Redigerer Fattigskole (avsnitt)

== Historikk ==
Fredrik IVs forordning «[[Catechisationen]]» av 1719 la grunnlaget for de første offentlige skolene. Alle fattige barn skulle pålegges å møte fram i byens [[sognekirker]] på søndager og andre helligdager for å få opplæring i [[katekisme]]n. I 1736 ble det innført tvungen [[konfirmasjon]], og prestens opplæring skulle lede mot konfirmasjonen. Ut fra dette utviklet fattigskolene seg. 

[[Pietisme]]n har en stor ære for opprettelsen av disse skolene. For pietistene var det ikke lengre nok å lære de kristne grunnsannhetene. Religionsundervisningen skulle også omskape menneskets daglige liv. [[Moral]]lære ble like viktig som intellektuell kunnskap. [[Martin Luther]]s [[Luthers lille katekisme|katekisme]] var sentral som før, men skulle suppleres med bibelsitater som knyttet katekismeteksten til dagliglivet. I denne sammenheng ble det også viktig at elevene lærte å lese. Tidligere hadde presten lært barna teksten utenat.  

I tillegg til lesing lærte guttene å skrive og regne. Jentene fikk opplæring i håndarbeidsfag. Barna begynte på skole i 6-7-årsalderen og gikk der til presteskapet var fornøyd med barnas kunnskap og de var klar for konfirmasjonen. Ved skoleslutt fikk barna hjelp til å komme i tjeneste eller lære hos en håndverker. Hadde en gutt vist seg ekstra dyktig kunne han begynne på [[Katedralskole]]n, noe som ikke var uvanlig.

Det var en del likhetstrekk mellom katedralskolene og allmueskolene. Først og fremst var [[kristendom]]men det sentrale. Men i katedralskolen foregikk det meste av undervisningen på [[latin]], mens på allmueskolene ble det undervist på [[dansk]]. Derfor ble allmueskolen også kalt den danske skole, i motsetning til [[Latinskole|den latinske skole]]. 

Skolene ble i starten ledet av sognets presteskap, samt av en eller flere fra [[borgerskapet]]. Langt fra alle fattige barn fikk gå på skole. For eksempel i Bergen i 1769 var det plass til ca. 150 av byens anslagsvis 1774 fattige barn mellom 8-16 år. 

En viktig forutsetning for allmenn skolegang var innføring av obligatorisk [[konfirmasjon]]en i 1736. I konfirmasjonsforordningens paragraf 2 het det at ingen barn skulle antas til konfirmasjon før de hadde gått på skolen og skaffet seg den nødvendige kunnskap om kristendommen.<ref>Norgeshistorie.no, [[Erling Sandmo]]: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1235-konfirmasjonen.html«Konfirmasjonen»] {{Wayback|url=http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1235-konfirmasjonen.html |date=20161220122012 }}. Hentet 7. des. 2016.</ref> De første forordningen om en allmueskole i Norge kom i [[1739]] og [[1741]].<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1234-a-danne-en-allmue.html «Å danne en allmue»]. Hentet 7. des. 2016.</ref>

Ved byskolelov av 1848 fikk alle barn både rett og plikt til skolegang. For å få plass til alle barn i skolepliktig alder kjøpte kommunene flere privathus som ble omgjort til skolebygg. Klassene ble større, med opp til 50 elever i hver. Noen klasser fikk undervisning om formiddagen, andre om kvelden. Et annet tiltak for å skaffe skoleplass til alle var et forsøk kalt [[vekselskole]]. Allmueskolen skulle ikke bare sørge for en kristen oppdragelse. Elevene skulle også få kunnskaper og ferdigheter som ethvert medlem av samfunnet burde ha. Det ble lagt stor vekt på [[morsmål]] og [[norsk historie]], så skolen ble også viktig for [[nasjonsbygging]]en. Ansvaret for skolevesenet ble etterhvert ført over fra kirken til en egen skolekommisjon, og dermed fikk de lokale myndigheter en sterkere innflytelse på skolens innhold. I tillegg til myndighetene bestod kommisjonen av byens sogneprester, så kirken mistet ikke helt kontrollen.

Ved folkeskoleloven av 1889 ble enhetskolen eller [[folkeskolen]] etablert og fattigskolen/allmueskolen opphørte å eksistere.