Redigerer Filip II av Makedonia (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Gissel i Theben ===
Filip var den yngste sønnen til kong [[Amyntas III av Makedonia|Amyntas III]] og [[Eurydike I av Makedonia|Eurydike I]]. I løpet av førti år hadde Makedonia mistet ni konger - fem av dem var blitt myrdet.<ref>[[Bengt Liljegren]]: ''Aleksander den store'' (s. 23-25), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2010, ISBN 978-82-02-33211-2</ref> I sin ungdom, ca 368–65 f.Kr., satt Filip som [[gissel]] i bystaten [[Theben (Hellas)|Theben]], som etter å ha nedkjempet en [[sparta]]nsk hær i 379 f.Kr. og gjeninnført [[demokrati]]et, inntok en ledende posisjon i Hellas. Blant annet ved hjelp av en omorganisering av hæren hadde byen påført [[Sparta]] flere nederlag. [[Generalen]] og [[statsmann]]en [[Pelopidas fra Theben]] ble kalt til Makedonia for å megle i det regjerende [[argeadedynastiet]]s indre stridigheter. For å sikre sin avgjørelse, og Thebens myndighet i Makedonia, tok han med seg gisler tilbake til Theben. Blant disse var Filip. I Theben fikk han en militær og [[diplomati]]sk [[utdannelse]] under hærføreren [[Pammenes av Theben|Pammenes]].<ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Dio_Chrysostom/Discourses/49*.html#5 Dio Chrysostom Or. 49.5]</ref> De to hadde tilsynelatende gjensidig respekt, kanskje også et vennskap, tilbake fra disse årene i Theben<ref name="Tracy">Tracy, James D. (2000): [http://books.google.no/books?id=S7dUv-1Ql2oC&pg=PA178&dq=Pammenes+of+Thebes&hl=no&sa=X&ei=fDZFUe_yMa_34QTegoEQ&redir_esc=y#v=onepage&q=Pammenes%20of%20Thebes&f=false ''City Walls: The Urban Enceinte in Global Perspective''], Cambridge University Press, s.</ref> da Filip også kan ha lært mye om krigføring av [[feltherre]]n [[Epameinondas]].<ref>Bengt Liljegren: ''Aleksander den store'' (s. 25)</ref>

Det har blitt hevdet at Filip var Pammenes' ''[[pederasti|eromenos]]'' (ung mannlig elsker),<ref>Murray, Stephen O. (2002): ''Homosexualities (Worlds of Desire: The Chicago Series on Sexuality, Gender, and Culture)'', University of Chicago Press, s. 42</ref> men det er umulig å vite hvor intimt deres vennskap var. Beskrivelsen kan skyldes en gresk litterær tradisjon som tilla forhold mellom menn et [[erotikk|erotisk]] innhold, selv om dette ikke nødvendigvis var tilfellet.
[[Fil:Silver tetradrachm reverse Philip II CdM Paris Delepierre959.jpg|left|upright|thumb|Tetradrakme i sølv preget av Filip, bilde av ung rytter.]]
=== Et rike i ruiner ===
Filips eldre bror [[Perdikkas III av Makedonia|Perdikkas III]] ble konge etter at deres eldste bror [[Aleksander II av Makedonia|Aleksander II]] hadde blitt drept av regenten [[Ptolemaios fra Aloros]], som var gift med hans søster. Da Perdikkas III vokste til, fikk han selv drept Ptolemaios og kunne styre alene. Men kongeriket var underlagt Theben som spilte landets indre motsetninger ut mot hverandre, og tok Filip II som gissel for å sikre at partene oppførte seg slik Theben ønsket. I 359 f.Kr. yppet Perdikkas III seg mot den [[Illyrere|illyriske]] kongen [[Bardyllis]] ved dumdristig å forsøke utvide kongedømmet nordøstover. Hans militære ekspedisjon endte i [[katastrofe]] da han ble drept i en trefning.<ref>Orrieux, Claude (1999): ''A History Of Ancient Greece'', ISBN 0-631-20309-5, s. 256</ref> Hans sønn [[Amyntas IV av Makedonia|Amyntas IV]] var bare tre år gammel, men ble likevel utropt som konge. I [[364 f.Kr.]] kom Filip tilbake til Makedonia, og ble utnevnt til regent og verge for brorsønnen. Allerede i løpet av noen måneder hadde Filip erklært seg selv som konge, og plassert sin brorsønn på sidelinjen; men Amyntas ble ikke regnet som noen trussel mot Filip, så han lot ham leve. Faktisk ga Filip ham senere sin datter [[Kynane]] i ekteskap.<ref>Leon, Vicki. (1995): ''Uppity Women of Ancient Times''. Publishers Group West. ISBN 1-57324-010-9. s. 182-183.</ref> 

