Redigerer Emma Goldman (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Familie ===
Emma Goldman ble født inn i en [[Ortodoks jødedom|ortodoks jødisk]] familie i [[Kaunas]] i [[Litauen]], som da var innenfor [[Det russiske keiserdømmet|det russiske imperiet]].<ref> Goldman (1970a), s. 24.</ref> Goldmans mor Taube Bienowitch hadde tidligere vært gift med en mann som hun hadde to døtre med – Helena i 1860 og Lena i 1862. Da hennes første ektemann døde av [[tuberkulose]], ble Taube knust. Goldman skrev senere: «Uansett hvilken kjærlighet hun hadde, døde den med den unge mannen som hun hadde vært gift siden hun var femten år.»<ref name="Goldman_447">Goldman (1970a), s. 447.</ref>

Taubes andre ekteskap ble [[Arrangert ekteskap|arrangert]] av familien hennes og, som Goldman uttrykte det, «dårlig parti fra det første».<ref name="Goldman_447"/> Hennes andre ektemann, Abraham Goldman, investerte Taubes arv i en virksomhet som raskt mislyktes. Den påfølgende motgangen, kombinert med den følelsesmessige avstanden mellom mann og kone, gjorde husholdningen til et anspent sted for barna. Da Taube ble gravid, håpet Abraham desperat på en sønn; han mente at en datter ville være enda et tegn på fiasko.<ref> Drinnon (1961), s. 5.</ref> De fikk til slutt tre sønner, men deres første barn var Emma.<ref>Fødselsrekkefølgen er uklar; jf. Wexler (1984), s. 13 bemerker at selv om Goldman skriver som morens fjerde barn, ble broren Louis (som døde i en alder av seks) sannsynligvis født etter henne.</ref>

Emma Goldman ble født 27. juni 1869.<ref> Chalberg (1991), s. 12.</ref><ref> Wexler (1984), s. 6.</ref> Faren hennes brukte vold for å straffe barna sine, og slo dem når han mente at de var ulydige mot ham. Han brukte en [[pisk]] på Emma, den mest opprørske av dem.<ref> Chalberg (1991), s. 13.</ref> Hennes mor ga henne knapt med trøst, og ba sjelden Abraham om å tone ned julingene hans.<ref> Drinnon (1961), s. 12.</ref> Goldman spekulerte senere i at farens rasende temperament i det minste delvis var et resultat av seksuell frustrasjon.<ref name="Goldman_447"/>

Emmas forhold til hennes eldste halvsøstre, Helena og Lena, var en studie i kontraster. Helena, den eldste, ga den trøsten barna manglet fra moren og fylte Goldmans barndom med «hvilken som helst glede den hadde».<ref> Goldman (1970a), s. 11.</ref> Lena var imidlertid fjern og lite kjærlig.<ref>  Wexler (1984), s. 12.</ref> De tre søstrene fikk selskap av brødrene Louis (som døde i en alder av seks), Herman (født i 1872) og Moishe (født i 1879).<ref> Wexler (1984), s. 13–14.</ref>

=== Ungdomstiden ===
[[Fil:Emma Goldman's family.jpg|thumb|Emma Goldmans familie i [[St. Petersburg]] i Russland i 1882. Fra venstre til høyre: Emma, stående; Helena, sittende, med Morris på fanget; Taube; Herman; Abraham.]]

Da Emma Goldman var en ung jente, flyttet Goldman-familien til landsbyen [[Papilė]], hvor faren hennes drev et [[vertshus]]. Mens søstrene hennes jobbet, ble hun venn med en tjener ved navn Petrushka, som begeistret hennes «første erotiske opplevelser».<ref> Goldman (1970a), s. 20.</ref> Senere i Papilė var hun vitne til at en bonde ble pisket med en ''[[knutt]]''<ref>[https://naob.no/ordbok/knutt «knutt»], ''NAOB''</ref> på gaten. Denne hendelsen traumatiserte henne og bidro til hennes livslange avsky for voldelig autoritet.<ref> Goldman (1970a), s. 28.</ref>

I en alder av syv flyttet Goldman med familien til den [[Øst-Preussen|østprøyssiske]] byen [[Königsberg]] (den gang en del av [[det tyske keiserrike]]), og hun ble innskrevet i en [[Realskole|''Realschule'']]. En lærer straffet ulydige elever – spesielt rettet mot Goldman – ved å slå hendene deres med en linjal. En annen lærer prøvde å misbruke sine kvinnelige elever og fikk sparken da Goldman kjempet tilbake. Hun fant en sympatisk [[mentor]] i sin tyskspråklige lærer, som lånte henne bøker og tok henne med til en [[opera]]. Goldman var en lidenskapelig student og besto eksamen for opptak til et [[gymnasium]], men religionslæreren hennes nektet å gi et sertifikat for god oppførsel og hun kunne ikke delta.<ref> Drinnon (1961), s. 6–7.</ref>

Familien flyttet deretter til den russiske hovedstaden [[St. Petersburg]], hvor faren hennes åpnet den ene mislykkede butikken etter den andre. Fattigdommen deres tvang barna til å jobbe, og Goldman tok en rekke jobber, blant annet i en [[korsett]]butikk<ref>Chalberg (1991), s. 15.</ref> Som tenåring tryglet Goldman faren om å la henne få gjenoppta skolen igjen, men i stedet kastet han den franske boken hennes på ilden og ropte: «Jenter trenger ikke å lære mye! Alt en jødisk datter trenger å vite er hvordan man tilbereder ''gefilte fisch'' («fylte fisk»), kutt nudler fint, og gi mannen mange barn.»<ref> Goldman (1970a), s. 12.</ref>

Goldman fulgte en uavhengig utdanning på egen hånd. Hun studerte den politiske uroen rundt henne, spesielt [[Den russiske nihilistbevegelsen|nihilistene]] som var ansvarlige for å myrde tsar [[Aleksander II av Russland]]. Den påfølgende uroen fascinerte Goldman, selv om hun ikke helt forsto det på den tiden.<ref> Wexler (1984), s. 23–25.</ref> Da hun leste [[Nikolaj Tsjernysjevskij]]s roman, ''Sjto djelat?'' (''[[Hva må gjøres?]]'', 1863), fant hun et forbilde i den litterære hovedfiguren Vera, som adopterer en nihilistisk filosofi og unnslipper sin undertrykkende familie for å leve fritt og organisere et [[samvirke]] av syerske. Boken trollbundet Goldman og forble en kilde til inspirasjon gjennom hele livet hennes.<ref> Wexler (1984), s. 26.</ref>

Faren hennes fortsatte i mellomtiden å insistere på en huslig framtid for henne, og han prøvde å sørge for at hun ble gift i en alder av femten. De strides om dette konstant; han klaget over at hun var i ferd med å bli en «løs» kvinne, og hun insisterte på at hun ville gifte seg for kjærlighet alene.<ref>Chalberg (1991), s. 16.</ref> I korsettbutikken ble hun stadig tvunget til å avverge uønskede framstøt fra russiske offiserer og andre menn. En mann tok henne med inn på et hotellrom og begikk det Goldman beskrev som «voldelig kontakt»;<ref> Goldman (1970a), s. 22.</ref> to biografer kaller det [[voldtekt]].<ref> Chalberg (1991), s. 16; Falk (1984), s. 14.</ref> Hun ble lamslått av opplevelsen, overveldet av et «sjokk over oppdagelsen av at kontakten mellom mann og kvinne kunne være så brutal og smertefull».<ref name="Goldman_23">Goldman (1970a), s. 23.</ref> Goldman følte at møtet for alltid forsuret hennes samhandling med menn.<ref name="Goldman_23"/>

=== Utvandring til USA ===
[[Fil:Emma goldman 1886.jpg|thumb|Den unge Emma Goldman i 1886.]]

