Redigerer Etruskisk mytologi (avsnitt)

== Romersk formidling ==
I det første århundret f.Kr. var det etruskiske området helt inkorporert i [[Romerriket]], og etter hvert som etruskernes kultur ble assimilert og deres identitet utvannet, fremkom et voldsomt fokus på det [[overtro|overnaturlige]]. Fuglenes flukt, [[lyn]] og [[torden]], [[ofring|offerdyrenes]] [[lever]], alt ble underlagt nøye observasjon av etruskisk [[presteskap]]. Støtt henvises til ''Skjebnebøkene'' og det romerne kalte ''disciplina etrusca'' (dvs. etruskernes hellige vitenskap). Etruskerne praktiserte [[menneskeofring]], de drepte sine [[krigsfange]]r på stedet, og mente at avdøde ville trenge en reserve av [[menneskeblod]] for å sikre sin fortsatte eksistens i det hinsidige. Det er uvisst om det utelukkende var [[slave]]r som ble ofret i slike sammenhenger. I starten overtok romerne denne praksisen, men erstattet kjapt menneskeblodet med blod fra offerdyr.<ref>Anthony Pereira: ''Rome'' (s. 69-70), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9</ref>
[[Fil:Photo Paolo Villa VR 2016 (VT) F0163960tris Palazzo Vitelleschi, cavalli alati bardati, scultura etrusca ellenistica, insieme, Tarquinia.jpg|thumb|Hestene fra Tarquinia, [[hellenisme|hellenistisk]] etruskisk skulptur.]]
Det er kjent at [[Flavius Stilicho]] i årene 394-408 under keiser [[Honorius]] sørget for å brenne et antall «hedenske verker», deriblant etruskernes «tagetiske bøker» som hadde vært lagret i [[Apollon]]s tempel på [[Palatinhøyden]].<ref>[http://www.ancient-wisdom.com/italyetruscans.htm Etruskerne i Romerriket]</ref> Disse hadde navn etter guttebarnet Tages, sønn av den etruskiske guden Genius og sønnesønn av [[Tinia]]. [[Cicero]] forteller at en dag da en mann (Tarchon) pløyde sin mark, steg en guddommelig skapning opp av plogfuren i et [[spedbarn]]s skikkelse, men med en gammel manns [[visdom]]. Tarchon skrek av forferdelse, og ''lucomones'', etruskiske prestekonger, kom til og sørget for å skrive ned den hellige kunngjøringen Tages dikterte dem, bevart i de «tagetiske bøker». Straks barnet var ferdig, segnet han død om, og ble oppslukt av marken.<ref>[https://www.jstor.org/stable/1316578 Kristina P. Nielson: ''Tarchon Etruscus: Alter Aeneas'']</ref> Navnet Tages er [[latin]], men bygger nok på et etruskisk navn som Tarchies.<ref>[https://books.google.no/books?id=U4_ylNNHBy4C&pg=PA711&dq=The+name+is+Latin,+but+behind+it+must+lie+an+Etruscan+name+such+as+Tarchies.+tages&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiKv_DvkaT9AhVhVPEDHbnNDpkQ6AF6BAgFEAI#v=onepage&q=The%20name%20is%20Latin%2C%20but%20behind%20it%20must%20lie%20an%20Etruscan%20name%20such%20as%20Tarchies.%20tages&f=false Timothy Insoll: ''The Oxford Handbook of the Archaeology of Ritual and Religion'' (s. 711)]</ref> 

[[Tarquinia]] regnes som knutepunktet i det etruskiske trossystemet, ettersom den skal ha vært grunnlagt av Tarchon, regnet som etterkommer av [[Herakles]] og grunnlegger av det etruskiske forbund, samt den som bevitnet den hellige kunnskapen kalt ''Etrusca Disciplina'' da den ble kunngjort av spedbarns[[orakel]]et Tages som steg opp av marken foran Tarchon. ''Ara della Regina'' («dronningens alter») fra 900-tallet f.Kr., etruskernes helligdom på haugen ''Pian di Civitá'' utenfor Tarquinia, rommer et eldgammelt [[alter]] som trolig forestiller Tarchons [[kenotaf]], orientert mot [[Herkules (stjernebilde)|stjernebildet Herakles]].<ref>[https://www.researchgate.net/publication/271924882_Astronomy_and_Etruscan_Ritual_The_Case_of_the_Ara_della_Regina_in_Tarquinia Giovanna Bagnasco Gianni, Susanna Bortolotto, Giulio Magli: ''Astronomy and Etruscan ritual'']</ref> I Tarquinia finnes også en helligdom tilknyttet graven til et lite barn med en [[hodeskalle]] deformert på en måte som tyder på [[epilepsi]], en lidelse som ofte vil oppstå etter hodeskade. I antikken ble forbundet med [[åpenbaring]]er og [[transe]]tilstand. Fra alteret her rant blod og [[drikkoffer]] i en kanal til en nærliggende kløft. Slike tidlige helligdommer i sentrum av boplasser og trolig oppført av sentrale styringsmakter, er tydelige tegn på at Etruria var ganske urbanisert fra rundt 650 f.Kr. Etruskisk religion stilte ingen krav om templer eller kultstatuer før utpå 500-tallet f.Kr.<ref>[https://books.google.no/books?id=U4_ylNNHBy4C&pg=PA711&dq=The+name+is+Latin,+but+behind+it+must+lie+an+Etruscan+name+such+as+Tarchies.+tages&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiKv_DvkaT9AhVhVPEDHbnNDpkQ6AF6BAgFEAI#v=onepage&q=The%20name%20is%20Latin%2C%20but%20behind%20it%20must%20lie%20an%20Etruscan%20name%20such%20as%20Tarchies.%20tages&f=false Timothy Insoll: ''The Oxford Handbook of the Archaeology of Ritual and Religion'' (s. 710-21)]</ref>   