Filips militære dyktighet og en visjon om makedonske storhet skaffet ham tidlig framgang og suksess, men han sto overfor flere umiddelbare trusler. Først måtte han bedre trusselen fra nord som hadde blitt forverret ved nederlaget til broren Perdikkas mot [[Illyrere|illyrerne]]. Han inngikk raskt en allianse med kong Bardyllis som ble forseglet ved at Filip giftet seg med hans datter eller datterdatter [[Audata]] i 359 f.Kr. [[Paionia|Paionierne]] og [[Trakia|trakerne]] hadde invadert og herjet de østlige regionene av Makedonia, mens Athen hadde gjort landgang ved kystbyen Methone i [[Pieria]] med en hær av [[leiesoldat]]er under Argeos, en makedonsk utfordrer til tronen. Ved å bruke kløktig diplomati greide Filip å få paionierne og trakerne til å trekke seg tilbake ved løfter om betaling, og han klarte å stille en hær på beina som møtte og beseiret de 3.000 athenske [[hoplitt]]ene samme år.

=== Militær og økonomisk omforming ===
[[Fil:Silver tetradrachm obverse Philip II CdM Paris Armand-Valton315.jpg|thumb|upright|left|Tetradrakme i sølv med Filip bærende seierskrans.]]
[[Fil:Philippi location.jpg|thumb|right|Filippis plassering nord i Hellas.]]
Filip hadde nå pusterom nok til å få styrket sin egen innenlandske posisjon, og framfor alt sin makedonske hær. Trolig hadde han lært mye som gissel i Theben og visste hva makedonerne manglet av disiplin og slagkraft. Hans mest betydningsfulle nyvinning var uten tvil innføringen av et [[infanteri]] bestående [[falanks]]er, bevæpnet med de beryktede ''sarissa'', meget lange [[spyd]]. Han hadde større ressurser til å bygge opp en betydelig hær enn f.eks. Athen. Filip økte også Makedonias hestekraft ved å bosette sine ryttere og framtidige [[kavaleri]] i nye gode [[beite]]marker i [[våtmark|våtområdene]] erobret langs østgrensen. Han styrket sine krigshesters kraft ved å innføre nye [[hesterase]]r og forbedret [[avl]].<ref name="Fox198">Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome.'' Penguin History, s. 198</ref> Mot slutten av hans styre utgjorde kavaleriet hans mer enn 5.000 ryttere med lange [[lanse]]r, mer enn fem ganger antallet ved hans overtakelse.<ref name="Fox198"/>

En annen viktige faktor for hans framgang var hans økonomiske makt. Han skaffet seg tilgjengelige [[gruve]]r med [[gull]] og [[sølv]]. I [[357 f.Kr.]] inntok han den athenske byen [[Amfipolis]] som kontrollerte gullgruvene i [[Pangaionfjellene]]. [[Arkeologi]]ske funn av smykker og luksusgjenstander har vist at også før Filips tid var en stor gullmengde i omløp i landet. De nye gruvene økte dette og omdannet landets økonomiske grunnlag.<ref name="Fox198"/> Virkningen ses i Filips [[mynt]]er, preget av høy kvalitet, som ble hans varigste ettermæle. Andrehåndskopier av hans mynter sirkulerte i utlandet så langt vest som i [[Gallia]].<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome.'' Penguin History, s. 199</ref>