I 1885 planla søsteren Helena å flytte til [[New York]] i USA for å bli med søsteren Lena og hennes ektemann. Goldman ønsket å bli med søsteren hennes, men faren deres nektet å tillate det. Til tross for Helenas tilbud om å betale for reisen, vendte Abraham det døve øret til bønnene deres. Desperat truet Goldman med å kaste seg i elven [[Neva]] hvis hun ikke kunne få reise. Deres far ga seg til slutt. Den 29. desember 1885 ankom Helena og Emma til Castle Garden (Castle Clinton) i New York City, som var ankomsten for immigranter.<ref> Wexler (1984), s. 27.</ref>

De bosatte seg nord i New York, og bodde i [[Rochester (New York)|Rochester]] og i hjemmet som Lena hadde opprettet sammen med ektemannen Samuel. På flukt fra den økende [[antisemittisme]]n i St. Petersburg, sluttet deres foreldre og brødre seg til dem kun ett år senere. Goldman begynte å jobbe som [[Sydame|syerske]], sy overfrakker i mer enn ti timer om dagen, og tjente to og en halv dollar i uken. Hun ba om lønning og ble nektet; hun sluttet og tok jobb i en mindre butikk i nærheten.<ref> Wexler (1984), s. 30.</ref>

I sin nye jobb møtte Goldman en medarbeider ved navn Jacob Kershner, som delte hennes kjærlighet til bøker, dans og reiser, samt hennes frustrasjonen over monotonien i fabrikkarbeid. Etter fire måneder giftet de seg i februar 1887<ref> Falk (1984), s. 15–16.</ref> Da han flyttet inn hos Goldmans familie, sviktet forholdet deres. På bryllupsnatten deres oppdaget hun at han var [[Erektil dysfunksjon|impotent]]; forholdet deres ble fysisk og emosjonelt fjernt. Kort tid etter ble han sjalu og mistenksom og truet med å begå selvmord dersom hun skulle forlate ham. I mellomtiden ble Goldman mer engasjert i den politiske uroen rundt henne, spesielt ettervirkningene av henrettelser knyttet til [[Haymarketopptøyene]] i [[Chicago]] i 1886. Det var Haymarket-anarkistene som førte til at [[Første mai]] ble valgt som internasjonal demonstrasjonsdag for [[arbeiderbevegelsen]].<ref> Foner, Philip S. (1986): «The First May Day and the Haymarket Affair», [https://archive.org/details/maydayshorthisto0000fone May Day: A Short History of the International Workers' Holiday, 1886-1986'']. New York: International Publishers. ISBN 0717806243; s. 27–39.</ref> Hun ble også interessert i anarkismens [[antiautoritær]]e politiske filosofi.<ref> Wexler (1984), s. 31.</ref>

Mindre enn ett år etter bryllupet ble paret skilt; Kershner tryglet Goldman om å komme tilbake og truet med å forgifte seg selv hvis hun ikke gjorde det. De ble gjenforent, men etter tre måneder mistet hun tålmodigheten og forlat ham igjen. Hun hadde ikke foreldrenes forståelse, tvert imot betraktet de henne som «løsaktig» og nektet henne å være i hjemmet.<ref> Drinnon (1961), s. 15–17.</ref> Med symaskinen i den ene hånden og en bag med klær i den andre, forlot hun Rochester med kun fem dollar og dro til sørøstsiden av New York City.<ref>Chalberg (1991), s. 27.</ref>

=== Most og Berkman ===
[[Fil:Emma Goldman and Alexander Berkman.jpg|thumb|Goldman hadde glede av sitt tiår lange forhold til kjæresten Alexander Berkman. Foto ca. 1917–1919.]]

På sin første dag i New York City møtte Goldman to menn som kom til å ha en betydelig og varig innflytelse på livet hennes. På Sachs' Café, et samlingssted for jøder og radikale,<ref>[https://storymaps.arcgis.com/stories/91871ecdb0984ebaabf434c09df708d1 Jewish Café Culture in New York City], ''ArcGIS StoryMaps''</ref> ble hun introdusert for [[Aleksander Berkman]], en anarkist som inviterte henne til en offentlig tale den kvelden. De gikk for å høre [[Johann Most]], redaktør for en radikal publikasjon kalt [[Freiheit (1879)|''Freiheit'']] (tysk for «Frihet») og en talsmann for «handlingens propaganda», det vil si bruken av vold i den hensikt at det ville sette i gang endringer.<ref> Chalberg (1991), s. 27–28.</ref> Hun ble imponert over hans brennende tale, og Most tok henne under sine vinger, og trente henne i metoder for å snakke offentlig. Han så hennes potensiale, ga henne stor oppmuntring, og fortalte henne at hun skulle «ta min plass når jeg er borte.»<ref>Goldman (1970a), s. 40.</ref> En av hennes første offentlige foredrag til støtte for «saken» var i Rochester. Etter å ha overbevist Helena om ikke å fortelle foreldrene om talen hennes, gikk Goldman på scenen og oppdaget at hodet var tomt. Hun skrev senere:<ref name="Goldman_51"> Goldman (1970a), s. 51.</ref>

<blockquote>
«...noe merkelig skjedde. På et blunk så jeg det – hver hendelse i mine tre år i Rochester: Garson-fabrikken, dens slit og ydmykelse, mislykket ekteskap, Chicago-forbrytelsen ... jeg begynte å snakke. Ord jeg aldri hadde hørt meg selv si før kom fram, raskere og raskere. De kom med lidenskapelig intensitet... Publikum var forsvunnet, selve salen var forsvunnet; Jeg var bare bevisst mine egne ord, min ekstatiske sang.»<ref name="Goldman_51"/>
</blockquote>

Begeistret over opplevelsen foredlet Goldman sin offentlige ''persona'' under påfølgende engasjementer. Hun havnet raskt i krangel med Most om hennes uavhengighet. Etter en betydningsfull tale i [[Cleveland]] følte hun seg som om hun hadde blitt «en papegøye som gjentar Mosts synspunkter»<ref name="Goldman_52">Goldman (1970a), s. 52.</ref> og bestemte seg for å uttrykke seg selv fra talerstolen. Da hun kom tilbake til New York, ble Most rasende og fortalte henne: «Hvem som ikke er med meg er mot meg!»<ref>Goldman (1970a), s. 54.</ref> Hun forlot ''Freiheit'' og ble med i en annen publikasjon, ''Die Autonomie''.<ref> Wexler (1984), s. 53.</ref>

[[Fil:Homestead Strike - 18th Regiment arrives cph.3b03430.jpg|thumb|Pennsylvania State Militia ankommer for å slå ned Homestead-streiken, illustrasjon av Thure de Thulstrup, 1892.]]

