Redigerer Fargesirkel (avsnitt)

==Historisk bakgrunn==
[[Fil:Newton's color circle.png|thumb|240px|Newtons fargesirkel fra 1704 i [[Opticks]], sammen med [[note]]ne CDEFGABC.]]

I den greske [[antikken]] ble de forskjellige fargene ofte betraktet som spesielle kombinasjoner av [[hvitt]] og [[svart]]. Nesten to tusen år senere viste [[Isaac Newton]] at svart skyldes fravær av lys, mens hvitt er en kombinasjon av andre farger. Inspirert av størrelsen til de syv intervallene i en musikalsk [[Dorisk skala|skala]] plasserte han de syv [[spektralfarge]]ne [[rødt]], [[oransje]], [[gult]], [[grønt]], [[blått]], [[indigo]] og [[fiolett]] som han så i [[regnbue]]n, på en sirkel. Fiolett ble dermed plassert som nabo til rødt. Dette er Newtons fargesirkel.<ref name="Boyer"> C.B. Boyer, ''The Rainbow: From Myth to Mathematics'', Princeton University Press, New Jersey (1987). ISBN 0-691-02405-7.</ref>

En jevn blanding av alle syv fargene ville gi hvitt lys som tilsvarer sentrum i Newtons sirkel. På lignende vis kunne resultatet av en blanding med to farger finnes ved å trekke en rett [[korde]] mellom de to tilsvarende punktene på sirkelen og beregne deres [[tyngdepunkt]]. Dette avhenger av vekten til hver av komponentene. Den resulterende kuløren finnes ved å trekke en linje fra sentrum gjennom dette tyngdepunktet og er gitt ved skjæringspunktet mellom denne og sirkelen. Når to farger på motsatt side av sirkelen blandes, vil de dermed gi noe som ligner hvitt. De sies å utgjøre et [[Komplementærfarge|komplementært par]].<ref name="WC">S.J. Williamson and H.Z. Cummins, [[iarchive:lightcolorinnatu00will/page/n5/mode/2up|''Light and Color in Nature and Art'']], J. Wiley & Sons, New York (1983). ISBN 0-471-08374-7. </ref>

===Goethes fargesirkel===
[[Fil:Ruota cromatica di Goethe.png|left|thumb|200px|Moderne version av Goethes fargeesirkel.]]
Da mange nye farger kunne skapes ved blanding av andre farger, ble det viktig å finne ut hvor mange [[primærfarge]]r som finnes. Den tyske dikter [[Johan Wolfgang Goethe]] var meget kritisk til Newtons forståelse av fargenes egenskaper. Han utviklet sin egen teori som han publiserte i verket [[Goethes farvelære|''Zur Farbenlehre'']] i 1810. Den var basert mer på [[filosofi]] og den [[psykologi]]ske oppfatning av farger enn deres fysiske egenskaper.

Goethe betraktet fargene litt på samme måte som [[Aristoteles]] ved at de fremkommer fra hvitt og sort. En mørkere variant av hvitt er gult, mens en lysere variant av sort er blått. På samme måte er rødt en mørkere variant av gult, mens fiolett er en mørkere utgave av blått. Dermed er gult og blått de to basale eller enkleste fargene. Grønt oppstår som en blanding av disse to [[primærfarge]]ne. De forskjellige fargene plasserte han rundt en sirkel, delvis basert på egne observasjoner. Disse gjorde det mulig å definere [[komplementærfarge]]r som befant seg på motsatt side av sirkelen. Slik ble rødt komplementærfargen til blått, mens gult og lilla er annet slikt par. Grønt har en komplementærfarge som er en slags purpur eller [[magenta (farge)|magenta]]. Den fremkommer ved å blande rødt og fiolett og har spesielle egenskaper. Hver av fargene ble også av Goethe forbundet med psykologiske trekk hos mennesket. Han utvidet på lignende vis sin [[fargelære]] til å gjelde mer universelt på mange forskjellige plan.<ref name="TH">T. Holtsmark, [https://www.bokkilden.no/farger-og-fargeteori/goethes-farvelaere-johann-wolfgang-von-goethe/produkt.do?produktId=71348 ''Goethes farvelære''], Ad Notam Gyldendal, Oslo (1994). ISBN 978-82-4170-219-8. [https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2015103006056?page=0. Nasjonalbiblioteket  online].</ref>