Betydningen av både hester og gull bevitnes av at da han vant i [[antikkens olympiske leker|de olympiske leker]], lot han prege en sølvmynt med seg selv avbildet på hesteryggen med hevet hånd. Dette året, [[356 f.Kr.]], hadde han også vunnet en seier over en sammenslutning av barbarer og erobret den gresk byen Potidaia, og han grunnla en by som han oppkalte etter seg selv, [[Filippi]] ved elven Nestos. Samme året ble han far til en sønn han ga navnet Aleksander.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome.'' Penguin History, s. 196</ref>

=== Audata, første hustru ===
At Filip hadde giftet seg med illyriske Audata for å stagge Bardyllis i Dardania var åpenbart kun for å kjøpe tid. Allerede i 358 f.Kr. marsjerte han mot sin svigerfar og året etter knuste han illyrerne i et heftig slag hvor det ble sagt at rundt 7.000 av fienden ble drept. Ved dette etablerte han sin autoritet i innlandet i Balkan så langt som til [[Ohridsjøen]] og fikk respekt fra [[Epirus]] i øst.<ref>Lewis, D. M. (1994): ''The Cambridge Ancient History'', bind 6: ''The Fourth Century BC'', ISBN 0-521-23348-8, s. 374. Sitat: «... The victory over Bardylis made him an attractive ally to the Epirotes, who too had suffered at the Illyrians' hands, and his recent alignment ...»</ref>

Han fikk datteren Kynane med Audata som skal ha lært sin datter opp i selvforsvar og krigskunst.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome.'' Penguin History, s. 194</ref> I en annen versjon døde Audata i barselseng alt i 357 f.Kr etter å ha født datteren som siden ble gift med sin fetter, Amyntas 4., som Aleksander fikk drept for å overta tronen etter sin far Filip.<ref>Bengt Liljegren: ''Aleksander den store'' (s. 44)</ref>

=== Olympias ===
[[Fil:Roman - Medallion with Olympias - Walters 592 - Obverse.jpg|thumb|upright|left|Romersk medaljong med avbildning av Olympias, en del av en serie fra 200-tallet hvor keiser [[Caracalla]] framstilte seg selv som etterkommer av Olympias.]]
I 357 f.Kr. giftet Filip seg med Olympias, en gresk kongedatter fra [[Epirus]], datter av kong [[Neoptolemos av Epirus]], og hun ble den fjerde hustruen hans, og mor til [[Aleksander den store]]. Tilsynelatende het hun egentlig Polyxena, da Plutark nevner det i sitt verk ''Moralia'', og at hun endret sitt navn til Myrtale forut sitt bryllup med Filip II, da som en del av hennes initiering eller opptagelse i en nå ukjent [[Mysteriereligion|mysteriekult]].<ref>[http://classicaljournal.org/Dixon%20on%20Carney.pdf «Dixon on Carney»] {{Wayback|url=http://classicaljournal.org/Dixon%20on%20Carney.pdf |date=20120324195932 }} (PDF). ''Classicaljournal.org''.</ref> Navnet Olympias er således det tredje av de navnene hun er kjent med, tatt antagelig som en anerkjennelse av Filips seier ved [[Antikkens olympiske leker|de olympiske leker]] i [[356 f.Kr.]], noe som sammenfalt ved Aleksanders fødsel.<ref>Heckel, Waldemar (2006): [http://books.google.com/books?id=JJ4K1wFZkrsC&dq ''Who's who in the age of Alexander the Great: prosopography of Alexander's empire'']. Wiley-Blackwell. ISBN 1-4051-1210-7., s. 181</ref><ref name="Fox196"/> Deres andre barn var en datter, [[Kleopatra av Makedonia|Kleopatra]].

