Redigerer Finanskrisen i 2008 (avsnitt)

==Årsaker==
{{Finanskrisen}}
Finanskrisens forutsetninger lå i flere forhold som utviklet seg i de foregående tiårene. Det var særlig tre endringer i finansreguleringen i USA som anses å ha stått sentralt: 
*1) Opphevingen av reguleringen og tilsynet med såkalte investeringsbanker, banker som ikke hadde privatkunder. 
*2) Adgangen til å omsette lån i mange ledd med svak [[sikringsfond|sikring]] og uten direkte pant, ofte hvor låntaker hadde liten inntekt ([[subprimelån]]). 
*3) Adgangen til å definere nye, såkalte «kreative» spareprodukter, som fikk privatpersoner og institusjoner til å ta større risiko enn tidligere.

I tillegg til en stadig svakere regulering spilte åpenbart de store makroøkonomiske ubalansene en viktig rolle. Et stort spareoverskudd hos noen, som store oljeeksportører eller nyindustrialiserte land i Øst-Asia, ble kanalisert til USA og andre land, hvor renten ble presset stadig lavere.

[[Fil:2007-2009 World Financial Crisis.svg|thumb|400px| {{legend|#d40000|Land i offisiell resesjon (to påfølgende trimestre)}}
{{legend|#ff0000|Land i resesjon, men uoffisielt (ett trimester)}}
{{legend|#ff5555|Land der den økonomisk aktiviteten faller med mer enn 1,0 %}}
{{legend|#ff8080|Land der den økonomisk aktiviteten faller med mer enn 0,5 %}}
{{legend|#ffd5d5|Land der den økonomisk aktiviteten faller med mer enn 0,1 %}}
{{legend|#709ad1|Land med økende økonomisk aktivitet}}
<small>(Fra 2007 til 2008, etter anslag av Det internasjonale pengefondet (IMF) desember 2008)</small>
{{legend|#b3b3b3|Ukjent}}]]
 
Finanskrisen anses å ha startet i USA gjennom subprimelån (se [[subprime-lånekrisen]]), det vil si omsettelige lån med svak sikkerhet, gitt til personer med svak evne til å nedbetale lånene. Bankene lånte ut penger til personer med dårlig tilbakebetalingsevne, slik at disse ble i stand til å anskaffe sin egen bolig, med tanke på at verdistigningen på boligen ville skape framtidig sikkerhet. På denne måten ble det mulig å utsette både renteinnbetalinger og amorteringer inn i en fremtid når boligen ville anses å ha høyere verdi. Fordringene fra subprimelånene ble strukturert til forskjellige obligasjonspakker ([[CDO]]), og solgt videre til amerikanske og internasjonale investorer. Pakkene fikk høy kredittrating av ratingbyråene, som gjorde at pensjonsfond over hele verden var ivrige investorer. I mange år fungerte systemet utmerket. Dersom en subprime-debitor ikke klarte å betale på lånet, dekket pantet i huset lånesummen.

I mange amerikanske stater kan personlige låntakere med pantelån levere pantet til banken, og dermed være kvitt betalingsforpliktelsen. Ved kraftig boligprisfall vil dermed mange se seg tjent med å levere huset til kreditor, som dermed taper penger.

Problemet kom da boligprisene stagnerte, og falt. Sommeren 2007 ble de første obligasjonspakkene nedgradert av ratingbyråene. To hedgefond som var administrert av investeringsbanken Bear Stearns ble lagt ned i august 2007, med store tap for banken fordi verdien av eiendelene hadde falt kraftig. De fortsatt fallende boligprisene, samt stor usikkerhet om balansekvaliteten i alle de store bankene, førte til full lånestans mellom de amerikanske bankene.

Det finansielle systemet har store selvforsterkende eller [[prosyklisk]]e effekter, som fører til at kursfall ofte etterfølges av sterkere kursfall. Blant annet har mange store investorer, for eksempel hedgefond, lånefinansierte investeringer. Når verdien av investeringene faller, er de tvunget av kreditorene til å selge seg ned. Dermed faller prisene ytterligere. Når mange vet at noen hedgefond er i vanskeligheter, er det mindre attraktivt å kjøpe papirer som tilbys. Forventninger om kursfall kan bli selvforsterkende.