Den romerske historikeren [[Titus Livius]] (59 f.Kr.-17 e.Kr.) kalte etruskerne «de mest religiøse mennesker av alle». [[Seneca den yngre]] (4 f.Kr.-65 e.Kr.) skrev i sin ''Quaestiones Naturales'' at romerne «tror at fordi skyer støter sammen, slår lynet ned; men etruskerne tror at skyene støter sammen for at lynet skal slå ned. De er overbevist om at disse ting skjer for å si noe om fremtiden.» Etruskerne gikk alltid fra ren [[observasjon]] til fortolkning. For dem var ikke verden og [[kosmos]] tilfeldig satt sammen, men arrangert av gudene i et system som gjorde det mulig å avsløre fremtiden.<ref>[https://www.academia.edu/5850889/Etruscan_ritual_and_religion] Tom Rasmussen: ''Etruskisk ritual og religion''</ref> [[Det romerske senatet]] tok til seg viktige elementer fra etruskisk mytologi og kultur, bevart av [[Haruspex|''harispices'']] og romerske [[adel]]sslekter som hevdet å nedstamme fra etruskere, lenge etter at etruskisk språk var gått av bruk. Også etruskisk religiøs praksis gikk gradvis av moten og ble emne for [[satire]] av blant andre Cicero. Men det [[julo-claudiske dynasti]]et hevdet å være av etruskisk avstamming og forsøkte å holde liv i etruskisk historie og skikker. Keiser [[Claudius]] hadde problemer med å finne en lærer i språket som da var på det nærmeste glemt - han var keiser fra 41 e.Kr. til 54 e.Kr.<ref>Wikander, Ola: ''I døde språks selskap'' (s. 155), forlaget Pax, Oslo 2009, ISBN 978-82-530-3205-4</ref> Men både hans første kone, Plautia Urgulanilla,<ref>[https://www.britannica.com/biography/Plautia-Urgulanilla Claudius' første kone Plautia Urgulanilla]</ref> og hans tredje, [[Valeria Messalina]], var av etruskisk avstamning.<ref>[https://www.jstor.org/stable/41658038?seq=2#metadata_info_tab_contents A. W. J. Holleman: ''Did Claudius have Etruscan blood?'' (s. 299)]</ref> Familiene deres har trolig kunnet skaffe ham kontakter.
[[Fil:Villa Giulia ricostruzione del tempio etrusco 03.JPG|thumb|Rekonstruksjon av et etruskisk tempel, Museo di Villa Giulia, Roma, sterkt påvirket av [[Apollon]]s tempel ved Portonaccio (Veio).]] 
Blant de [[jærtegn]] som skal ha varslet [[Augustus]]' død i år [[14|14 e.Kr.]], var et lynnedslag i en av statuene hans som skal ha ødelagt første [[bokstav]] i hans tittel, ''cæsar''. Det ble tydet slik at han bare hadde hundre (''C'') dager igjen å leve før han ble en av ''aesar'', det etruskiske ordet for «gudene». Det var innenfor [[spådom]]mer, varsler og religion at etruskisk kultur holdt seg levende lengst.<Ref>Wikander, Ola: ''I døde språks selskap''</ref> [[Appian]] forteller i ''Borgerkrigen 4'' («Krigen mellom Brutus og Cassius») at i [[proskripsjon]]såret 43 f.Kr. ble Roma plaget av en rekke fryktelige jærtegn og varsler. Hundene hylte i kor som [[ulv]]er, og ulver løp over [[Forum Romanum]] der man ellers aldri så dem. En okse snakket med menneskestemme, og et nyfødt barn snakket. Gudebilder [[svette]]t, noen svettet til og med [[blod]]. Det hørtes høye rop av menn, våpengny og hovslag fra usynlige [[hester]]. Flere ganger regnet det steiner, og lynet slo stadig ned i templer og gudebilder. Til slutt kalte senatet til seg etruskiske [[spåmann|spåmenn]]. Av disse sa den eldste at [[kongedømme]]t ville vende tilbake, og alle bli [[trell]]er unntatt han selv, hvoretter han holdt pusten til han døde av det.<ref>Leo Hjortsø: ''Rom'' (s. 124), Gads forlag, København 1969</ref> Etruskerne avbildet ofte sine spåmenn med en fot hvilende på en klippe og håret strittende til værs.<ref>[https://www.academia.edu/5850889/Etruscan_ritual_and_religion] Tom Rasmussen: ''Etruskisk ritual og religion'' (s. 711)</ref>

[[Vergil]] som selv var av etruskisk [[ætt]], skriver i ''[[Æneiden]]'' at de [[Lydia|lydiske]] mennene var ''libera fati'' (= fri for [[skjebne]], ubundet av skjebnen) - i kontrast til etruskernes sterke skjebnetro. De var ''fato profugus'' (= på flukt fra (men styrt av) skjebnen), slik Vergil beskriver sin helt [[Aineias]]. Etruskerne brukte begrepet «skjebnens [[spiker]]». Et [[ritual]] der en spiker ble hamret inn, symboliserte godtakelsen av at skjebnen er uunngåelig og styrer alt som skjer.<ref>[https://www.jstor.org/stable/1316578 Kristina P. Nielson: ''Tarchon Etruscus: Alter Aeneas'']</ref>
[[Fil:Etruscan bronze mirror with Menrva and Lasa Vecu.jpg|thumb|[[Profet]]innen Lasa Vecu (til høyre) i samtale med gudinnen [[Menrva]].<ref>Nancy Thomson de Grummond: ''Etruscan Myth, Sacred History, and Legend.'' s. 72.</ref>]]