I mellomtiden hadde Goldman begynt et vennskap med Berkman, som hun kjærlig kalte Sasha. Kort tid etter ble de kjærester og flyttet inn i en fellesleilighet med hans kusine Modest «Fedya» Stein og Goldmans venn, Helen Minkin, på [[42nd Street]] på [[Manhattan]].<ref>Wexler (1984), s. 57.</ref> Selv om forholdet deres hadde mange vanskeligheter, kom Goldman og Berkman til å dele et nært bånd i flere tiår, forent av deres anarkistiske tankegods og forpliktelse til personlig likhet.<ref>Wexler (1984), s. 57–58.</ref>

I 1892 ble Goldman sammen med Berkman og Stein åpnet en iskrembutikk i [[Worcester (Massachusetts)|Worcester]] i delstaten [[Massachusetts]]. Etter noen måneder med drift av butikken, dro Goldman og Berkman av sted for å delta i Homestead-streiken nær [[Pittsburgh]].<ref> [https://web.archive.org/web/20150712130323/http://www.pbs.org/wgbh/amex/goldman/peopleevents/p_frick.html «People & Events: Henry Clay Frick (1849–1919)»], ''PBS. 11. mars 2004. Arkivert fra [http://www.pbs.org/wgbh/amex/goldman/peopleevents/p_frick.html originalen] 12. juli 2015.</ref><ref>Southwick, Albert B. (26. juni 2014): [https://web.archive.org/web/20040701043718/http://www.pbs.org/wgbh/amex/goldman/peopleevents/p_frick.html «Emma Goldman pays a visit»], ''Telegram & Gazette''. Worcester, Massachusetts. Arkivert fra [http://www.pbs.org/wgbh/amex/goldman/peopleevents/p_frick.html originalen] 1. juli 2004</ref>

===  Homestead-streiken ===
[[File:Henry Clay Frick.jpg|thumb|upright|left|Goldman og Berkman mente at et gjengjeldelsesdrap på Carnegie Steel Company dirketør [[Henry Clay Frick]] (''bildet'') ville «slå frykt inn i sjelen til hans klasse» og «føre anarkismens lære ut i verden».<ref>Sitert i Wexler (1984), s. 63.</ref>]]

Berkman og Goldman kom sammen til Homestead-streiken. I juni 1892 ble et stålverk i [[Homestead (Pennsylvania)|Homestead]] i [[Pennsylvania]], eid av [[Andrew Carnegie]], i fokus for nasjonal oppmerksomhet da samtalene mellom selskapet [[Carnegie Steel Company]] og fagforeningen Amalgamated Association of Iron and Steel Workers (AA) brøt sammen. Fabrikkens leder var[[ Henry Clay Frick]], en voldsom motstander av fagforeninger. Da en siste runde med samtaler mislyktes i slutten av juni, stengte ledelsen anlegget og stengte arbeiderne ute. De gikk umiddelbart ut i [[streik]]. Streikebrytere ble brakt inn og selskapet hyret inn [[Pinkerton National Detective Agency|Pinkerton-vakter]] for å beskytte dem. Den 6. juli brøt det ut et slagsmål mellom 300 Pinkerton-vakter og en mengde væpnede fagforeningsarbeidere. I løpet av den tolv timer lange skuddvekslingen ble syv vakter og ni streikende drept.<ref>Wexler (1984), s. 61–62.</ref>

Da et flertall av nasjonens aviser uttrykte støtte til de streikende, bestemte Goldman og Berkman seg for å myrde Frick, en handling de forventet ville inspirere arbeiderne til å gjøre opprør mot det [[Kapitalisme|kapitalistiske systemet]]. Berkman valgte å utføre attentatet og beordret Goldman til å bli igjen for å forklare motivene hans etter at han gikk i fengsel. Han ville være ansvarlig for «handlingen»; hun av tilhørende [[propaganda]].<ref>Wexler (1984), s. 63–65.</ref> Berkman dro til Pittsburgh på vei til Homestead, hvor han planla å skyte Frick.<ref name="Wexler_65"> Wexler (1984), s. 65.</ref>

Goldman bestemte seg i mellomtiden for å hjelpe til med å finansiere ordningen gjennom, av alle ting, [[prostitusjon]]. Hun husket den litterære figuren til Sonya i [[Fjodor Dostojevskij]]s roman ''[[Forbrytelse og straff]]'' (1865), og tenkte: «Hun hadde blitt en prostituert for å forsørge sine små brødre og søstre... Sensitive Sonya kunne selge kroppen sin; hvorfor ikke jeg?»<ref name="Goldman_91"> Goldman (1970a), s. 91.</ref> På gaten kom Goldman i kontakt med en mann som tok henne med inn i en salong, kjøpte henne en øl, ga henne ti dollar, informerte henne deretter om at hun ikke hadde «evnen», og ba henne slutte i virksomheten. Hun var «for overrasket til å kunne snakke».<ref name="Goldman_91"/> Hun skrev til søsteren Helena og hevdet at hun var syk, og ba henne om femten dollar.<ref> Drinnon (1961), s. 45.</ref>

Den 23. juli fikk Berkman tilgang til Fricks kontor mens han bar en skjult pistol; han skjøt Frick tre ganger, og stakk ham i beinet. En gruppe arbeidere – langt fra å slutte seg til hans attentat – slo Berkman bevisstløs, og han ble båret bort av politiet.<ref> Chalberg (1991); Falk (1984), s. 25; Wexler (1984), s. 65.</ref> Berkman ble dømt for drapsforsøk<ref> [https://www.nytimes.com/1919/11/26/archives/alexander-berkman-the-anarchist-to-be-deported-case-of-emma-goldman.html «Alexander Berkman, the Anarchist, to Be Deported; Case of Emma Goldman Now Up for Decision»], ''The New York Times''. 26. november 1919.</ref> og dømt til 22 års fengsel.<ref> Goldman (1970a), s. 106.</ref> Goldman led under det lange fravær fra sin venn.<ref name="Wexler_65"/>

Overbevist om at Goldman var involvert i handlingen, raidet politiet leiligheten hennes. Selv om de ikke fant noen bevis, presset de utleieren hennes til å kaste henne ut. Videre hadde attentatet ikke klart å vekke massene: både arbeidere og anarkister fordømte Berkmans handling. Johann Most, deres tidligere mentor, fordømte Berkman og attentatforsøket. Rasende over disse angrepene tok Goldman med seg en lekehestepisk til en offentlig forelesning og krevde på scenen at Most skulle forklare sviket hans. Han avviste henne, hvorpå hun slo ham med pisken, brakk den over kneet og kastet bitene mot ham.<ref> Wexler (1984), s. 65–66.</ref><ref> Goldman (1970a), s. 105.</ref> Hun angret senere på overfallet, og betrodde til en venn: «I en alder av tjuetre, kan man ikke resonnere.»<ref> Sitert i Wexler (1984), s. 66.</ref>

=== «Oppfordrer til opprør» ===
[[Fil:Emma Goldman surrounded by crowd.jpg|thumb|Goldman (vist her på Union Square, New York i 1916) oppfordret arbeidsledige arbeidere til å ta direkte grep i stedet for å være avhengig av veldedighet eller statlig bistand.]]

