Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

== Bakgrunn ==
{{Utdypende|Europas historie 1789–1914|bakgrunn til første verdenskrig}}
=== Navn ===

Til tross for at krigen 1914–1918 omtales som «den første verdenskrigen», var det flere verdensomspennende kriger mellom europeiske makter før den tid; den første var [[syvårskrigen]] (1756–1763).<ref>Howard 2002, s. 1</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Writes of Man|publikasjon=The Economist|dato=27. mars 2021|bind=438|hefte=9238|sider=64|sitat=The Seven Years' War, which broke out in 1756, was described by Winston Churchill as the "first world war".}}</ref> Frem til begynnelsen av den andre verdenskrig, ble første verdenskrig vanligvis bare omtalt som «Verdenskrigen» eller «Den store krigen» (''the Great War'' på engelsk).

===Stormakter i verden 1871–1914===
[[Fil:1887 Bettanier Der Schwarze Fleck anagoria.JPG|miniatyr|alt=Fotografi av oljemaleri, som viser en skoleklasse i Frankrike, hvor tapet av Alsace-Lorraine er angitt i sort på et kart|Maleriet «Den svarte flekken» ([[fransk]]: ''La Tache Noire''). [[Kongeriket Preussen]] hadde vunnet [[den fransk-tyske krig]], og [[Alsace-Lorraine]] ble annektert, men [[Frankrike]]s skolebarn skulle ikke glemme tapet. {{Byline|Albert Bettannier (1851–1932) i 1887|type = Malt av}}]]

Etter [[Napoleonskrigen]]e (1803–1815) var Tyskland delt opp i mange stater; de fleste var små, løst sammenknyttet i [[det tyske forbund]]. I 1860-årene var [[Preussen]], under ledelse av rikskansler [[Otto von Bismarck]] den drivende kraft i arbeidet for en tysk samling, mot rivalen [[Keiserriket Østerrike]]. Preussen beseiret Danmark i [[andre slesvigske krig]] i 1864 og Østerrike i [[den østerriksk-prøyssiske krig]] i 1866–1867 i konflikter om landområder. Et tilnærmet samlet Tyskland beseiret Frankrike i [[den fransk-tyske krig]] i 1870. [[Alsace-Lorraine]] ble etablert som en prøyssisk provins (Reichsland Elsaß-Lothringen). [[Tysklands samling]] ble 18. januar 1871 proklamert i [[Speilsalen]] i [[Versailles]].<ref>[https://snl.no/Tysklands_historie Tysklands historie] - Store norske leksikon</ref> Dette skapte bitterhet og [[revansjisme]] – hevnlyst og krav om å få tilbake de avståtte områdene – i Frankrike.<ref>Evans 2016, s. 265</ref> Med seieren ble også Tyskland den kontinentale stormakten i Europa.<ref>Side 181, Paul W. Schroeder: «International Politics, Peace, and War 1815 – 1914», i ''The Nineteenth Century Europe 1789-1914'' av T.C.W. Blanning (red.) i serien ''The Short Oxford History of Europe'', Oxford University Press, Oxford, 2000</ref> Tyskland ble både fryktet og en del av stormaktsspillet.<ref>Schroeder, s. 183–184</ref>

De neste 19 årene, til 1890, ble dominert av Bismarcks diplomatiske system, der han fokuserte på å holde fred i Europa ved å holde Frankrike isolert politisk, og at Tyskland var på parti med minst to av de andre europeiske stormaktene.<ref name="Hobson2015-320">Hobson 2015, s. 320</ref> Ett av trekkene var å opprette [[trekeiserforbundet]] med Østerrike-Ungarn og Russland i 1873. I 1890 avsatte [[Wilhelm II av Tyskland]] Bismarck.<ref>A.J.P. Taylor: ''The Course of German History'', Routledge, 2001 (1.utg. 1945), s. 159–60</ref> Under Wilhelm II nedprioriterte rikskanslerne diplomatiske avtaler med Russland, som da gikk inn i forhandlinger med Frankrike og i 1894 inngikk en allianse. Dette var et problem både for Tyskland, som ble inneklemt, og Storbritannia, som var Frankrikes imperialistiske rival i Afrika og Russlands i Asia,<ref>Side 188, Schroeder</ref> i årene 1895–1905 var særlig Storbritannia isolert i Europa.<ref name="Hobson2015-320"/> En allianse mellom to av Storbritannias rivaler ville tidligere ført til en britisk-tysk allianse. At så ikke skjedde var dels grunnet britisk tilbakeholdenhet, dels amatørmessig tysk diplomati, men særlig den tyske flåteopprustningen.<ref>Howard 2002, s. 11-12</ref>

