Redigerer Første slesvigske krig (avsnitt)

== Bakgrunnen ==
Hertugdømmene Slesvig og Holstein (fra [[1814]] også [[Lauenburg]]) hadde siden middelalderen vært knyttet til Kongeriket Danmark i en form for union. Den danske kongen hersket samtidig over de tre hertugdømmene. Tilsammen kalles hertugdømmene og Kongeriket for «''helstaten''». Alle enhetene ble styrt fra København, men administrasjonen var skilt ut i det [[Danske Kancelli|danske kanselliet]] (for kongeriket) og det [[Tyske Kancelli|tyske kanselliet]] (for hertugdømmene). Slesvig var et dansk [[len]], mens Holsten og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av [[Det tyske forbund]].  Den danske kongen representerte således sine to hertugdømmer i Det tyske forbund, selv om Slesvig og Danmark ikke var medlemmer.

===Historisk===
Slesvig (Sønderjylland) utviklet seg i tidlig middelalder fra et dansk grenseland til et hertugdømme. I middelalderen hadde [[hertugdømmet Slesvig]] vært dansk både språklig og kulturelt inntil en grense som sluttet ved [[Eider]], [[Treene]] og [[Dannevirke]]. I de etterfølgende århundrene rivaliserte de ulike danske kongene med tyske, adelige lensmenn om makten i hertugdømmene, men det var en politisk, ikke en kulturell strid. Slesvig ble administrert hovedsakelig på tysk, og dette ble etter hvert kulturspråket som preget regionen i stadig større grad. Dansk (sønderjysk) utviklet seg til i hovedsak å bli bøndenes språk. Så lenge statsmakten lå fast i kongens hender medførte ikke dette de store motsetningene. Da befolkningen krevde større innflytelse, viste det seg at de danske og tyske i Slesvig hadde utviklet forskjellige interesser.

===Nasjonale motsetninger===
{{Utdypende artikkel|Rådgivende provinsialstenderforsamlinger (Danmark)|Ejderpolitikken}}
[[Fil:Jylland overview map2.PNG|thumb|200px|Kart over det omstridte området med dagens grenser. I dagens Jylland (rødt) inngår Nord-Slesvig (mellom de purpurfargende linjene, den nordlige markerer elven Kongeå) Sør-Slesvig er farget oransje og det historiske Holstein gullfarget.]]
I 1840-årene kom nasjonalliberale bevegelser i hele Europa med krav om opprettelse av nasjonale stater med frie forfatninger. I Slesvig og Holstein var borgerskapet sterkt preget av tysk språk og kultur og man hadde lenge oppfattet Slesvig og Holstein som en tysk del av den danske konges rike. [[Rådgivende provinsialstenderforsamlinger (Danmark)|Den rådgivende stenderforsamlingen]] for Slesvig (og naturligvis Holstein) var sterkt preget av tysksinnede og det kom et stigende krav om en selvstendig slesvig-holsteinsk stat. Først hadde man forestilt seg denne staten som et land i personalunion med Danmark, altså med felles konge. Senere krevde man at Slesvig skulle tas opp i Det tyske forbund med total løsrivelse fra Danmark som resultat. Det var også tyske i hertugdømmene som ville bevare den dansk-slesvigsk-holsteinske helstaten. Dette gjaldt f.eks den holsteinske adel, hvor noen slekter hadde tjent den danske kongen i århundrer. Dessuten var det kongelige embetsmenn og mange offiserer i det danske forsvaret som ville bevare helstaten. En del slesvigere med tysk-språklig bakgrunn forble lojale mot den danske kongen.

I Danmark hadde to politiske leirer blitt dannet rundt spørsmålet om Slesvig-Holstein. Det var den konservative ''[[Helstatspolitikk|helstatspolitikken]]'' og den nasjonalliberale ''[[ejderpolitikken]]''. Helstatstilhengerne ville bevare den dansk-tyske helstaten med den danske kongen som [[hertug]] i Slesvig og Holstein. Helstatstilhengerne tok ikke hensyn til de nasjonale motsetningene som rent faktisk var oppstått. Ejdertilhengerne ville ha hertugdømmene skilt ut på en slik måte at det tyske Holstein kunne bli en del av Det tyske forbund mens Slesvig skulle være en del av kongeriket Danmark. Dermed ville grensen gå ved Ejderen, som hele tiden hadde vært Danmarks prinsipielle sydgrense. Dette hadde vært uten praktisk betydning i de mange århundrene hvor Holstein og Slesvig hadde blitt administrert sammen.

===Økonomi===
Slesvig og Holstein var på flere områder bedre utviklet og var mer velstående enn kongeriket Danmark. Hertugdømmene utgjorde 2/5 av rikets befolkning, men måtte finansiere 3/5 av statsutgiftene i helstaten. Mange fra den fremtredende middelklassen så fordeler ved å slutte seg til det tyske området. Danmark var fremdeles preget av fattigdom etter [[Statsbankerotten (1813)|statsbankerotten i 1813]] og hadde foreløpig lite industri og et dårlig utviklet landbruk osv. Folk i hertugdømmene, også i Slesvig, hadde tradisjonelt sett ned på de fattige «[[jyder]]» i nord.