Da [[Den økonomiske krisen i 1893|den økonomiske krisen]] i [[1893]] slo til året etter, gikk USA gjennom en av sine verste økonomiske kriser. Ved årets slutt var arbeidsledigheten steget høyere enn 20 %,<ref> [https://web.archive.org/web/20080507042708/http://www.ohiohistorycentral.org/entry.php?rec=538 «Panic of 1893»], ''Ohio History Central''. Ohio Historical Society, 2007. Arkivert fra [https://ohiohistorycentral.org/index.html?rec=538 originalen] 7. mai 2008</ref> og «sultdemonstrasjoner» førte noen ganger til opptøyer. Goldman begynte å tale til mengder av frustrerte menn og kvinner i New York City. Den 21. august snakket hun til en folkemengde på nesten 3000 mennesker på [[Union Square (New York)|Union Square]] i Manhatten, hvor hun oppfordret arbeidsledige arbeidere til å iverksette tiltak umiddelbart. Hennes eksakte ord er uklare: Hemmelige agenter insisterer på at hun beordret mengden til å «ta alt ... med makt».<ref>Sitert i Chalberg (1991), s. 46.</ref> Men Goldman fortalte senere dette budskapet: «Vel da, demonstrer foran palassene til de rike; krev arbeid. Hvis de ikke gir deg arbeid, krev brød. Hvis de nekter dere begge, ta brød.»<ref>Goldman (1970a), s. 123.</ref> Senere i retten kom detektiv-sersjant Charles Jacobs med enda en versjon av talen hennes.<ref> Drinnon (1961), s. 58–59.</ref>

En uke senere ble Goldman arrestert i [[Philadelphia]] og vendte tilbake til New York City for rettssak, siktet for å «oppfordre til opprør».<ref> Wexler (1984), s. 76.</ref> Under togturen tilbød Jacobs å frafalle anklagene mot henne hvis hun ville informere om andre radikale i området. Hun svarte med å kaste et glass isvann i ansiktet hans.<ref> Drinnon (1961), s. 57.</ref> Mens hun ventet på rettssak, fikk Goldman besøk av [[Nellie Bly]], en reporter for ''[[New York World]]''. Hun brukte to timer på å snakke med Goldman og skrev en positiv artikkel om kvinnen hun beskrev som en «moderne [[Jeanne d’Arc]]».<ref> Bly, Nellie (17. september 1893): [https://web.archive.org/web/20150415182809/http://sunsite3.berkeley.edu/Goldman/Samples/bly.html «Nelly Bly Again: She Interviews Emma Goldman and Other Anarchists»], ''New York World''</ref>

Til tross for denne positive publisiteten, ble juryen overbevist av Jacobs’ vitnesbyrd og skremt av Goldmans politiske oppfatninger. Den assisterende distriktsadvokaten spurte Goldman om hennes anarkisme, så vel som hennes ateisme; dommeren omtalte henne som «en farlig kvinne».<ref> Drinnon (1961), s. 60.</ref> Hun ble dømt til ett år i fengselet på [[Roosevelt Island|Blackwell's Island]] i elven [[East River]]. Vel innesperret fikk hun et anfall av [[revmatisme]] og ble sendt til sykestuen. Der ble hun venn med en besøkslege og fikk uformell opplæring i [[sykepleie]], og ble til slutt satt til ansvar for en kvinneavdeling med 16 senger på sykestuen.<ref>Essex, Ryan (9. januar 2023): [https://doi.org/10.1017%2Fs096318012200072x "Anarchy and Its Overlooked Role in Health and Healthcare], ''Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics''. '''32''' (3). Cambridge University Press: 397–398. doi:[https://doi.org/10.1017%2Fs096318012200072x 10.1017/s096318012200072x]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0963-1801 0963-1801]. PMID [https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/36621771 36621771]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:255544686 255544686]. Sitat: «At the time Blackwell's Island (now Roosevelt Island) housed over 8,000 prisoners, medical care was limited and there were few nurses. Goldman was recruited by one of the prison doctors who treated her for an illness. She was put in charge of a 16-bed ward after only informal nursing training.»</ref> Hun leste også dusinvis av bøker, blant annet verk av de amerikanske aktivistforfatterne [[Ralph Waldo Emerson]] og [[Henry David Thoreau]]; romanforfatter [[Nathaniel Hawthorne]]; poeten [[Walt Whitman]], og filosofen [[John Stuart Mill]].<ref> Wexler (1984), s. 78.</ref> Da Goldman ble løslatt etter ti måneder, hilste en hes gjeng på nesten 3000 mennesker henne på Thalia Theatre (nå hetende Bowery Theatre) i New York City. Hun ble snart oversvømmet av forespørsler om intervjuer og forelesninger.<ref> Wexler (1984), s. 78–79.</ref>

For å tjene penger bestemte Goldman seg for å fortsette medisinstudiene hun hadde startet i fengselet, men hennes foretrukne spesialiseringsfelt — [[jordmor]] og massasje — var utilgjengelig for sykepleierstudenter i USA. Hun seilte til Europa og holdt forelesninger i [[London]], [[Glasgow]] og [[Edinburgh]]. Hun møtte kjente anarkister som [[Errico Malatesta]], [[Louise Michel]] og [[Peter Kropotkin]]. I [[Wien]] studerte hun og tok to vitnemål for jordmoryrke og tok dem umiddelbart i bruk tilbake i USA.<ref> Wexler (1984), s. 84–85.</ref>

Vekslende mellom å holde forelesninger og å praktisere som jordmor, gjennomførte Goldman den første turné over hele USA av en anarkistisk foredragsholder. I november 1899 vendte hun tilbake til Europa for å tale, hvor hun møtte den tsjekkiske anarkisten [[Hippolyte Havel]] i London. De dro sammen til Frankrike og hjalp til med å organisere den internasjonale anarkistiske kongressen i 1900 i utkanten av Paris.<ref>Wexler (1984), s. 85–89.</ref> Etterpå immigrerte Havel til USA og reiste med Goldman til Chicago. De delte bolig der med venner av Goldman.<ref> Drinnon (1961), s. 68.</ref>