[[Fil:Jupiter-and-olympia-1178.jpg|thumb|right|«Zevs forfører Olympias». [[Fresko]] av Giulio Romano mellom 1526 og 1534, Palazzo del Te, Mantua, Italia.]]
Mange [[myte]]r har oppstått om Olympias, antagelig preget av at hun var en målbevisst kvinne som ikke lot seg dominere av den makedonske kongen. Blant annet var det hevdet at hun var en inderlig tilhenger av [[Dionysos]] og en form for orgiastisk [[Slange (symbol)|slangekult]]. [[Plutark]] hevdet at hun også hadde [[slange]]r i sengen sin og sov med dem, men denne henvisningen var nok for å fordømme henne som løsaktig, hvilket det neppe var noen grunn til.<ref>''«The nonsense about the snakes»'' («det tullet med slanger») er fra Plutarks biografi ''Livet til Aleksander (2.6), i henhold til Robin Lane Fox i hans biografi ''Alexander the Great'', 1973, s. 26 og note s. 504; Fox mener at slangehåndteringen var den ''stuprum'' (skjørlevnet) som [[Junianus Justinus]], 9.5.9, henviste til.</ref>

Da Aleksander begynte å bygge myten om seg selv og besøkte det [[Oldtidens Egypt|egyptiske]] [[orakel]]et ved oasen i [[Siwa]], etter sigende ved å følge etter fugler gjennom ørkenen, og i henhold til hans hoffhistorikere skal orakelet ha bekreftet at han ikke bare var den legitime farao av Egypt, men også av guddommelig herkomst. Ingen ringere enn [[Zevs]] var hans far etter at guden hadde forført hans mor. I henhold til myten skal Olympias he bekreftet dette.<ref>Fox, Robin Lane (2004): ''Alexander the Great'', Penguin, s. 200-218</ref> Om det er tilfelle at Olympias faktisk ga sin bekreftelse, har det nok sin årsak i at hun og Filip ble mindre gode venner over tid. Filips ustabilitet, egenvilje, og begjær etter andre kvinner, og Olympias' sjalu temperament førte til en voksende kjølighet i forholdet.

Det ble markant verre i [[337 f.Kr.]] da Filip giftet seg med adelig makedonsk kvinne, [[Kleopatra Eurydike av Makedonia|Kleopatra Eurydike]]. Denne kvinnen var en niese av hærføreren [[Attalos (hærfører)|Attalos]], og etter ekteskapet var inngått endret han hennes navn til Eurydike. Det førte til store spenninger mellom Filip, Olympias og Aleksander. Ved bryllupsbanketten skal Attalos ha kommet med bemerkningen at Filip kunne bli far til en legitim arving, underforstått en som var makedonsk på begge sider. I raseri kastet Aleksander sitt drikkebeger mot ham og anklaget ham for å kalle ham en bastard. Filip reiste seg rasende, trakk sverdet og angrep Aleksander, kun for å snuble i fylla og falle på hodet. Aleksander skal da ha ropt, kanskje mer et litterært utsagn enn en historisk gjengivelse: «Her er den mann som er klar til å krysse fra Europa til Asia, men klarer ikke en gang å gå fra det ene bordet til det andre uten å miste balansen!»<ref>[http://www.historyofmacedonia.org/AncientMacedonia/PhilipofMacedon.html «Philip of Macedon»], ''Project History of Macedonia''</ref>

Olympias dro sammen med sønnen i frivillig eksil til [[Epirus]] hvor hun bodde ved hennes brors [[Molossiere|molossiske]] hoff, [[Aleksander I av Epirus|Aleksander I]].