{{Sitat|Historien om tilbakeliggende land i det nittende og tyvende århundre er historien om forsøkene på å nå igjen de mer utviklede landene, ved å imitere de.|note=<ref group="note">The history of backward countries in the nineteenth and twentieth centuries is the history of trying to catch up with the more advanced world by imitating it.</ref><ref>s. 3, ''On History'', Eric Hobsbawm, 1997</ref>|Historikeren [[Eric Hobsbawm]] i boken ''On History''}}

Ved århundreskiftet hadde Tyskland hjulpet Frankrike og Russland i Kina, mens britene hadde hindret dem. Forsøk på allianse, eller i det minste en overenskomst, mellom Storbritannia og Tyskland mislyktes.<ref>James Joll: ''The origins of the First World War'', Longman, London, 1984 (2. utg. 1992), s. 51–52</ref><ref name="noodles">Robert K. Massie: ''Dreadnought'', Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991), s. 304–305</ref> Først i 1904 kom en avgjørelse, da Storbritannia og Frankrike signerte [[Entente cordiale]] (en avtale, opprinnelig kun knyttet til grenser for landenes kolonier).<ref>Hobson 2015, s. 317, 321</ref> Tyskland betvilte styrken til denne overenskomsten, og året etter reiste keiser Wilhelm II til Marokko for å støtte landets uavhengighet. Marokko var kontrollert av Frankrike, og Wilhelms besøk ble oppfattet av Frankrike som en provokasjon. Dette ble kjent som [[Den første marokkokrisen|den første Marokkokrisen]], og den endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut.<ref>Strachan 2001, s. 15–16</ref><ref name="Hobson2015-321">Hobson 2015, s. 321</ref> Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en konfrontasjon i Marokko, [[Agadirkrisen]], og igjen kom Tyskland tapende ut.<ref name="Hobson2015-321"/><ref name=":2">Strachan 2013, s. 39–40</ref>

Gjennom store deler av 1800-tallet hadde Russland og Storbritannia vært rivaler i [[det store spillet]] (rivaliseringen mellom Russland og Storbritannia over Afghanistan og tilstøtende områder).<ref>Howard 2002, s. 4</ref> Rivaliseringen ble avsluttet ved at Russland ble en del av ententen, nå kjent som [[trippelententen]].<ref>Ferguson 1998, s. 53, 60</ref> Av de fem stormaktene var tre på samme side, og Tyskland og Østerrike-Ungarn var i mindretall. Både før og etter [[Balkankrigene]] (1912–1913) var det osmanske rike ute etter en sterk alliert. Tyskland hadde investert i [[Bakgrunn til første verdenskrig#Jernbanen Berlin-Bagdad|jernbanen Berlin-Bagdad]], og bisto med militær opplæring og rådgivning.<ref>Ferguson 1998, s. 143, 147-148</ref><ref name="Strachan2001-663-666">Strachan 2001, 663-666</ref> Det osmanske rike hadde hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst.<ref>Side 544-545, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995</ref><ref>Stevenson 2012, s. 109</ref> Det var imidlertid ingen formell allianse med Tyskland – både Storbritannia og Frankrike hadde også militære rådgivere i landet.<ref name="Strachan2001-663-666"/>