=== McKinley-mordet ===
[[Fil:First photograph of Leon F. Czolgosz, the assassin of President William McKinley, in jail.jpg|thumb|upright|[[Leon Czolgosz]] nektet for at Goldman hadde ledet planen hans om å myrde USAs president [[William McKinley]], men hun ble likevel arrestert og holdt i to uker]]

Den 6. september 1901 skjøt [[Leon Czolgosz]], en arbeidsledig fabrikkarbeider og anarkist,<ref>Parker, LeRoy (desember 1907): [https://www.jstor.org/stable/pdf/783764.pdf «The Trial of the Anarchist Murderer Czolgosz»] (PDF), ''The Yale Law Journal''. '''11''' (2). The Yale Law Journal Company, Inc. doi:[https://doi.org/10.2307%2F783764 10.2307/783764]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/783764 783764]; s. 80–94.</ref> USAs president [[William McKinley]] to ganger under en offentlig talebegivenhet i [[Buffalo]] i New York. McKinley ble truffet i brystbeinet og magen, og døde åtte dager senere.<ref> Chalberg (1991), s. 65–66.</ref> Czolgosz ble arrestert, og avhørt hele døgnet. Under avhør hevdet han å være anarkist og sa at han hadde blitt inspirert til å handle etter å ha deltatt på en tale av Goldman. Myndighetene brukte dette som et påskudd for å anklage Goldman for å ha værtden som planla attentatet på McKinley. De sporet henne til residensen i Chicago som hun delte med Havel, foruten også Mary og [[Abraham Isaak|Abe Isaak]], et anarkistisk ektepar og deres familie.<ref>Drinnon (1961), s. 68; Chalberg (1991), s. 73.</ref> Goldman ble arrestert sammen med Isaak, Havel og ti andre anarkister.<ref> Wexler (1984), s. 104.</ref>

Tidligere hadde Czolgosz prøvd å bli venner med Goldman og hennes følgesvenner, men ikke klarte det. Under et foredrag i Cleveland hadde Czolgosz henvendt seg til Goldman og spurt henne om råd om hvilke bøker han burde lese. I juli 1901 hadde han dukket opp ved Isaak-huset og stilt en rekke merkelige og uvanlige spørsmål. De antok at han var en infiltratør, som en rekke politiagenter sendt for å spionere på radikale grupper. De sørget for å holde en avstand til ham, og Abe Isaak sendte en melding til medarbeidere som advarte om «en annen spion».<ref>Wexler (1984), s. 103–104.</ref>

Selv om Czolgosz gjentatte ganger benektet Goldmans involvering, holdt politiet henne i tett varetekt, og utsatte henne for det hun kalte [[Forhør#Tredjegradsforhør|«tredjegrads avhør»]].<ref> Goldman (1970a), s. 300.</ref> Hun forklarte huskameratenes mistillit til Czolgosz, og politiet erkjente til slutt at hun ikke hadde hatt noen vesentlig kontakt med angriperen. Ingen bevis ble funnet som knyttet Goldman til angrepet, og hun ble løslatt etter to ukers varetekt. Før McKinley døde, tilbød Goldman å gi sykepleie, og refererte til ham som «bare et menneske».<ref>Sitert i Chalberg (1991), s. 76.</ref> Czolgosz ble, til tross for betydelige hentydninger og bevis på [[Psykisk lidelse|psykiske lidelser]], dømt for drap og henrettet.<ref>Drinnon (1961), s. 74.</ref>

Gjennom fengslingen av Goldman og etter at hun ble løslatt nektet hun standhaftig å fordømme Czolgoszs handlinger, og sto praktisk talt alene om å gjøre det. Venner og støttespillere – også Berkman – oppfordret henne til å forlate saken hans. Men Goldman forsvarte Czolgosz som et «supersensitivt vesen» og refset andre anarkister for å ha forlatt ham.<ref> Chalberg (1991), s. 78.</ref> Hun ble baktalt i pressen som «anarkiets yppersteprestinne»,<ref> Falk (2003), s. 461.</ref> mens mange aviser erklærte den anarkistiske bevegelsen som ansvarlig for drapet.<ref> Wexler (1984), s. 106–112.</ref> I kjølvannet av disse hendelsene fikk sosialismen framgang på bekostning av anarkismen blant amerikanske radikaler. McKinleys etterfølger, [[Theodore Roosevelt]], erklærte sin intensjon om å slå ned «ikke bare mot anarkister, men mot alle aktive og passive sympatisører med anarkister».<ref>Sitert i Chalberg (1991), s. 81.</ref>

=== ''Mother Earth'' og Berkmans løslatelse ===
Etter at Czolgosz ble henrettet, trakk Goldman seg ut fra samfunnet, og fra 1903 til 1913 bodde hun på 208–210 East 13th Street i New York City.<ref>Greenhouse, Steven (30. august 1996): [https://www.nytimes.com/1996/08/30/arts/new-york-cradle-of-labor-history.html «New York, Cradle Of Labor History»], ''The New York Times''. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0362-4331 0362-4331].</ref> Foraktet av sine medanarkister, utskjelt av pressen og skilt fra sin kjærlighet, Berkman, trakk hun seg tilbake til anonymitet og arbeidet i sykepleie. «Det var bittert og vanskelig å møte livet på nytt,» skrev hun senere.<ref>Goldman (1970a), s. 318.</ref>

Ved å bruke navnet «E.G. Smith» forlot hun det offentlige liv og tok på seg en rekke private sykepleierjobber mens hun led av alvorlig depresjon.<ref> Wexler (1984), s. 115.</ref> [[Kongressen (USA)|Den amerikanske kongressens]] vedtak av Loven for utestengelse av anarkisme (''Anarchist Exclusion Act'') av 1903 utløste en ny bølge av opposisjonell aktivisme, og trakk Goldman tilbake i bevegelsen. Loven var opprinnelig en lov for regulering innvandring, og la til fire uakseptable og uønskete klasser: anarkister, mennesker med [[epilepsi]], tiggere og importører av prostituerte.<ref>[https://www.gilderlehrman.org/history-resources/spotlight-primary-source/literacy-and-immigration-undesirables-1903 «Literacy and the immigration of "undesirables," 1903»], ''Gilder Lehrman Institute of American History''</ref> En koalisjon av mennesker og organisasjoner på tvers av venstresiden av det politiske spekteret motsatte seg loven med den begrunnelse kunne benyttes generelt imot alle opposisjonelle og den krenket [[ytringsfrihet]]en, og. Goldman fikk igjen nasjonens oppmerksomhet.<ref> Wexler (1984), s. 116.</ref>

