Redigerer Erich Vermehren (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn og utdannelse ===
Vermehren vokste opp i en juristfamilie i Lübeck. Bestefaren var senatoren [[Julius Vermehren]], faren advokaten [[Kurt Vermehren]]. Moren, journalisten [[Petra Vermehren]], var datter av [[Possehl]]-deleieren Johannes Schwabroch. Erich var den yngste av tre barn. Søsknene var kabarettisten, skuespilleren og etterhvert [[nonne]]n [[Isa Vermehren]] og journalisten [[Michael Vermehren (journalist)|Michael Vermehren]].

I 1933 flyttet moren med ham og hans søster til Berlin, der hun i april 1934 på anbefaling av familiens venn advokaten [[Paul Leverkuehn]] ble ansatt som første kvinne i utenriksredaksjonen i ''[[Berliner Tageblatt]]''.{{Tr}}

Vermehren ble sendt til internatet til [[Joachimsthaler Gymnasium]] i [[Templin]], der han tok sin [[abitur]]. Deretter begynte han i bankfaglære i Hamburg og på et [[juss]]tudium. Han søkte også om et [[Rhodes-stipendium]] for å få studere ved [[Oxford University]]. Det ble innvilget i 1938, men den nazistiske studentorganisasjonen intervenerte og mente at han ikke var verdig å representere Det tredje rikes ungdom utenlands.{{Tr}} Dermed ble passet hans inndratt, så han kunne ikke ta imot stipendet.

Søsteren Isa var imens blitt kjent med Elisabeth [[Plettenberg (adel)|Gräfin Plettenberg]] (1911–2000). Intensive samtaler med henne førte til at hun konverterte til [[katolisismen]] i 1938. Erich Vermehren konverterte i 1939, og giftet seg med grevinnen Elisabeth i oktober 1941 på [[Schloss Hovestadt]], hennes foreldrehus.

=== Abwehr-agent ===
Kort etter [[andre verdenskrig]]s utbrudd ble Vermehren, som på grunn av en skyteulykke flere år forut var blitt varig lettere funksjonshemmet, innordnet som ''garnisonsverwendungsfähig Heimat'' (brukbar i hjemlandet i garnisonstjeneste). Dermed kunne han fortsette sine studier. I 1940 avla han i Freiburg sin første statseksamen og i 1941 ble han dr. juris.<ref>Wegner (Lit.), s. 111; Promovering: Muntlig prøve 13. oktober 1941, promosjonsurkunde datert 22. desember 1988. {{sitat|in den Beständen des Universitätsarchivs Freiburg ließ sich von Erich Vermehren (1919-2005) eine Promotionsakte ermitteln (UAF B 29/1992). Die Mündliche Prüfung fand statt am 13.10.1941, die Promotionsurkunde ist datiert vom 22.12.1988.|kilde=E-Mail des Universitätsarchivs vom 14. Januar 2020}}</ref>

Selv om Vermehren-paret ikke var villig til å yte åpen motstand mot det nasjonalsosialistiske regimet, havnet de i antinazistisk selskap, og mange av dem kretset rund Vermehrens slektning [[Adam von Trott zu Solz]]. Han fikk en stilling ved [[Abwehr]]. Etter en kortere periode i Berlin ble han etter ønske fra Paul Leverkuehn, som imens var blitt sjef for Abwehr-enheten i [[Istanbul]], sendt til Istanbul.{{Tr}} Dessuten var ambassadøren i [[Ankara]], [[Franz von Papen]], en fjern slektning av hans hustru.

På denne tiden foretok [[Wilhelm Canaris|admiral Wilhelm Canaris]], Abwehrs leder, fredsfølere overfor [[USA|amerikanerne]] ved hjelp av den tyske ambassadør Franz von Papen, som var blitt bedt om å søk kontakt med erkebiskop [[Francis Spellman]].

Hans hustru ble betraktet som politisk upålitelig og han måtte la henne være hjemme i Tyskland.{{Tr}} Plettenbergerne var av Gestapo kjent for å ha vært motstandere av  Hitler, for de hadde i det skjulte spredt den antinazistiske pavelige [[encyklika]] ''[[Mit brennender Sorge]]'' i 1937. Som følge av dette var Elisabeths foreldre den gang blitt fengslet av [[Gestapo]], hun hun hadde klart å få den løslatt etter tre uker.{{Tr}} Hun ble da også selv flere ganger forhørt om subversiv virksomhet.{{Tr}}

I midten av desember 1943 lyktes det Erich å ordne med et kirkepolitisk spesialoppdrag som førte henne til Tyrkia. Da de skulle passere den bulgarsk-tyrkiske grense ble hun imidlertid nektet videre reise av [[Gestapo]]-folk der, slik at bare Vermehren fikk reise inn.{{Tr}} Gestapo førte Elisabeth med seg til den bulgarske hovedstaden. Hun klarte å komme seg til Istanbul via [[Sofia (Bulgaria)|Sofia]], med et kurerfly fra [[Auswärtiges Amt]]. Det var den tyske ambassadør der som fikk en Amwehr-mann til å snike henne om bord på flyet.{{Tr}}

=== Desertering ===
Etter at deres venn [[Otto Kiep|Otto Carl Kiep]] var blitt arrestert i januar 1944, ble Vermehren-paret beordret tilbake til Berlin for å avhøres i hans sak. Vermehren intensiverte deretter sine allerede etablerte kontakter med de britiske hemmelige tjenester ([[Intelligence Corps (British Army)|Intelligence Corps]]) og innledet sin desertering.{{Tr}} Britenes agent [[Nicholas Elliott]] hadde allerede en mappe om paret. For at familiene ikke skulle rammes av «[[Sippenhaft]]», ble det arrangert en britisk bortførelse den 27. januar 1944.{{Tr}} Paret ble brakt landeveien via [[İzmir]] og [[Aleppo]] til [[Kairo]]. Derfra ble de ført til [[Gibraltar]] og i mars 1944 til [[London]].

