Redigerer Eva Perón (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hun var datter av en fattig bonde og en kokerske, kom 15 år gammel til [[Buenos Aires]], fast besluttet på å bli [[filmstjerne]]. Selv om hun hurtig ble kjent, rakk ikke hennes talent til stjernestatus før etter at hun hadde giftet seg med [[Juan Perón|Perón]].

=== Personkult ===
[[File:Museo del Bicentenario - "Retrato de Juan Domingo Perón y Eva Duarte", Numa Ayrinhac.jpg|thumb|right|Offisielt portrett av [[Juan Domingo Perón]] og Evita, av [[Numa Ayrinhac]] i 1948.]]
[[File:Eva&Juan.jpg|thumb|Evita og Juan Perón i 1950]]
Da han ble utnevnt til president i [[1946]], fikk Eva Perón en overveldende mottagelse blant folket i landet, som så henne som en slags helgen. I sin kamp for de fattige ble hun landets mektigste, mest omtalte og populære kvinne. 

En personkult uppstod omkring paret. Evita Perón deltok aktivt med å bygge myten om seg selv. Hun omformet sin historiske bakgrunn og så til å bli fotografert når hun deltok i veldedighetsarbete i slumområdene. I virkeligeheten bistod hun desto mer sin mann i maktkamper og utrenskninger. 

Hun ble et moteikon kjent for eksklusive kreasjoner og smykker. I 1951 ble hun nominert til posten som visepresident, men hæren motsatte seg dette, og Eva Perón avslo nomineringen.

Kort tid før sin død ble hun tildelt tittelen «Spirituell leder av nasjonen Argentina». Det ble foreslått for Evita at hun kunne la seg balsamere etter sin død, og Pedro Ara, som var en respektert spansk patolog, ankom mens hun ennå var i live, slik at han kunne ta fatt på oppgaven straks hun døde. Hun døde av livmors[[kreft]] i 1952.

=== Personkult også post mortem ===
Etter balsamering lå hun på utstilling i arbeidsministeriet i tretten dager, mens folk stod i kø for å se henne. Til en anslått pris på 100&nbsp;000 [[dollar]] tok Pedro Ara nå fatt på andre runde i balsameringen. Gjennom et helt år fylte han vevet hennes med konserveringsmidler. [[Voks]] ble brukt på den døde både innvendig og som et utvendig lag. 

I 1955, da general Aramburu tok makten med et kupp, fant kuppmakerne den døde Evita, ikke i sin kiste eller i kapellet som var bygget for henne, men på et alter i et kontor. Rykter gikk om at kuppmakerne hadde kastet den døde på sjøen eller gravd henne ned, men i 1957 ble hun sendt til [[Italia]]. Med på skipet var en argentinsk kvinne som hevdet at avdøde var en italiensk enke ved navn Maria Maggi, og under dette navnet ble Evita gravlagt på Musocco-kirkegården i [[Milano]]. 

I 1971 ble kisten fraktet til [[Spania]], der Peron hadde søkt tilflukt med sin nye kone, Isabelita Peron,<ref>{{Kilde www |url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,879381,00.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-06-26 |arkiv-dato=2008-12-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20081222052625/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,879381,00.html |url-status=død }}</ref> og fått tillatelse fra [[Franco]] til å gravlegge sin første kone. Det ble hevdet at da kisten ble åpnet, var avdøde ødelagt av [[hammer]]slag og [[kniv]]stikk, og dekket med kalk. I 1973 ble Peron bedt om å vende tilbake til Argentina og overta som president, men han levde bare ni måneder. 

En kult hadde dannet seg rundt Evitas minne. Fire år tidligere var general Aramburu blitt kidnappet og drept av venstreorienterte terrorister, ''los montoneros''.<ref>http://www.latinamericanstudies.org/terrorism/montoneros.htm</ref> Nå kidnappet denne gruppen generalen enda en gang – de stjal liket hans, og nektet å levere det fra seg før Evita kom hjem til Argentina. 

Isabelita Peron ordnet med hjemsendelse fra Spania, men dette ble holdt hemmelig inntil det renoverte liket ble lagt til hvile ved siden av Perons i presidentboligens kapell. En [[junta]] tok like fullt makten fra Isabelita, og i dag ligger Peron på familiegravstedet, mens Evita er gravlagt på den kjente Recoleta-kirkegården i Buenos Aires. Fem meter nede i jorden ligger hun gjemt i et stålhvelv, med en alarm tilkoblet politiets hovedkvarter.<ref>Andrew Chamberlain: ''Earthly remains'' (s. 40-42), the British museum press, 2001, ISBN 0-7141-2755-8</ref>