Redigerer Erik Plogpenning (avsnitt)

== Strid mellom brødre ==
Valdemar Seier hadde seks sønner, og tre av dem rakk å bli konge. Den første var Erik. Som tiåring ble han sammen med sine to yngre brødre [[Abel av Danmark|Abel]] og [[Kristoffer I av Danmark|Kristoffer]] sendt til Tyskland for å avløse sin storebror, [[Valdemar den unge]], som [[gissel|gisler]] hos grev Henrik av [[Schwerin]]. Erik satt der i fire år, til [[løsepenger|løsesummen]] var betalt.<ref>[https://natmus.dk/historisk-viden/temaer/kongeraekken/erik-4-plovpenning/ Kongerekken: «Erik 4. Plovpenning», ''natmus.dk]</ref>

I 1231 døde Valdemar den unge barnløs, og året etter ble Erik kronet som sin fars medkonge. I 1239 foreslo [[Gregor IX|pave Gregor 9.]] som lå i strid med [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Frederik 2.]], Erik som [[tysk-romersk keiser]], men Erik avslo etter råd fra sin far<ref>Pajung, Stefan; Jensen, Kurt Villads: «Erik 4. Plovpenning» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 27. mars 2023 fra [https://denstoredanske.lex.dk/Erik_4._Plovpenning]</ref> som ønsket at Erik skulle stå fritt til å overta den danske tronen.<ref name="«Erik Plogpenning», gravsted.dk">[https://gravsted.dk/person.php?navn=erikplovpenning «Erik Plogpenning», ''gravsted.dk]</ref> Verdenssituasjonen endret seg sterkt etter «slaget på isen» 5. april 1242 ved [[Peipus]]sjøen på grensen mellom [[Estland]] og [[Russland]], der [[Alexander Nevskij]] beseiret den [[tyske ridderorden]] og dermed avsluttet dens ekspansjon inn i Russland.<ref>[https://www.meisterdrucke.no/kunsttrykk/School-Russian/1323539/Slaget-p%C3%A5-isen,-5.-april-1242-ved-Peipoussj%C3%B8en-(Estland-og-Russland)-hvor-Alexander-Nevskij-beseiret-de-teutoniske-ridderne,-og-avsluttet-deres-ekspansjon-til-Russland.-Anonymt-verk-hentet-fra-en-samling-av-opplyste-kronikker,-aquare.html Fra «slaget på isen»,] [[Peipus]] april 1242</ref>

Etter kong Valdemars død i 1241 «''falt kronen i sannhet av danskenes hoder''», står det i årboken fra [[Ryd kloster]]. Erik styrte da som enekonge, men hans brødre var misnøyde og ville ha mer å si i sine [[len]], slik som i utlandet. Abel var utnevnt til [[hertug]] av [[Sønderjylland]] da Erik ble medkonge, mens Kristoffer ble hertug av [[Lolland]] og [[Falster]] og støttet Abel.<ref>Pajung, Stefan; Jensen, Kurt Villads: «Erik 4. Plovpenning» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 27. mars 2023 fra [https://denstoredanske.lex.dk/Erik_4._Plovpenning]</ref> I 1242 begynte Eriks kamp mot Abel om den danske trone. Abel fikk støtte av både av sin bror Kristoffer og den mektige [[Hvide-slekten]].<ref>[https://natmus.dk/historisk-viden/temaer/kongeraekken/erik-4-plovpenning/ Kongerekken: «Erik 4. Plovpenning», ''natmus.dk]</ref>