<gallery class="center">
Kongokonferenz.jpg|alt=Fotografi av tegning av Kongo-konferansen i Berlin, som viser statsledere rundt et bord, med kart over Afrika på veggen i bakgrunnen|[[Berlin-konferansen]] i 1884–1885 hadde europeiske stormakter som deltakere, og foretok en oppdeling av kolonier i Afrika {{Byline|Adalbert von Rößler|type = Tegning av }}
1890 Bismarcks Ruecktritt.jpg|alt=Karikaturtegning av skipslos som forlater et skip, henspiller på Bismarcks avskjedigelse av keiser Wilhelm|Losen går fra borde, karikatur av keiser Wilhelms avskjedigelse av kansler Bismarck, i tidsskriftet [[Punch (tidsskrift)|''Punch'']] {{Byline|[[John Tenniel]] (1820-1914)|type = Tegning av }}
Map Europe alliances 1914-no.svg|alt=Kartskisse som viser landene som inngikk i Trippelententen: Frankrike, Russland og Storbritannia|[[Trippelententen]], (Frankrike, Russland og Storbritannia) i grønn, [[Trippelalliansen (1882)|trippelalliansen]] (Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia) i brun. 
HMS Dreadnought 1906 H61017.jpg|alt=Fotografi av slagskipet HMS Dreadnought|Det revolusjonerende britiske slagskipet [[HMS «Dreadnought» (1906)|«Dreadnought»]] var en sjømilitær nyvinning og et symbol på kappløpet i bygging av nye krigsskip
Austria Hungary ethnic NO.svg|alt=Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrigen|Kartskisse over etniske grupper og språkområder i Østerrike-Ungarn før første verdenskrig
Colonisation 1914.png|alt=Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914|Oversikt over ulike lands kolonier i verden i 1914
</gallery>

=== Rasisme, imperialisme og rustningskappløpet ===
{{lytte
 | filnavn     = Anker-5387-10815.ogg
 | tittel        = «Alte Kameraden»
 | beskrivelse  = <small>«[[Alte Kameraden]]» fremført av Anker-Orchester (ca. 1905-1910), en av de mest populære tyske marsjer noensinne, men for en del utenfor Tyskland et symbol på landets militarisme</small>
 | pos      = right
 | type = musikk
}}
Bakgrunnen for første verdenskrig var en i hovedsak europeisk [[nasjonalisme]], fundert på [[rasisme]], som for de større nasjonene (særlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland) førte til etablering av kolonier, eller rivalisering om dem.<ref>Evans 2015, s. 11</ref> Fra 1880-årene var det en ny bølge av kolonisering, kjent som ny-imperialisme (engelsk: ''new imperialism'') eller høyimperialisme.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/imperialism|tittel=Imperialism|besøksdato=16. juli 2020|forfattere=Boris Barth|dato=4. mars 2015|forlag=International Encyclopedia of the First World War”|sitat=}}</ref><ref name="Hobson2015-258_259">Hobson 2015, s. 258–259, 312–315, 323, 461</ref> Ifølge historikeren John Morrow jr. kan første verdenskrig ikke forstås uten å se den i sammenheng med datidens imperialisme.<ref>Morrow jr., s. 411–412, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Offisielt ble ekspansjonen forklart ved behov for råmaterialer og markeder, geopolitisk vinning ved kontroll av strategiske områder, økt nasjonal prestisje og for å sikre bosetning for hjemlandets overflødige befolkning. Ny-imperialismen spiret fra og forsterket den utbredte rasistiske nasjonalismen i Europa mot slutten av 1800-tallet, basert på [[sosialdarwinisme]].<ref name="Hobson2015-258_259"/><ref>Morrow jr., s. 405–406, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/imperialism «Imperialism»], fra ''International Encyclopedia of the First World War''</ref><ref name="Evans_2016_684"/><ref name="Hobson2015-259_260">Hobson 2015, s. 259–260, 315–316, 461</ref><ref name="Overy2021_4–5">Overy 2021, s. 4–5</ref> Datidens rådende forståelse av sosialdarwinisme - at statene var dømt til å kjempe mot hverandre - spilte også en stor rolle for samtidens syn på krig.<ref name="Evans_2016_684">Evans 2016, s. 684-685</ref><ref name="Hobson2015-259_260"/><ref name="Overy2021_4–5"/><ref>Strachan 2001, s. 9, 54-55, 68-69, 133-134, 136, 138-139, 149, 413, 1007</ref><ref>Howard 2002, s. 27</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Soldater: Beretninger om krig, drap og død|etternavn=Neitzel|fornavn=Sönke|etternavn2=Welzer|fornavn2=Harald|utgiver=Press|år=2012|isbn=978-82-7547-497-9|utgivelsessted=Oslo|side=56|sitat=Basert på sosialdarwinisme, rasisme og nasjonalisme formulerte den borgerlige høyresiden, i Tyskland som i mange andre land, en klart antikonservativ forestilling om en radikal kamp for tilværelsen mellom folkeslagene.}}</ref><ref>Overy 2024, s. 13</ref>