=== Erobreren ===
Den store athenske oratoren [[Demosthenes (taler)|Demosthenes]] avleverte allerede i 351 f.Kr. den første av hans ''Filippikker'', en rekke taler som advarte grekerne mot den makedonske fare overfor gresk frihet. Hans taler, den andre i 344 f.Kr. og den tredje i 341 f.Kr. var alle rettet for å mane grekerne mot en farlig utenlandsk erobrer. Demosthenes erklærte også at Filip ikke engang var «en barbar fra noe sted som kan omtales med respekt, men en fordervelig slyngel fra Makedonia, der det til denne dag ikke har vært mulig å kjøpe en anstendig [[slave]]».<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene'', forlaget Lille Måne, Oslo, ISBN 978-82-92605-35-6, s. 167</ref>

Etter å ha beseiret [[Illyrere|illyrerne]] ble Makedonias politikk i økende grad aggressiv. [[Paionia]] var allerede med våpenmakt underlagt Filips herredømme. Kort tid før Filip dro ut mot Paionia hadde [[Artaxerxes II av Persia|Artaxerxes II Mnemon]] av [[Perserriket]] død og ble etterfulgt av sin sønn [[Artaxerxes III av Persia|Artaxerxes III Arses]]. Hans hovedmål var å erobre [[Oldtidens Egypt|Egypt]], men for å klare det måtte han kontrollere havet, og derfor måtte han gjøre opp med Athen som hadde en sterk flåte og som støttet Egypt. [[Satrap]]en (guvernøren) av [[Karia]], [[Mausollos]],<ref>Högemann, Peter (Tübingen): [http://www.paulyonline.brill.nl/entries/brill-s-new-pauly/maussolus-e727280?s.num=10 «Maussolus»], ''Brill’s New Pauly. Brill Online'', 2013</ref> provoserte fram et opprør blant Athens allierte. Det ble begynnelsen på «de alliertes krig» (357-55 f.Kr.).<ref name="Philip(1)">Lendering, Jona: [http://www.livius.org/phi-php/philip/philip_ii.htm «Philip II of Macedonia (1)»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/phi-php/philip/philip_ii.htm |date=20160303185526 }}, ''Livius.org''</ref>

[[Fil:Archaea_pydna_ancient.jpg|thumb|Ruiner av festningsverker på en høyde på østlige delen av Methone som ble erobret i 354 f.Kr.]]
I [[357 f.Kr.]] brøt han avtalen med Athen og angrep [[Amfipolis]] som han hadde overgitt til Athen da han tok tronen. Byen ble makedonsk etter en storstilt beleiring. Han behandlet innbyggerne stort sett vennlig, skjønt noen ble forvist, og han plasserte en garnison i byen. Ved dette sikret han seg gullgruvene i fjellene i nærheten, og kunne han finansiere framtidige kriger. Da Athen var opptatt med [[Perserriket]] og ikke var i stand til å utkjempe to kriger samtidig, angrep den makedonske hæren og erobret den gresk byen [[Potidaia]] i [[Khalkidiki]] det samme året.<ref name="Philip(1)"/> Mens Athen forberedte seg på å sende en hær nordover, erobret Filip festningsbyen [[Pydna]], en annen athensk koloni ved den makedonske kysten. Alle grekere ble forvist, byen ble rasert og en ny by ble bygd på [[Ruiner|ruinene]].<ref name="Historyofmacedonia">[http://www.historyofmacedonia.org/AncientMacedonia/PhilipofMacedon.html «Philip of Macedon»], ''History of Macedonia.org''</ref> Om budskapet ikke hadde blitt forstått tidligere, var det nå klart i hele Hellas at for første gangen i historien var makedonerne forente, hadde økonomiske midler, en slagkraftig hær og var ledet av en målbevisst og dyktig leder.<ref name="Philip(1)"/>

