Fellow'')
|-
! rowspan="2"|[[Amanuensis]]nivå
| style="border: 0px; vertical-align: text-top;" | [[Forsker III|Forsker III&nbsp;/&nbsp;forsker]]<br/><small style="color: #444444;">(SKO 1108)</small><br/>(''Researcher'', ''Scientist'') || style="border-bottom: 0px; border-left: 1px dashed silver; vertical-align: text-top;" | [[Amanuensis]] <small style="color: #444444;">(SKO 1010)´</small><br/>[[Universitetslektor]] <small style="color: #444444;">(SKO 1009)</small><br/>(''Assistant Professor'')
|-
| colspan="2" style="text-align: center; border-top: 0px;" | ''Felles kompetansekrav: [[Eksamen av høyere grad|Høyere grad]]''<br/>''← mobilitet på tvers →''
|-
! rowspan="2" |Rekrutteringsstillinger<br/>uten doktorgrad<br/><small style="color: #444444;">''R1 First Stage Researcher''</small>
|colspan="2" style="background: #98FB98; text-align: center;" | [[Stipendiat]] <small style="color: #444444;">(SKO 1017/1378)</small><br/>(''Research Fellow'')
|- style="background: #98FB98;" | 
| colspan="2" style="background: #98FB98; text-align: center;" | [[Vitenskapelig assistent]] <small style="color: #444444;">(SKO 1020/1019/1018)</small><br/>(''Research Assistant'')
|-
|}

«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er mulig å veksle mellom stigene fordi man har den samme vitenskapelige kompetansen, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved [[kallelse]] i professor II-stillinger. Eksempelvis vil en førsteamanuensis ha den vitenskapelige kompetansen som kreves for å bli ansatt som seniorforsker (forsker II) og omvendt; det er også mulig å ha stillinger i begge stigene samtidig, mest typisk som forsker I og professor II. En stor andel forskere med professorkompetanse er tilkjent professorkompetansen ved et universitet.