Etter at en engelsk anarkist ved navn [[John Turner (anarkist)|John Turner]] ble arrestert under Anarkistloven og truet med deportasjon, slo Goldman seg sammen med forbundet [[Free Speech League]] (en forløper til [[American Civil Liberties Union]]) for å forsvare hans sak.<ref>Falk (2004), s. 557.</ref> Forbundet fikk hjelp av kjente advokater som [[Clarence Darrow]] og [[Edgar Lee Masters]], som tok Turners sak til [[USAs høyesterett]]. Selv om Turner og forbundet tapte, anså Goldman det likevel som en propagandaseier.<ref>Chalberg (1991), s. 84–87.</ref> Hun hadde vendt tilbake til anarkistisk aktivisme, men det kevde sitt av henne. «Jeg har aldri følt meg så tynget», skrev hun til Berkman. «Jeg frykter at jeg for alltid er dømt til å forbli offentlig eiendom og å få livet mitt utslitt gjennom omsorgen for andres liv.»<ref>Sitert i Chalberg (1991), s. 87.</ref>

I 1906 bestemte Goldman seg for å starte en publikasjon, «et uttrykkssted for de unge idealistene i kunst og bokstaver».<ref> Goldman (1970a), s. 377.</ref> Tidsskriftet [[Mother Earth (tidsskrift)|''Mother Earth'']] ble bemannet av en kjerne av radikale aktivister, blant andre Hippolyte Havel, [[Max Baginski]] og [[Leonard Abbott]]. I tillegg til å publisere originale tekster av sine redaktører og anarkister rundt om i verden, trykte |''Mother Earth'' på nytt utvalg fra en rekke forfattere. Disse omfattet den franske filosofen [[Pierre-Joseph Proudhon]], den russiske anarkisten [[Peter Kropotkin]], den tyske filosofen [[Friedrich Nietzsche]] og den britiske forfatteren [[Mary Wollstonecraft]]. Goldman skrev selv ofte om anarkisme, politikk, arbeidsspørsmål, [[ateisme]], seksualitet og [[feminisme]], og var den første redaktøren av magasinet.<ref> Chalberg (1991), s. 88–91.</ref><ref> Wexler (1984), s. 121–130.</ref>

[[Fil:Mother Earth 1.jpg|thumb|upright|Goldmans tidsskrift ''Mother Earth'' ble et hjem for radikale aktivister og litterære fritenkere rundt om i USA.]]

Den 18. mai samme år ble [[Aleksander Berkman]] løslatt fra fengselet. Goldman bar på en bukett roser og møtte ham på togplattformen og fant seg selv «grepet av redsel og medlidenhet»<ref>Goldman (1970a), s. 384.</ref> da hun så hans magre, bleke skikkelse. Ingen av dem var i stand til å snakke; de kom tilbake til hennes hjem i stillhet. I flere uker slet han med å omstille seg til livet på utsiden: En mislykket turne som offentlig taler endte i fiasko, og i [[Cleveland]] kjøpte han en [[revolver]] med den hensikt å drepe seg selv.<ref>Chalberg (1991), s. 94.</ref><ref> Drinnon (1961), s. 97–98.</ref> Da han kom tilbake til New York, fikk han vite at Goldman var blitt arrestert sammen med en gruppe aktivister som møttes for å reflektere over Czolgosz. Styrket på nytt av dette bruddet på [[forsamlingsfrihet]]en, erklærte han: «Min oppstandelse har kommet!»<ref>Sitert i Goldman (1970a), s. 391.</ref> og satte i gang med å sikre deres løslatelse.<ref>Drinnon (1961), s. 98.</ref>

Berkman tok over roret til ''Mother Earth'' i 1907, mens Goldman turnerte landet for å skaffe midler for å holde det i drift. Å redigere magasinet var en revitaliserende opplevelse for Berkman. Men forholdet hans til Goldman sviktet, og han hadde en affære med en 15 år gammel kvinnelig anarkist ved navn [[Becky Edelsohn]]. Goldman ble såret over at han avviste henne, men anså det som en konsekvens av hans opplevelsen i fengselet.<ref>Chalberg (1991), s. 97.</ref> Senere samme år tjente hun som delegat fra USA til ''Den internasjonale anarkistiske kongressen i Amsterdam''. Anarkister og [[Syndikalisme|syndikalister]] fra hele verden samlet seg for å ordne opp i spenningen mellom de to [[ideologi]]ene, men det ble ikke oppnådd noen avgjørende avtale. Goldman reiste tilbake til USA og fortsatte å holde taler til et stort publikum.<ref> Wexler (1984), s. 135–137.</ref>

=== Reitman, essayer og prevensjon ===
De neste ti årene reiste Goldman rundt i landet uten større opphold, holdt foredrag og agiterte for anarkismen. Koalisjonene som ble dannet i opposisjon til Loven for utestengelse av anarkisme hadde gitt henne en takknemlighet for å nå ut til de av andre politiske posisjoner. Da det amerikanske [[Justisdepartementet (USA)|justisdepartementet]] sendte ut spioner for å observere, rapporterte de møtene som «fullpakket».<ref> Wexler (1984), s. 166.</ref> Forfattere, journalister, kunstnere, dommere og arbeidere fra hele spekteret snakket om hennes «magnetiske kraft», hennes «overbevisende tilstedeværelse», hennes «kraft, veltalenhet og ild».<ref> Wexler (1984), s. 168.</ref>

[[File:MargaretSanger-Underwood.LOC.jpg|thumb|left|upright|Goldman ble med [[Margaret Sanger]] i korstog for kvinners tilgang til [[prevensjon]]; begge kvinnene ble arrestert for brudd på [[Comstock-loven]], som forbød artikler av umoralsk bruk, som prevensjon.]]

Våren 1908 møtte Goldman og ble forelsket i [[Ben Reitman]], den såkalte «Hobo-doktoren». Etter å ha vokst opp i Chicagos Tenderloin District (frivole ''[[red-light district]]''),<ref>Anderson, Annie (2016): [https://philadelphiaencyclopedia.org/essays/tenderloin/ «Tenderloin»], ''Tncyclopedia of Greater Philadelphia''</ref> tilbrakte Reitman flere år som en dagdriver før han samlet seg til å ta en medisinsk grad fra College of Physicians and Surgeons of Chicago. Som lege behandlet han mennesker som led av plager grunnet fattigdom og sykdom, spesielt [[Seksuelt overførbar infeksjon|kjønnssykdommer]]. Han og Goldman innledet en affære. De delte en forpliktelse til fri kjærlighet og Reitman tok en rekke elskere, men Goldman gjorde det ikke. Hun prøvde å forene sine følelser av sjalusi med en tro på hjertets frihet, men fant det vanskelig.<ref>Wexler (1984), s. 140–147.</ref>

To år senere begynte Goldman å føle seg frustrert over foredragspublikummet. Hun lengtet etter å «nå de få som virkelig ønsker å lære, i stedet for de mange som kommer for å bli underholdt».<ref name="Goldman_45">Goldman (1969), s. 45.</ref> Hun samlet en rekke taler og tekster hun hadde skrevet for ''Mother Earth'' og ga ut en bok med tittelen ''Anarchism and Other Essays'' (1910). Goldman dekket et bredt spekter av emner, og prøvde å representere «de mentale og sjelelige bestrebelser i tjueen år».<ref name="Goldman_45"/>