Alt før Valdemar Seiers død hadde [[Gregor IX|pave Gregor 9.]] formanet [[Lund erkebispedømme|erkebiskopen i Lund]] og hans biskoper om å få i stand et [[korstog]] til Estland. 20. februar 1245 lovet [[Innocens IV|pave Innocens 4.]] alle som ville følge kong Erik på tokt til Estland, samme syndsforlatelsen som de egentlige [[korsfarer]]ne mottok. (1. oktober 1243 hadde paven gitt alle som deltok i korstog mot hedningene i [[Prøyssen]] og [[Livland]] samme løfter.) I februar 1242 tok pave Innocens også, på kong Eriks anmodning, Erik selv, Danmark og alt hans gods i [[apostelen Peter|St. Peters]] og sin beskyttelse, ettersom kongen, «''oppflammet af troens og fromhetens iver, ville dra mot de [[hedning]]er og [[barbarer]] som forulempet de nyomvendte i Estland''». Samtidig påla paven de danske biskopene å sørge for at ingen ustraffet brøt dette pavebudet, og han innfridde Eriks ønske om i tre år å tilta seg den tredjedelen av den danske [[tiende]]n som ellers tilfalt kirkene, unntatt et mindre beløp til vedlikehold av takene og kjøp av lys. Pave Innocens erklærte med dette å ha vist kong Erik mer heder enn alle andre [[fyrste]]r i verden. Men på samme tid som Erik innkasserte denne særlige gunst fra paven, ble det holdt et kirkemøte i [[Odense]] der pavens sendemann, Johannes fra [[Piacenza]], møtte erkebiskop [[Uffe Thrugotsen]], den 93 år gamle biskop Gunner fra [[Viborg]],<ref>[https://viborgmuseum.dk/leksikon/g/gunner «Biskop Gunnar fra Viborg»]</ref> og den sykmeldte Odense-biskopens vara, magister Petrus Dacus. Tema for kirkemøtet var å verne kirken mot kongemakten. Helt i motstrid med pave Innocens' innrømmelse overfor kong Erik, ble det 22. februar utlyst en høytidelig [[forbannelse]] fra Odense over enhver som forbrøt seg mot kirkens gods og rettigheter: «''Med makt fra Guds far, den hellige [[jomfru Maria]] og dette kirkemøte [[bannlysning|lyser vi bann]] over alle dem som for vinnings skyld, av hat eller for å oppnå noens gunst eller av hvilken som helst annen grunn med ondskap drister seg til å frata kirkene deres rett eller...friheter, og alle dem, som med vold og ondskap røver og angriper kirkelig eiendom, likeså de som lar slikt skje, påbyr og fremmer det.''» Forbannelsen skulle hver sogneprest kunngjøre for sin [[menighet]] på [[høytid]]sdager. Fra den omtalte bannlysningen kunne man bare løses av sin biskop etter full bot. Denne såkalte «Odense-konstitusjonen» var nærmest kirkens krigserklæring mot kongemakten.<ref>[https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/54662/73776 Hans Olrik: «Bidrag til belysning af Valdemarssønnernes tidsalder», ''Historisk Tidsskrift'', bind 6 (1895-97)]</ref>

I [[1244]] ble de tre brødrene forlikte om å foreta et felles korstog mot Estland, men snart blusset konfliktene dem imellom opp igjen. Abel brøt ut og tok kongenavn, og store deler av den danske kirke fulgte ham.<ref name="«Erik Plogpenning», gravsted.dk"/> Erik og Abel lå i krig i flere år, hvor Abel, som var hertug av [[Slesvig]], fikk støtte av sine [[holstein]]ske svogre.

Tidlig i 1247 foretok Abel og hans tyske allierte et stort angrep på Danmark; de brente ned Odense, og i [[Jylland]] erobret de [[Ribe]] 28. april, der de tok til fange både kongens menn og biskop Esge. [[Sønderjylland]] led voldsomt under plyndringen foretatt av begge parter, som når [[munk]]ene i Øm kloster klaget over hertug Abel, men like mye over Eriks dronning, Jutta, som bodde i [[Skanderborg]].<ref>[https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/54497/73446 Kr. Erslev: «Erik Plovpennings Strid med Abel. Studier over ægte og uægte Kilder til Danmarks Historie», ''Historisk Tidsskrift'' (s. 377)]</ref> Utpå vinteren 1247, da borgerkrigen var på tredje året, dro [[Sophie av Danmark|søsteren Sophie]], gift med [[markgreve]]n [[Johan I av Brandenburg|Johan av Brandenburg]], til Danmark i et forsøk på å megle mellom brødrene sine, selv om hun da var gravid. Reisen førte til en for tidlig [[fødsel]], der hun satte livet til. Hun og den nyfødte er gravlagt i [[Flensburg]].<ref>[https://runeberg.org/dbl/16/0170.html Sophie av Brandenburg]</ref>