Athen aktet fortsatt å gjenerobre Amfipolis, men ettersom de var involvert i de alliertes krig hvor de bekjempet sine allierte, trakiske [[Ketriporis]], Lyppeios fra [[Paionia]] og illyriske Grabos, førte deres aktiviteter i den nordlige delen av [[Egeerhavet]] til at andre greske bystater ble urolig. [[Olynthos]] på [[Khalkidiki]] var den første som allierte seg med Filip og Makedonia.<ref name="Philip(2)">Lendering, Jona: [http://www.livius.org/phi-php/philip/philip_ii2.html «Philip II of Macedonia (2)»], ''Livius.org''</ref> I 355 f.Kr., året etter at Aleksander var født, hvor han hadde en arving og var anerkjent som konge med legitim rett til arvinger, begynte han beleiringen av Methone, en [[havneby]] nord for Pydna, og den siste byen i [[Thermaikosbukta]] under athensk kontroll. Ettersom de alliertes krig var i sin siste, avgjørende fase var Athen ikke i stand til å tilby hjelp, og byen falt under en langvarig beleiring i [[354 f.Kr.]] til tross for at Athen til sist klarte å sende to flåter nordover, om enn forgjeves. Det var under denne beleiringen at Filip mistet et øye.<ref name="Philip(2)"/> Han angrep også [[Abdera]] og Maronea langs kysten av Trakia i løpet av 354–353 f.Kr.

=== Den tredje hellige krig ===
Den tredje hellige krig (356–46 f.Kr.) ble utkjempet mellom styrkene til det [[delfi]]ske [[amfiktyoni]]ske forbund, hovedsakelig representert av [[Theben (Hellas)|Theben]] og [[Fokis]], og hvor Filip og Makedonia etter hvert involverte seg. Krigen ble utløst av en stor bot som ble gitt til Fokis i 357 f.Kr. for at de hadde forbrutt seg mot hellig område. Istedenfor å betale angrep fokerne [[oraklet i Delfi|Apollons helligdom i Delfi]] og stjal rikdommene for å finansiere en stor hær av [[leiesoldat]]er. Fokis var langvarige venner av Athen, mens Theben allierte seg med [[Thessalia]], langvarig fiende av Fokis. Selv om fokerne ble påført flere nederlag, klarte de å fortsette krigen i flere år inntil begge sider var utmattet. Etter å ha begynt krigen var Theben ikke i stand til å avslutte den og besluttet å invitere sitt tidligere gissel til å hjelpe dem i krigen mot fokernes «vanhelligelse». Filip II benyttet krigen til å øke sin makt og innflytelse i nordlige Hellas.

Sommeren [[353 f.Kr.]] marsjerte Filip inn i [[Thessalia]], hvor han ble utvalgt til å være deres leder, og landets ressurser sto til hans disposisjon, og den største gevinsten var deres tallrike [[kavaleri]].<ref name="Fox196">Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 196</ref> Filip beseiret 7000 soldater fra Fokis under ledelse av en bror av Onomarkos. Sistnevnte klarte riktignok beseire Filip i to påfølgende slag. Han vendte tilbake til Thessalia året etter, godt forsterket, nå med en hær på 20 000 makedonske infanterister og 3000 kavalerister, inkludert en betydelig mengde fra Thessalia. I [[slaget ved Krokusmarkene]], som er blitt nedtegnet som et av de blodigste i gresk historie, ble fokerne under ledelse av Onomarkos avgjørende beseiret. 6000 fokere falt mens 3000 ble tatt som fanger. De overlevende ble behørig druknet i havet for å markere at de var forurensede fiender og at Filip hadde vunnet et nesten religiøst slag, som om han kjempet på vegne av Apollon selv.<ref name="Fox196"/>