Da [[Margaret Sanger]], en talsmann for tilgang til prevensjon, laget begrepet «prevensjon», og «fødselskontroll». Hun formidlet informasjon om ulike metoder i juni-utgaven av magasinet ''The Woman Rebel'' fra 1914, fikk hun pågående støtte fra Goldman. Sistnevnte hadde allerede vært aktiv i arbeidet med å øke tilgangen på prevensjon i flere år. I 1916 ble Goldman arrestert for å ha gitt undervisning offentlig om hvordan man bruker prevensjonsmidler.<ref>Rossi, Alice S. (1988): ''The Feminist Papers: From Adams to de Beauvoir''. Lebanon, New Hampshire: Northeastern University Press; s. 507.</ref> Også Sanger ble arrestert i henhold til Comstock-loven, som forbød spredning av «ubskøne, utuktige eller ondsinnede artikler», som myndighetene definerte til også å omfatte informasjon knyttet til prevensjon.<ref>Sitert i Wexler (1984), s. 210–211.</ref>

Selv om Goldman og Reitman senere skilte ad fra Sanger på grunn av hennes misnøye om utilstrekkelig støtte, distribuerte de to kopier av Sangers brosjyre ''Family Limitation'' (sammen med et lignende essay av Reitman). I 1915 gjennomførte Goldman en landsomfattende turne med foredrag, delvis for å øke bevisstheten om alternativer til prevensjoner. Selv om nasjonens holdning til temaet så ut til å være liberaliserende, ble Goldman arrestert 11. februar 1916, da hun var i ferd med å holde et nytt offentlig foredrag.<ref> [http://memory.loc.gov/ammem/today/feb11.html «Today in History: February 11»], ''Library of Congress''.</ref> Goldman ble siktet for brudd på Comstock-loven. Hun nektet å betale en bot på 100 dollar, og tilbrakte to uker i et fengselsarbeidshus, som hun hevdet ga henne «muligheten» å gjenoppta kontakten med de som var blitt avvist av samfunnet.<ref>Wexler (1984), s. 211–215.</ref>

=== Første verdenskrig ===
[[File:Goldman.jpg|thumb|upright|Goldman på en sporvogn i 1917, kanskje under en streik eller demonstrasjon. Ukjent fotograf. Library of Congress.]]

Selv om president [[Woodrow Wilson]] ble gjenvalgt i 1916 under slagordet «Han holdt oss utenfor krigen», kunngjorde han i begynnelsen av sin andre periode at Tysklands fortsatte utplassering av [[ubegrenset ubåtkrig]]føring var tilstrekkelig grunn for USA til å gå inn i krigen. Kort tid etter vedtok kongressen en lov om selektiv [[verneplikt]] (''Selective Service Act of 1917''), som krevde at alle menn i alderen 21–30 år skulle registrere seg for militær verneplikt.<ref>Geheran, Michael: [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/selective_service_act «Selective Service Act»], [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/home.html ''1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War''].</ref> Goldman så på avgjørelsen som en øvelse i [[Militarisme|militaristisk aggresjon]], drevet av [[kapitalisme]]. Hun erklærte i ''Mother Earth'' sin intensjon om å motarbeide verneplikten, og å motsette seg USAs involvering i krigen.<ref name="Drinnon_186–187"> Drinnon (1961), s. 186–187.</ref><ref> Wexler (1984), s. 230.</ref>

For dette formål organiserte hun og Berkman et forbund mot verneplikten, ''No Conscription League of New York'', som proklamerte: «Vi er imot verneplikt fordi vi er internasjonalister, antimilitarister og motstandere av alle kriger ført av kapitalistiske regjeringer.»<ref> Berkman (1992), s. 155.</ref> Gruppen ble en fortropp for aktivisme mot innkallelse til militærtjeneste, og undergrupper begynte å dukke opp i andre byer. Da politiet begynte å angripe gruppens offentlige arrangementer for å finne unge menn som ikke hadde registrert seg for utkastet, fokuserte Goldman og andre innsatsen på å spre brosjyrer og andre skrifter.<ref name="Drinnon_186–187"/> Midt i nasjonens patriotiske glød nektet mange elementer fra den politiske venstresiden å støtte forbundets innsats. Women's Peace Party, «kvinnenes fredsparti», for eksempel, sluttet sin motstand mot krigen da USA gikk inn i den. [[Socialist Party of America]] tok en offisiell holdning mot USAs involvering, men støttet Wilson i de fleste av hans aktiviteter.<ref>Chalberg (1991), s. 129.</ref>

Den 15. juni 1917 ble Goldman og Berkman arrestert under et razzia av kontorene deres, der myndighetene beslagla «en vognlast med anarkistiske opptegnelser og propaganda».<ref name="BehindtheBars"> [https://www.nytimes.com/1917/06/16/archives/emma-goldman-and-a-berkman-behind-the-bars-anarchist-headquarters.html «Emma Goldman and A. Berkman Behind the Bars»], ''The New York Times''. 16. juni 1917.</ref> ''[[The New York Times]]'' rapporterte at Goldman ba om å bytte til et mer passende antrekk, og dukket opp i en kjole i «kongelig lilla».<ref name="BehindtheBars"/><ref>Sitert i Wexler (1984), s. 232.</ref> Paret ble siktet for konspirasjon for å «tilskynde personer til ikke å registrere seg»<ref>Sitert i Chalberg (1991), s. 134.</ref> under den nylig vedtatte spionasjeloven (''Espionage Act of 1917'')<ref>Shaw, Francis H. (juli 1964): «The Trials of Emma Goldman, Anarchist», ''The Review of Politics''. '''26''' (3): 444–445. doi:[https://doi.org/10.1017%2FS0034670500005210 10.1017/S0034670500005210]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:143738107 143738107]. Sitat: Prosecuted under the Espionage Act of 1917 for obstructing the draft, Emma Goldman...</ref> og ble holdt mot kausjon på 25 000 dollar hver. For å forsvare seg selv og Berkman under rettssaken deres, påkalte Goldman ''First Amendment to the United States Constitution'' (første tillegg i den amerikanske forfatningen), og spurte hvordan regjeringen kunne hevde å kjempe for [[demokrati]] i utlandet mens de undertrykte ytringsfriheten hjemme:<ref name="TrialandSpeeches"> ''Trial and Speeches of Alexander Berkman and Emma Goldman in the United States District Court, in the City of New York, July 1917'' (New York: Mother Earth Publishing Association, 1917)</ref>