I 1248 foretok Erik et tokt til Arreskov på [[Fyn]], trolig Abels farsarv. Erik skal ha erobret alle sine brødres slott og eiendommer, og attpåtil fengslet både Kristoffer og halvbroren hertug Knud av [[Blekinge]]. Dette ble fulgt opp med et flåtetokt til [[Femern]], men til sjøs måtte han være forsiktig, for [[lübeck]]erne støttet Abel. De overfalt blant annet slottet Stegeborg på [[Møn]], der nettopp hertug Knud satt fanget, og slik ble han befridd. Kristoffer må også ha kommet seg fri, for på denne tiden var det han giftet seg med [[Margrete Sprenghest]]. Men i begynnelsen av 1249 var det fred mellom brødrene, og kong Erik gjenopptok sin plan om et korstog til Estland. Det skal ha vært for å finansiere dette at han skrev ut den skatten som ga ham hans tilnavn, en skatt på en [[penning]] for hver [[plog]]. Skatten vakte voldsom motstand i [[Skåne]] som toppet seg med et regelrett bondeopprør. Dette ble imidlertid slått ned samme våren. Korstoget til Estland ble det ingenting av, og forholdene i Danmark var så urolige at Erik ikke kunne reist bort. Det er uklart om striden med Abel hadde tatt seg opp, men trolig var det denne sommeren at lübeckerne foretok et dristig tokt til [[København]] der de rev ned [[Absalon]]s borg. Derimot sier samtidige kilder ingenting om Eriks seilas til Lübeck, overfallet på byen Slesvig i 1248 eller korstoget til Estland.<ref>[https://tidsskrift.dk/historisktidsskrift/article/view/54497/73446 Kr. Erslev: «Erik Plovpennings Strid med Abel. Studier over ægte og uægte Kilder til Danmarks Historie», ''Historisk Tidsskrift'' (s. 378-86)]</ref>

For egen regning påbegynte kong Erik oppførelsen av Gråbrødre kloster<ref>[http://danmarkskirker.natmus.dk/uploads/tx_tcchurchsearch/Odense_1769-1876.pdf «Gråbrødre klosterkirke»]</ref> i [[Roskilde]], men krig og ufred forhindret ham i å fullføre arbeidet. En vårdag i 1241 da han besøkte klosteret, fikk han nedskrevet sitt ønske om «''at Vi måtte dø i de små brødres ordensdrakt og begraves i denne drakt hos de små brødre i Roskilde''». I brevet (som er bevart) skjenket kongen og hans [[kansler]], Roskildes biskop Niels Stigsen, klosteret sin støtte. Da han skulle halshugges i båten ute på Slien, skal krigsmennene ha spurt etter skatten hans. Han skal ha svart at den største skatten han hadde, lå i en kiste bos de små brødre i Roskilde. Da kong Abel senere kom til Roskilde og fikk åpnet kisten i Gråbrødre kloster, fant han bare en munkekutte der og repet som hørte til.<ref name="roskildehistorie.dk">[https://www.roskildehistorie.dk/steder/klostre/franciskanere/graabroedre/Plovpennig.htm Erik Plogpenning og gråbrødrene i Roskilde]</ref>
[[Fil:Erik_d4_Plovpenning.jpg|thumb|[[Kalkmaleri]] av Erik Plogpenning i [[St. Bendts kirke]] i [[Ringsted]].]]