{{Sitat|Naturligvis må jeg ønske at vi seirer og håper på det ettersom vi er den sunnere, oppadstigende [[Raselære|rasen]]. Dette viser seg ikke bare gjennom den bedre kroppslige kondisjonen, den større disiplinen og unektelig større påliteligheten hos tyskerne jevnført med franskmennene, men også gjennom deres bedre moralske tilstand.|Den østerrikske fysikeren [[Lise Meitner]] i brev til den svenske fysikeren [[Eva von Bahr]], høsten 1914. Meitner hadde jødisk bakgrunn, og måtte flykte fra Tyskland i 1938.<ref>s. 133-149, Hedqvist, H. (2012): Kärlek och Kärnfysik</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=Imperialisme og demokrati
|Den kraftige styrkelsen av [[imperialisme]]n (kjent som nyimperialismen) og [[militarisme]]n mot slutten av 1800-tallet var ifølge professor [[Rolf Hobson]] nært knyttet til utstrakt [[demokrati]]sering i europeiske land. Ved at større grupper av befolkningen fikk stemmerett, ble det også økt folkelig deltakelse i landenes utenrikspolitikk. De tidligere elitenes kontroll over statens mest sentrale saker ble utfordret av en nasjonalisme som omfattet stadig økende deler av innbyggerne. [[Krimkrigen]], de tyske og italienske samlingskrigene oppsto dels og ble intensivert av nasjonale fiendebilder. Perioden er ifølge Hobson et eksempel på at demokratisering ikke nødvendigvis fører til en fredeligere verden.<ref>Hobson 2015, s. 307, 324</ref>|align=right}}

Kulturen i perioden med ny-imperialisme var gjennomsyret av tanken på krig, den europeiske over- og middelklassens menn bokstavelig talt lengtet etter å utmerke seg i kamp. Ulike organisasjoner, fra [[speiderbevegelsen]] i Storbritannia,<ref>Evans 2016, s. 683</ref> til [[wandervogel]] i Tyskland, skulle forberede ungdommen på krig. Imperialistisk tankegang preget europeernes syn på seg selv, og på andre europeere,<ref>Evans 2016, s. 624</ref> til den grad at ulike nasjonaliteter ble oppfattet som forskjellige raser.<ref>Morrow jr., s. 408–409, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref><ref>Hobson 2015, s. 316</ref>

{{Sitat|Imperialismen var til en stor del statlig organisert plyndring, muliggjort av overlegen militærmakt.|Professor [[Rolf Hobson]], s. 314 i boken ''Europeisk politisk historie: 1750–1950''}}

