Redigerer Filosofi på 1800-tallet (avsnitt)

== Historisk omriss ==
Med de urolige årene [[1789]]&ndash;[[1815]] var den europeiske kulturen omformet av [[revolusjon]], [[krig]] og sammenbrudd. Ved at mange av de sosiale og kulturelle støttepilarene fra det foregående århundret var revet, var stort rom for dramatiske økonomiske og politiske endringer. Europeisk filosofi reflekterte endringene, deltok i dem, og til dels var drivkraften i mange av dem. Særlig tysk filosofi preget Europas tenkning.

[[File:Hegel portrait by Schlesinger 1831.jpg|left|thumb|upright|Hegel]]
[[Fil:Jean-Jacques Rousseau (painted portrait).jpg|left|thumb|upright|Rousseau]]
[[Fil:Wright of Derby, The Orrery.jpg|thumb|«En filosofisk forelesning i planetarium», maleri ved Joseph Wright of Derby (ca. 1766)<br />Uformelle filosofiske samfunn spredte 1800-tallets vitenskapelige framganger.]]
Den siste tredjedelen av 1700-tallet fremmet en rekke tanker og verker som både systematiserte tidligere filosofi og presenterte en dyp utfordring til grunnlaget hvordan filosofi hadde vært systematisert. [[Immanuel Kant]] er det navnet de fleste ville nevne som blant de viktigste innflytelsene, tilsvarende med [[Jean-Jacques Rousseau]]. Mens begge av disse filosofene var produkter av 1700-tallet og dette århundres antagelser, presset de mot grensene. I forsøket på å forklare staten og regjeringens vesen, kom Rousseau til utfordre grunnlaget for regjering ved hans erklæring om at «Mennesket er født fritt, men er alle steder i lenker». Kant, i forsøket på å bevare [[aksiom|aksionsk]] [[skeptisisme]], ble tvunget til å argumentere at vi ikke kan se den sanne virkeligheten, og heller ikke er det mulig å snakke om den. Alt vi vet om virkeligheten er dens framtoning. Ettersom alt vi kan er framtoninger, postulerte Kant ideen om det uvitende. Hegels skille mellom det uvitende og omstendighetenes ukjente kan bli sett på som begynnelsen til Hegels rasjonelle system om universet. En rimelig forenklet gjendrivelse i dette for Kant å oppfatte at det er en ukjent opererende bak framtoningene er å demonstrere en del kunnskap om dens eksistens. Ganske enkelt sagt, å vite at det eksisterer er å vite.

Blant de filosofer som fikk særlig betydning på 1800-tallet var tyske [[Hegel]] som formulerte et system for historisk og ekspressiv forståelse av mennesket gjennom hans system som han kalte [[dialektikk]]. Mens Hegels dialektikk var [[Idealisme|idealistisk]], er den [[Dialektisk materialisme|materialistiske dialektikk]] assosiert med [[Karl Marx]]. I forlengelsen av Kant fremmet [[Arthur Schopenhauer]] et viljesbegrepet og det som skjult bakenfor våre sanseinntrykk kan vi faktisk ha kunnskap om. [[Friedrich Nietzsche]] tok impulser fra Schopenhauer.

To store tankestrømmer gikk gjennomstrømmet 1800-tallet: [[idealisme]] og [[materialisme]]. Idealistene argumenterte at vi kan forstå den endelige vesenet av virkeligheten innenfor menneskelig [[erfaring]], særlig de trekk som utmerker mennesket som et åndelig vesen. Idealistene sto i motsetning til Kants syn, og kunne la seg fange inn av opplysningstidens optimisme. Hegel, Schopenhauer, [[Hermann Lotze|Lotze]] og [[Gustav Fechner|Fechner]] var alle idealister i denne forstand, og deres innflytelse økte etter hvert som det ble gjort forsøk å føre filosofi og vitenskap sammen.<ref>Holcombe, C. John (2007): [http://www.textetc.com/theory/nineteenth-century.html Nineteenth-Century Philosophy]</ref>