Selv om Vermehren-paret ikke hadde så mye verdifullt etterretningsmessig å formidle som nazistene trodde, oppstod det inntrykk at de hadde forrådt Abwehrs hemmelige koder.{{Tr}} Dette, og det forhold at den britiske presse den 10. februar skrev om hendelsen med overskriften ''Cousin of Papen deserts'', førte til at man i Berlin favnet meget vidt.{{Tr}} I [[Joseph Goebbels|Goebbels’]] dagbok av 4. mars 1944 heter det at Hitler hadde lagt hele Abwehr i Himmlers hend''er: «Der Fall Vermehren in Ankara hat dem Führer viel zu schaffen gemacht. Er hat jetzt den ganzen Abwehrdienst av [[Heinrich Himmler|Himmler]] und den [[Sicherheitsdienst des Reichsführers SS|SD]] übergeben.»''<ref>Ralf Geord Reuth; ''Joseph Goebbels – Tagebücher 1924 bis 1945.'' 3. Aufl. München 2003, ISBN 3-492-21415-0, Bd. 5. s. 2011</ref> Saken hadde allerede den 18. februar 1944 foranlediget Hitler til å frata Abwehr under admiral [[Wilhelm Canaris|Canaris]] all dens makt og stille organisasjonen under [[Reichssicherheitshauptamt|RSHA]]s tilsyn.

Forskjellige familiemedlemmer fra begge familier ble arrestert. Familien Vermehren ble lokket av et påskudd til [[Potsdam]], der de først ble satt i [[husarrest]] i et hotell, og så sendt til konsentrasjonsleirene [[KZ Ravensbrück|Ravensbrück]] (Isa Vermehren) og [[KZ Sachsenhausen|Sachsenhausen]] (Kurt, Petra og Michael Vermehren).

=== I England ===
Erich og Elisabeth Vermehren bodde i [[South Kensington]] i London, først i leiligheten til mor til dobbeltagenten [[Kim Philby]] som «Guests of the Foreign Office». Britiske arkiver viser at Vermehren kunne formidle til de allierte en del verdifull informasjon om tyske etterretningsoperasjoner.<ref>[http://discovery.nationalarchives.gov.uk/SearchUI/details/C11090197?descriptiontype=Full&ref=KV+2/958 the British Security Service records at the U.K national archives]</ref> De utarbeidet også lister over sentrale personer i den katolske opposisjonelle undergrunn i Tyskland. Philby var spion for [[Sovjetunionen]] og gav navnene videre til sine oppdragsgivere. Ettersom disse katolske personligheter ikke bare stod i opposisjon til nazismen, men også var anti-kommunister, ble en rekke av dem drept dersom de etter krigen befant seg på sovjetiskkontrollert område.{{Tr}}

Da de ikke klarte å identifisere seg med den britiske politikken overfor Tyskland, bad de om å få flytte, og det ble innvilget. Elisabeth Vermehren ble ansatt på en katolsk skole i [[Worth Priory]] og Erich Vermehren var i 1945 moderat fremgangsrik med et eksportfirma for rasjonerte varer.{{Tr}} I 1952 ble han ansatt hos en forsikringsagent. I 1954 endret han sitt slektsnavn til Vermeeren de Saventhem, etter [[Zaventem (kommune)|Zaventem]], den flamske byen som familie Vermehren stammet fra. Ekteparet kalte seg fra da av Eric Maria og Elisabeth de Saventhem''.''

=== Senere år===
I oppdrag fra forsikringsselskapet [[Lloyd’s of London]] bygde Vermehren fra høsten 1952 opp et datterselskap, Interbroke Ltd. i [[Zürich]]. I 1964 ble han generalfullmektig for hele den europeiske del av virksomheten og bodde i Paris i to år. I 1966 vendte paret tilbake til Sveits og fikk der det sveitsiske statsborgerskap.

Som reaksjon på [[Andre Vatikankonsil]] ble den konservative konvertitten aktiv innen den katolske tradisjonstro bevegelse, som især engasjerte seg for å bevare den gamle messe.{{Tr}} Han var blant initiativtagerne til [[Una Voce]]. Denne bevegelsen ble grunnlagt av norske [[Borghild Krane]]<ref>FIUV, [http://www.fiuv.org/p/de-who-we-are.html ''Kurzer geschichtlicher Abriß'']</ref> (1906–1997) fra [[Tromsø]] og av andre den 12. april 1966 i [[Roma]]. Eric de Saventhem (altså Erich Vermehren) ble bevegelsens første president. Bevegelsen kjempet for å beholde og bevare [[den tridentinske messe]].

Da Elisabeth Vermehrens helse ble svekket, bestemte paret seg for å vende tilbake til Tyskland. De flyttet til [[Bonn]] i nærheten av klosteret der hans søster Isa Vermehren var. Elisabeth døde i sin søster Minita Freifrau von Gagerns hus i [[Köln]] den 7. april 2000. Erich Vermehren, som i 2003 ennå kunne reise til Roma til Una-Voce-ledelsens møte med kuriekardinalen [[Benedikt XVI|Joseph Ratzinger]], døde den 28. april 2005 i Bonn.

Elisabeth og Erich Vermehren ble begravet på [[Poppelsdorfer Friedhof]] i Bonn.