Denne seieren ga Filip en enorm prestisje, foruten også fri tilgang til havnebyen [[Ferai]], og han var også blitt ''tagos'' av Thessalia, og han krevde området [[Magnesia]] som sitt eget, og her lå den viktige havnebyen Pagasai. Filip gjorde ikke noe forsøk på å avansere videre inn i Midt-Hellas grunnet Athen. Athenerne greide heller ikke å komme tidsnok til å forsvare Pagasai, men de satte opp en blokade ved den viktige passasjen i [[Thermopylene]].
[[Fil:Map Macedonia 336 BC-en.svg|thumb|350px|Kart over Filips fremrykning i Hellas.]]
=== Seierherre ===
Fiendtlighetene med Athen ble ikke utløst i krig, men Athen var truet av de makedonske fraksjonene som Filips gull skapte i [[Evvia|Euboia]]. Fra 352 til 346 f.Kr. kom ikke Filip tilbake i sørlige Hellas. Han var aktiv med å fullføre underkastelsen av [[barbar]]iske folkestammer i fjellene i [[Balkan]] i vest og nord, kanskje så langt som til dagens [[Dubrovnik]], og deretter inn i Trakia i dagens [[Bulgaria]], helt opp til elven [[Donau]].<ref name="Fox196"/> Til den fremste av disse kystbyene, [[Olynthos]] på halvøya [[Khalkidiki]], benyttet Filip smigrende diplomati ved å tilby sitt vennskap. Hans tilbud om «vennskap» og «fordeler» var de faste innslagene i hans diplomatiske våpen.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 197</ref>

Olynthos hadde først allierte seg med Makedonia, men deretter gått tilbake til Athen. I 349 f.Kr. begynte han beleiringen av Olynthos, som bortsett fra dens strategiske posisjon, også ga ly til hans slektning Menelaos. Sistnevnte hevdet være en sønn av [[Amyntas III av Makedonia|Amyntas III]] og således en halvbror som kunne gjøre krav på den makedonske tronen. Athen kom ikke til hjelp, men var opptatt av opprør i Euboia, antagelig anstiftet av Filip og hans gull. Han erobret Olynthos i 348 f.Kr. og raserte byen til grunnen. Menelaos ble henrettet i 347 f.Kr. i henhold til [[Junianus Justinus]]. Også andre byer på Khalkidiki fikk samme skjebne. Makedonia og de regionene som lå nærmeste hadde i hemmelighet konsolidert og Filip feiret sine olympiske leker i [[Dion (Hellas)|Dion]], en by som hadde sitt navn etter [[Zevs]].
[[Fil:Lion of Chaeronea 1914.JPG|left|thumb|upright|Minnesmerket «Khaironeias løve», antagelig reist til minne om de døde fra Theben.]]
I 347 f.Kr. fortsatte Filip erobringen av de østlige distriktene rundt elven [[Maritsa|Evros]] og tvang den trakiske fyrsten [[Kersobleptes]] til å underkaste seg. I 346 f.Kr. blandet han seg effektivt inn i krigen mellom [[Theben (Hellas)|Theben]] og [[Fokis]] i den pågående hellige krigen. I begynnelsen hadde Theben hatt framgang, men fokerne hadde kommet seg, og etter en periode med [[gerilja]]krig, hadde de invadert [[Boiotia]] i 247 f.Kr. Deres økonomiske midler holdt på å gå tørre og denne invasjonen var det siste forsøket på å vinne krigen. Theben var også trøtte av krig og appellert til Makedonia. Hva som siden skjedde er uklart, men fokerne stilte ikke opp da den makedonske hæren kom sørover og i 346 f.Kr. overga de seg til Filip. Det ble inngått fred og deres to stemmer i de panhellenske rådene ble overtatt av Filip. Den tredje hellige krig var over, de greske byene alvorlig svekket og Filip den ubestridte leder.<ref name="Philip(2)"/> Hans strid med Athen fortsatte støtvis og ujevnt. Imidlertid kom Athen med tilnærmelser om fred, og Filip inngikk en fredsavtale i Thessalia.