Under utenriksminister [[Bernhard von Bülow]] lanserte Tyskland mot slutten av 1890-årene en strategi de kalte ''[[Weltpolitik]]'' (global politikk). Bakgrunnen var innenrikspolitisk, men resultatet var et ønske om kolonier, og derved også en vesentlig større marine.<ref>Strachan 2001, s. 9–11</ref><ref>Howard 2002, s. 10</ref><ref>Hobson 2015, s. 298</ref> Som følge av den tyske flåteutvidelsen vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i [[Nordsjøen]], med base i [[Skottland]].<ref name=":14">Stevenson 2012, s. 19</ref> Denne strategien ble støttet ved britiske avtaler med Frankrike, [[Japan]] og USA, hvor de tre sjømaktene påtok seg å dekke andre områder enn Nordsjøen.<ref name=":2" /><ref name=":14" /> Erfaringene fra [[den russisk-japanske krig]] (1904–1905) ble studert av de europeiske stormaktene, den tyske generalstaben innså fordelen med skyttergraver og mobilt tungt artilleri.<ref>Howard 2002, s. 18</ref>

I årene rett før 1914 mente en del europeiske ledere, særlig i Tyskland og Frankrike, at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig<ref>Strachan 2013, s. 42</ref> Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen, og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet,<ref>Keegan 1998, s. 18-22</ref> maktbalansen ble militarisert.<ref>Hobson 2015, s. 306, 324–328</ref> Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske [[offiser]]er som hevdet at den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland.<ref>Ferguson 1998, s. 96-100</ref><ref>Ferguson 2006, s. 105</ref><ref>Strachan 2001, s. 62–63</ref><ref>Hobson 2015, s. 282, 298–299, 323, 328</ref> Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.<ref>Keegan 1998, s. 10-12</ref> Det internasjonale finansmarkedet viste heller ingen særlig bekymring for krig før de siste dagene i juli 1914, først da begynte frykten for konflikt å vises i lavere priser på [[obligasjon|statsobligasjoner]].<ref>Ferguson 2006, s. 80–86</ref>

{{Sitat|Det generaloppgjøret som brøt ut i 1914, var en nesten uunngåelig følge av nasjonalisme, imperialisme og rustningskappløp.|Professor Rolf Hobson, s. 306 i boken ''Europeisk politisk historie: 1750–1950''}}

I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %,<ref name="Fromkin2004">Fromkin 2004, s. 94</ref> rustningskappløpet, særlig det på land, var en hovedårsak til krigsutbruddet.<ref>Hobson 2015, s. 328</ref> Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner menn i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte.<ref>Strachan 2014, s. 14</ref> Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland eller Frankrike hadde.<ref>Strachan 2013, s. 12</ref>

=== Krigsplaner og tofrontskrig ===

[[Fil:Schlieffen Plan NO.svg|mini|alt=Kartskisse over Belgia og den nordlige delen av Frankrike, med tysk fremrykking etter Schlieffen-Moltkeplanen og en planlagt fransk motoffensiv|Kartskisse over Belgia og den nordlige delen av Frankrike, med tysk fremrykking etter [[Schlieffenplanen|Schlieffen-Moltkeplanen]] og en planlagt fransk motoffensiv]]

Alle de europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner før krigsutbruddet. Mens planer for én konkret krig er kjent allerede fra [[Aleksander den store]] (356–323 f. Kr), var generelle krigsplaner et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljerte planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive (angrep) og defensive (forsvar), var de mindre maktenes krigsplaner stort sett kun defensive, de var avhengig av hva stormaktene gjorde. De ulike lands hær- og marinestyrker la hver sine planer, og de ble sjelden samordnet. Statenes øverste ledelse var ofte ukjent med krigsplanene. Den tyske statsministeren [[Theobald von Bethmann Hollweg]] ble således ikke fortalt om landets krigsplan før i desember 1912, selv om planen hadde vært forberedt siden 1905. Tilsvarende ble øverstkommanderende for Italias marine, ikke på forhånd underrettet om hærens beslutning om å gå til krig mot Østerrike-Ungarn. Underretningen kom frem til [[admiralitet]]et samme dag som krigserklæringen ble avgitt.<ref>Keegan 1998, s. 24-28</ref><ref>Keegan 1998, s. 46</ref> Overordnet de detaljerte krigsplanene lå hos begge alliansene en antagelse om en kort krig, avgjort ved offensiver rett etter krigsutbruddet, da en lengre krig av ulike grunner ble ansett som umulig.<ref>Howard 2002, s. 18, 29</ref>

Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som [[Schlieffenplanen]], mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen)<ref>{{Kilde www|url=https://www.youtube.com/watch?v=dMEFg_-26Ms|tittel=The Military History of the First World War: An Overview and Analysis|besøksdato=16. november 2017|forfattere=David Stevenson, professor i historie|dato=25. november 2014|forlag=Gresham College|sitat=If you want to call it something you ought to call it the German war plan or the Schlieffen-Moltke-plan. <br>Oversettelse: Hvis du vil kalle det noe bør du kalle det den tyske krigsplanen eller Schlieffen-Moltke-planen.|type=Video fra YouTube, fra 6:25 i videoen}}</ref><ref>Stevenson 2012, s. 22</ref> forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den tysk-franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike var slått, skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover med jernbane for å avgjøre krigen mot russerne.<ref name="Keegan 28-36">Keegan 1998, s. 28–36</ref> Analyser etter krigen har vist at Schlieffen-Moltkeplanen var en logistisk umulighet.<ref>Howard 2002, s. 30</ref>

Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra et defensivt forsvar ved grensen, ble planen endret til angrep på Tyskland, og gjenerobring av [[Alsace-Lorraine]]. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endringen fra defensiv til offensiv strid, var dels en utvidelse av den franske hæren, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland, sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland.<ref>Keegan 1998, s. 37-40</ref> De fransk-russiske krigsplanene var basert på at krigen ville bli avgjort i løpet av de første seks ukene, derfor var rask innsats av store styrker fra begge land avgjørende.<ref>Stone 1998, s. 45</ref>

Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. En mulig tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest, var også en utfordring. Den russiske hæren ble stadig sterkere frem mot 1914, og i 1910 ble krigsplanen endret fra defensivt forsvar til å skulle angripe Tyskland. Den russiske overkommandoen anså et angrep på Tyskland som nødvendig for å hindre fransk isolasjon ved utbrudd av en krig.<ref>Keegan 1998, s. 39-41</ref><ref>Stone 1998, s. 33</ref>

Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Hæren skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.<ref name="Keegan 1998, s. 42-43">Keegan 1998, s. 42-43</ref>

Britiske krigsplaner skilte seg ut som følge av at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, og i motsetning til alle andre europeiske land, hadde de ikke [[verneplikt]]. Uten å ha avgitt noen formell forpliktelse var landet åpent for å delta med en styrke ([[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]], BEF) på fransk side.<ref>Keegan 1998, s. 44-45</ref> Den britiske marinens plan var fjernblokade ([[blokade]] hvor skip ble stoppet langt fra kysten) av Tyskland, defensive operasjoner og avskrekking.<ref>Strachan 2001, s. 397, 401, 413</ref>

Belgias krigsplaner hadde [[Londontraktaten av 1839]] som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, slik at deres egen [[nøytralitet]] ikke kunne bestrides av noen av landene som hadde signert traktaten.<ref name=":4" /> De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen [[Antwerpen]] i ryggen. I denne posisjonen kunne styrkene forsvare seg mot et angrep, enten det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.<ref>Strachan 2013, s. 48</ref>

=== Skuddene i Sarajevo og julikrisen ===
{{Utdypende|Skuddene i Sarajevo|Julikrisen}}
[[File:World War 1.gif|thumb|Kartskisse som viser når ulike land ble dratt med i første verdenskrig, sentralmaktene i gult, ententemaktene i grønt.]]
Striden mellom [[Serbia]] og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte [[Bosnia-Hercegovina]] i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra [[Det osmanske rike]].<ref name="ChristopherClark33-34">Clark 2012, s. 33-34</ref> Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var [[bosnjaker]] (stort sett bosniere med muslimsk bakgrunn) og kroater i flertall.<ref>I 1878 var det 43 % serbere, 33 % bosnjaker og om lag 20 % kroater, Clark 2012, s. 25</ref> Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.<ref>Strachan 2001, s. 42</ref>

Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|Franz Ferdinand]] og hans kone [[Sophie Chotek|Sophie]] besøkte [[Sarajevo]], hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. Der ble begge myrdet i et politisk [[attentat]],<ref name="ChristopherClark374-375">Clark 2012, s. 374-375</ref> av den unge bosniske serberen [[Gavrilo Princip]].<ref>Keegan 1998, s. 48-50</ref> Attentatet gikk over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».

