Redigerer Filosofi på 1600-tallet (avsnitt)

== Systembyggerne ==
* ''Se hovedartikkel, [[Rasjonalisme]]''

[[Fil:Frans Hals - Portret van René Descartes.jpg|thumb|[[René Descartes]]]]
[[Fil:Spinoza.jpg|thumb|[[Baruch de Spinoza]]]]
[[Fil:Thomas Hobbes (portrait).jpg|thumb|[[Thomas Hobbes]]]]
Rasjonalisme er en betegnelse for alle filosofiske retninger som er sentrert rundt [[fornuft]]en (''ratio'' på latin), tenkningen og tingens [[Logikk|logiske]] orden. Rasjonalismen ble utviklet i løpet av [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]] da filosofene [[René Descartes]], [[Baruch Spinoza]] og [[Gottfried Wilhelm Leibniz]] bygde opp metafysiske system ut fra den beste [[vitenskap]] som da var tilgjengelig. Rasjonalismen kom til å prege opplysningstidens tenkning, og derigjennom den moderne vitenskapsoppfatningen. De hadde alle sine svar og ideer på sin tids spørsmål. Noen [[Antagonist|antagonisme]] ''vis-à-vis'' empiristene handler det ikke om da rasjonalistene ikke var fremmed for eksperimenter og erfaringer via sinnet. 

Rasjonalistene var sterkt påvirket av den moderne verdensbildets frammarsj på 1600-tallet i og med [[Galileo Galilei]] og [[Isaac Newton]]s oppdagelser. Det [[Mekanistisk filosofi|mekanistiske verdensbildet]] synes å angå all materie. Selv mennesker synes å være underkastet lovene for [[årsak]]er og bør derfor blitt forstått og forklart. Å stille spørsmål ved [[middelalderen]]s [[Skolastikken|skolastiske]] verdensbilde ble den nye filosofiens oppgave, men også å finne en plass for menneskene i et [[teologi]]sk perspektiv og gi svar på spørsmål om [[fri vilje]] og [[determinisme]]. En stor inspirasjon for rasjonalistene var det deduktive vitenskapsidealet som hadde sin begynnelse i [[Euklid]]s ''[[Euklids Elementer|Elementer]]'' hvor han beskrev hvordan man fra et mindre antall antagelser som er åpenbare hver for seg kan lede til mengder av prinsipper i [[geometri]]en som hver for seg kan ledes tilbake til grunnen. Eukids geometri kom til å bli av stor intellektuell opplevelse som sann og ren vitenskap for mange intellektuelle som gjennom århundret forsøkte å virkeliggjøre et deduktivt system på andre områder enn geometrien.

Descartes var dypt misfornøyd med sin tids vitenskap og dens kunnskapsteoretiske grunn. Et av hans mål var med hjelp av reduksjonisme nå fram til helt sikre påstander om verden. Han mente eksempelvis at man intuitivt kunne se at en [[triangel]] hadde tre sider og at man gjennom [[Deduksjon (filosofi)|deduksjon]] kunne nå fram til sikker kunnskap. Det var med fornuften og ikke følelsene eller sanseinntrykk som dette var mulig. Gjennom å ha noen få enkle prinsipper (fra latin, ''principia'', «begynnelse») som utgangspunkt mente de at man kunne forstå og forklare verden. Descartes forsøkte å skape en sikker grunnvoll for tenkningen og vitenskapen gjennom å tvile på alt, inklusivt matematikken prinsipper. Det fantes dog en sak han ikke kunne tvile, nemlig at han tenkte under sin tvil. Herfra kom hans berømte ''cogito ergo sum'', «jeg tenker, ergo er jeg». Sjelen ble grunnvollen for hans rasjonalisme og mennesker som «tenker ting». René Descartes gjorde også betydningsfull innsats i matematikk og naturvitenskap, eksempelvis bruker vi å snakke om ''det cartesiske koordinatsystem''. Han latinske navn er nemlig ''Renatus Cartesius''.

På politikkens område er [[Thomas Hobbes]]' ''[[Leviatan]]'' berømt for sin deduktive oppbygning og sine skremmende slutninger om lederens legitime og nærmeste uinnskrenkete makt i samfunnet. Hobbes beskrev naturens mekaniske lover som strengt styrer alt i naturen, inklusivt menneskenes oppførsel. Menneskene naturlige oppførsel er i henhold til Hobbes [[Egoisme|egoistiske]], deres streben er å sette seg over alle andre mennesker gjennom å skaffe seg eksempelvis makt. I naturtilstanden, skrev Hobbes, blir halve livet alles krig mot alle ''(bellum omnium contra omnes)'' og livet blir således ikke verdt å leve. For å unnvike en slik tilstand var det nødvendig å utse en suveren enevoldshersker som hadde til funksjon å beskytte menneskene mot hverandre, en «Leviatan», som i utbytte mot makt kan gi trygghet til folket, i det minste innenfor staten (se for eksempel [[Naturrett]]).

[[Baruch de Spinoza]] utgår i sin filosofi med problemstillingen fra René Descartes, men ved problemets løsning er han sterkere påvirket av andre i den [[Jødedom|jødiske]] spekulasjonen som utgjorde hans ungdoms utdannelse. Den jødiske [[monoteisme]]n skjerpet ham til en meget [[Radikalisme|radikal]] [[pateisme]]. Han så på matematikken som et ideal for all vitenskapelig metodikk, og etter Eukids forbilde forsøkte han lede hele filosofiens innhold «på et geometrisk vis», deduktivt ut fra abstrakte definisjoner, som proposisjoner, korollarier og skolier som han identifiserte den virkelige [[kausalitet]]en med det logiske forholdet mellom grunn og følge, tatt for gitt at «ordningen og sammenheng mellom tingen er det samme som ordningen og sammenhengen mellom begrepene». Hans standpunkt er derfor en ensidig rasjonalisme for hvilket sinnets erfaringer mangler all kunnskapsverden og de ideale livsverdiene tapes innenfor en determinisme, som betrakter alt som uttrykk for en logisk nødvendighet. «Ikke le av noe, ikke gråt over noe, men forstå alt» var derfor hans grunntendens. Men ettersom han på dette viset betraktet virkeligheten ut fra evighetens synsvinkel («sub specie aeternitatis»), går det i dypet av hans tenkning en underliggende religiøsitet som til slutt munnet ut i en delvis [[Mystikk|mystisk]] intellektuell kjærlighet til [[Gud]] («amor Dei intellectualis»).