Da de fremste greske bystatene underkastet, vendte Filip seg mot [[Sparta]]. De greske bystatene inngikk ikke i opposisjon mot blant annet for at de fryktet en ny vekst i Sparta mer enn den nye makedonske «allierte». Det fortelles at Filip sendte et [[ultimatum]] til Sparta: ''«Jeg råder dere om å underkaste dere uten ytterligere nøling, for om jeg fører min hær til deres land, vil jeg ødelegge deres gårder, drepe deres folk og ødelegge deres by!»'' Sparta sendte tilbake et [[Lakonisme|lakonisk]] ord: ''«Om.»'' (αἴκα).<ref>Plutark: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A2008.01.0288%3Asection%3D17 ''De garrulitate'', 17]</ref> Både Filip som Aleksander kom begge til å la Sparta være i fred.

I 345 f.Kr. drev Filip en hardkjempet krig mot ardiaeiere, en [[Illyrere|illyrisk]] stamme i dagens [[Montenegro]], og deres kong Pluratos, og i løpet av disse stridighetene ble hans selv alvorlig såret i den nedre delen av høyre fot.<ref>Ashley, James R. (2004): ''The Macedonian Empire: The Era of Warfare Under Philip II and Alexander the Great, 359–323 BCE.'', McFarland, ISBN 0-7864-1918-0, s. 114</ref> I 342 f.Kr. førte han igjen en stor militær ekspedisjon nord over [[Skytia|skyterne]], erobret den trakiske befestede bosetningen Eumolpia som han deretter ga sitt navn, Filippopolis (dagens [[Plovdiv]] i [[Bulgaria]]).

I 340 f.Kr. begynte Filip beleiringen av [[Perinthua]] og begynte en annen beleiring i 339 f.Kr. av byen [[Bysants]]. Etter liten framgang i beleiringene og en stillingskrig av begge byer, dalte hans omdømme i Hellas, men han sikret på nytt sin autoritet ved kraftfullt å beseire en mektig allianse av flere greske bystater, blant dem også Theben og Athen, i [[Slaget ved Khaironeia (338 f.Kr.)|slaget ved Khaironeia]] i [[338 f.Kr.]] Seieren ble kulminasjonen av Filips krig i Hellas. Det samme året ødela Filip byen [[Amfissa]] ettersom innbyggerne urettmessig hadde kultivert deler av landområder som tilhørte [[Delfi]].

Filip var i stand til å pålegge Hellas en avtale som alle bystatene godtok, unntatt [[Sparta]]. Han dannet [[Korint-ligaen|det korintiske forbund]], opprettet i 337 f.Kr. som et resultat av slaget ved Khaironeia, gjorde alle deltagerne til allierte av Makedonia og med hverandre, og med Filip selv som garantist for freden og «friheten». Ingen av medlemmene kunne føre krig mot hverandre. I neste omgang ble Filip valgt som ''strategos'' (øverste hærfører) for en panhellenistisk krig mot [[Perserriket|det persiske rike]] som han lenge hadde planlagt. I 336 f.Kr. da Filip var den sterkeste lederen på det greske fastlandet, det ble utplassert «folk for felles trygghet», en bevisst vag eufemisme for Filips egne soldater. Krig ble erklært mot Perserriket, offisielt for å straffe denne fienden for forbrytelser gjort i 480 f.Kr., særlig brenningen av templene i Athen, og samtidig «frigjøre» de greske byene langs østkysten av [[Anatolia]]. Det var ambisiøse mål som en del var skeptiske imot, men da den framtidige invasjonen av perserne fortsatt var i de tidligste faser, ble Filip drept i hovedstaden Aigai av en kongemorder med uklare grunner. Han ble etterfulgt på den makedonske tronen og som leder av Hellas av sin unge sønn [[Aleksander den store|Aleksander]] som øyeblikkelig gikk videre med planene om å angripe Perserriket.<ref>Fox, Robin Lane (2006): ''The Classic World. An Epic History of Greece and Rome''. Penguin History, s. 197-198</ref>