{{Sitat|Vi var dømt til å dø. Vi kunne selv velge hvordan vi skulle dø, og vi valgte den verste måten.|Utenriksminister [[Ottokar Czernin]] om Østerrike-Ungarns undergang<ref>[http://www.gutenberg.org/files/18160/18160-h/18160-h.htm ''I verdenskrigen''], s. 33, av Ottokar Czernin</ref>}}

{{Tekstboks
|overskrift=«Den blanke sjekken»
|Tysklands ubegrensede støtte til Østerrike-Ungarn i begynnelsen av juli 1914 (omtalt som en blank [[sjekk]], altså et verdipapir hvor verdien ikke er angitt) bidro til at krisen endte med krig, og er siden sterkt debattert blant historikere. Noen mener at det var et forsøk på å utvide en lokal konflikt til en europeisk storkrig, mens andre mener at det var et forsøk på å begrense konflikten. De fleste historikere anser at «den blanke sjekken» var en seier for de kreftene i Wien som ønsket krig mot Serbia.<ref>[https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/germanys_blank_cheque_to_austria-hungary «Germany's Blank Cheque to Austria-Hungary»], fra International Encyclopedia of the First World War</ref>|align=right}}

Begivenhetene som fulgte er kjent som «[[julikrisen]]». I Tyskland erklærte kansler [[Theobald von Bethmann Hollweg]] at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn (i ettertid kjent som «den blanke sjekken»). Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt,<ref>Clark 2012, s. 415</ref> og Bethmann Hollweg anså innledningsvis at krisen kunne begrenses til Balkan.<ref>Strachan 2001, s. 99</ref> Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et [[Julikrisen|ultimatum på ti punkter]] overfor Serbia med frist på 48 timer.<ref>Clark 2012, s. 457-459</ref><ref group="note">Ultimatumet fra Østerrike-Ungarn krevde at Serbia formelt og offentlig skulle fordømme den «skadelige propagandaen» mot Østerrike-Ungarn, hvis endelige mål, ble det hevdet, var å «fjerne fra monarkiet områder som tilhørte det». Videre skulle Beograd «med alle mål undertrykke denne kriminelle terroristpropagandaen». I tillegg skulle den serbiske regjeringen gjøre følgende:

# Undertrykke alle publikasjoner som «oppfordret til hat og forakt mot Østerrike-Ungarns monarki», og er «rettet mot dets territoriale integritet».
# Oppløse den serbiske nasjonalistorganisasjonen ''Narodna Odbrana'' (''Folkets forsvarere'') og alle andre slike organisasjoner i Serbia.
# Uten opphold fjerne fra skolebøker og offentlige dokumenter all «propaganda mot Østerrike-Ungarn».
# Fjerne fra serbias militære og sivile administrasjon alle offiserer og funksjonærer hvis navn Østerrike-Ungarns regjering oppgir.
# Motta «representanter for Østerrike-Ungarns regjering» for å «undertrykke undergravende elementer».
# Stille for retten alle hjelpere ved attentatet på erkehertugen og la «Østerrike-Ungarns representanter» (politifolk) ta del i etterforskningen.
# Arrestere major Vojislav Tankosić og tjenestemann Milan Ciganović som ble nevnt som medhjelpere i planleggingen av attentatet.
# Avslutte de serbiske myndighetenes samarbeid i «smuglingen av våpen og eksplosiver over grensen», avskjedige og straffe tjenestemennene i grensevakten i [[Šabac]] og Loznica, «skyldige i ha assistert gjerningsmennene i forbrytelsen i Sarajevo».
# Avgi «forklaring» til Østerrike-Ungarns regjering vedrørende «serbiske tjenestemenn», som i intervjuer har uttrykt seg «fiendtlig til Østerrike-Ungarns regjering».
# «Uten opphold» underrette Østerrike-Ungarns regjering om gjennomføringen av tiltakene angitt i ultimatumet.

I avslutningen av dokumentet forventet Østerrike-Ungarns regjering et svar fra Serbias regjering senest klokken 17, 25. juli 1914. Et tillegg til hovedteksten nevnte ulike detaljer fra «etterforskningen av forbrytelsen gjennomført av domstolen i Sarajevo, mot Gavrilo Princip og hans kamerater, med grunnlag i attentatet», som ble oppgitt å skulle skyld, og bistand til konspiratørene fra ulike serbiske tjenestemenn.</ref> Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til [[tsar]] [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]], og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland [[mobilisering]]en, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.<ref>Keegan 1998, s. 51–58</ref>

Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen [[diplomati]]sk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et [[telegram]]. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike (de to land var i allianse).<ref>Keegan 1998, s. 67-68</ref> Lederne for de to alliansene fryktet at krig ikke ville bli akseptert av arbeiderklassen. Deler av sosialistbevegelsen mente det samme, men under trusselen av det de fleste oppfattet som forsvarskrig, forble sosialistene og arbeiderne lojale mot sine ulike land, og organisasjonen [[den andre internasjonalen]] ble splittet.<ref>Strachan 2001, s. 110–113</ref>

Da Storbritannia 4. august erklærte krig, var den direkte årsak at Tyskland invaderte [[Belgia]] som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i [[Londontraktaten av 1839]] garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende viktigere grunn var tysk kontroll over det kontinentale Europa, om Frankrike led nederlag,<ref group="note">«The vital point was not the invasion, but that Germany was the invader, and the British government and much of the public saw German domination of Western Europe as dangerous», oversettelse: «Det sentrale var ikke invasjonen, men at Tyskland sto bak, og den britiske regjeringen og mange av publikum så tysk dominans over Vest-Europa som farlig.». Se Stevenson 2012, s. 33</ref> det ville ledet til at Storbritannias rivalisering med Russland og Frankrike om kolonier hadde fortsatt, og at landet måtte alliert seg med Tyskland.<ref>Strachan 2001, s. 94–95</ref><ref group="note">«By Allying with France, Britain was better able to manage its own relationship with Germany, and to give itself the sort of continental military clout which its diminutive army could not. Even more important was the link with Russia: Russia's membership of the Entente committed it to rivalry with Germany, gave its policy a European twist, and so relieved the British of the challenge of its main rival in Central Asia. If Britain had failed to support France and Russia in 1914, its links with them would have been forfeit, and the reopening and deepening of those old and more traditional rivalries would have driven Britain into the only alternative, an Anglo-German alliance. For all Asquith's hope, isolation from Europe was no longer possible, not least because of its imperial consequences.» Se Strachan 2001, s. 94-95</ref> Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen.<ref>Evans 2004, s. 12</ref><ref>Martel 2003, s. xii ff</ref><ref>Keegan 1998, s. 59–70</ref> Ved krigens utbrudd hadde sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn) 136 [[Divisjon (forband)|divisjoner]], mot ententens (Russland, Frankrike og Storbritannia) 182 divisjoner.<ref>Strachan 2001, s. 176</ref>

<gallery class="center">
Groupés pour la Victoire, 1914.jpg|Fransk propagandaplakat fra 1914
Daddy, what did You do in the Great War?.jpg|Britisk propagandaplakat som spiller på menns ære for å få rekrutter
Max Frey - Und wenn die Welt voll Teufel wär, 1914.jpg|Tysk propagandaplakat fra 1914
The Empire Needs Men WWI.jpg|Imperiet må stille opp - britisk rekrutteringsplakat
Dreschplatz.JPG|Østerriksk propagandaplakat fra 1914
Revanche Carte Postale.jpg|Fransk propagandaplakat fra 1914
The Scrap of Paper - Enlist Today.jpg|Britisk propagandaplakat hvor Londontraktaten er tema
</gallery>