<blockquote>
''«Vi sier at hvis Amerika har gått inn i krigen for å gjøre verden trygg for demokrati, må hun først gjøre demokratiet trygt i Amerika. Hvordan skal verden ellers ta Amerika på alvor, når demokratiet hjemme daglig er skandaløs, ytringsfriheten undertrykt, fredelige forsamlinger brutt opp av anmassende og brutale gangstere i uniform; når fri presse er begrenset og enhver uavhengig mening kneblet? Sannelig, fattige som vi er i demokratiet, hvordan kan vi gi av det til verden?»''<ref name="TrialandSpeeches"/>
</blockquote>

Juryen fant Goldman og Berkman likevel skyldige. Dommer Julius Marshuetz Mayer ila den maksimale straffen: to års fengsel, en bot på 10 000 dollar hver, og muligheten for [[deportasjon]] etter at de ble løslatt fra fengselet. Da hun ble fraktet til fengselet Missouri State Penitentiary, skrev Goldman til en venn: «To års fengsel for å ha tatt et kompromissløst standpunkt for ens ideal. Hvorfor det er en liten pris.»<ref>Wexler (1984), s. 235–244.</ref>

I fengselet ble hun tildelt å jobbe som syerske, under overvåkningen av en «elendig rennesteinsfugl av en 21 år gammel gutt betalt for å få resultater».<ref>Sitert i Chalberg (1991), s. 141.</ref> Hun møtte sosialisten [[Kate Richards O'Hare]], som også hadde blitt fengslet under den samme spionasjeloven. Selv om de var uenige om politisk strategi – O'Hare trodde på stememretten for å oppnå politiske endringer – kom de to kvinnene sammen for å agitere for bedre forhold blant fanger.<ref>Chalberg (1991), s. 141–142.</ref> Goldman møtte også og ble venn med [[Gabriella Segata Antolini]], en anarkist og tilhenger av [[Luigi Galleani]]. Antolini hadde blitt arrestert mens han fraktet en veske fylt med [[dynamitt]] på et tog på vei til Chicago. Hun hadde nektet å samarbeide med myndighetene og ble sendt i fengsel i 14 måneder. I samarbeid med å gjøre livet bedre for de andre innsatte, ble de tre kvinnene kjent som «Treenigheten». Goldman ble løslatt 27. september 1919.<ref> Wexler 1984, s. 253–263.</ref>

=== Deportasjon ===
[[File:Emma Goldman's deportation photo, 1919.jpg|thumb|upright|Emma Goldmans deportasjonsbilde, 1919]]

Goldman og Berkman ble løslatt fra fengselet i 1919 under den epoke som i USA er betegnet som «Red Scare»,<ref>Ackerman, Kenneth D. (2007): ''Young J. Edgar: Hoover, the Red Scare, and the Assault on Civil Liberties'', NY: Carroll & Graf.</ref><ref>Dunning, Jonathan (2019): [https://digitalcommons.murraystate.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1151&context=etd «American Bolsheviki: The First Red Scare in the United States, 1917 to 1920»] (PDF), ''Murray State University''</ref> frykt for den politiske venstresiden generelt, da offentlig angst for krigstidens pro-tyske aktiviteter hadde utvidet seg til en gjennomgripende frykt for [[bolsjevisme]]n og utsiktene til en forestående radikal revolusjon. Det var en tid med sosial uro på grunn av fagforeningsorganisering av streiker og aksjoner fra aktivistiske innvandrere. [[USAs justisminister|Riksadvokat]] [[Alexander Mitchell Palmer]] og [[J. Edgar Hoover]], sjef for det amerikanske justisdepartementets General Intelligence Division (nå [[Federal Bureau of Investigation|FBI)]], var innstilt på å bruke ''Anarchist Exclusion Act'' og dens utvidelse fra 1918 for å deportere alle ikke-borgere de kunne identifisere som talsmenn av anarki eller revolusjon. «Emma Goldman og Aleksander Berkman,» skrev Hoover mens de satt i fengsel, «er uten tvil to av de farligste anarkistene i dette landet, og tilbakevending til samfunnet vil resultere i unødig skade.»<ref>Sitert i Drinnon (1961), s. 215.</ref>

Under hennes deportasjonshøring den 27. oktober 1919 nektet Goldman å svare på spørsmål om hennes tro, med den begrunnelse at hennes amerikanske statsborgerskap ugyldiggjorde ethvert forsøk på å deportere henne i henhold til ''Anarchist Exclusion Act'', som kun og bare kunne håndheves mot ikke-statsborgere i USA. Hun presenterte i stedet en skriftlig uttalelse: «I dag blir såkalte utenlandske deportert. I morgen vil [[Amerikanske urfolk|indianere]] bli forvist. Allerede foreslår noen patrioter at innfødte amerikanske sønner for hvem demokrati er et hellig ideal bør utvises.»<ref> [https://www.nytimes.com/1919/10/28/archives/deportation-defied-by-emma-goldman-anarchist-leader-refuses-to.html «Deportation Defied by Emma Goldman»], ''The New York Times''. 28. oktober 1919.</ref> Louis F. Post ved [[Arbeidsdepartementet (USA)|Arbeidsdepartementet]], som hadde den ytterste myndighet over beslutninger om deportasjoner, fastslo at tilbakekallingen av ektemannen Kershners amerikanske statsborgerskap i 1908 etter hans domfellelse også hadde opphevet hennes. Etter først å ha lovet en fortsatt juridisk kamp,<ref> [https://www.nytimes.com/1919/12/01/archives/will-fight-deportation-emma-goldman-and-berkman-hailed-as-martyrs.html «Will Fight Deportation»], ''The New York Times''. 1. desember 1919.</ref> besluttet Goldman seg for ikke å anke kjennelsen.<ref>Post (1923), s. 13–14.</ref>

[[Fil:Buford-ustransport.jpg|thumb|upright|left|USAT «Buford».]]
Arbeidsdepartementet inkluderte Goldman og Berkman blant 249 fremmede/utenlandske som ble deporterte som helhet, for det meste mennesker med bare vage assosiasjoner til radikale grupper, som hadde blitt revet med i regjeringsrazzia i november.<ref>McCormick (1997), s. 158–163.</ref> USAT «Buford», et skip som pressen fikk kallenavnet «Sovjet-arken», seilte fra hærens havn i New York (''Port of Embarkation'') 21. desember.<ref name="ark"> [https://www.nytimes.com/1919/12/21/archives/ark-with-300-reds-sails-early-today-for-unnamed-port-bufords.html 'Ark' with 300 Reds Sails Early Today for Unnamed Port], ''The New York Times''. 21. desember 1919.</ref><ref> Clay, Steven E. (2011): [http://usacac.army.mil/cac2/cgsc/carl/download/csipubs/OrderOfBattle/OrderofBattle4.pdf ''U. S. Army Order Of Battle 1919–1941''] (PDF). Bind 4. The Services: Quartermaster, Medical, Military Police, Signal Corps, Chemical Warfare, And Miscellaneous Organizations, 1919–41. Vol. 4. Fort Leavenworth, KS: Combat Studies Institute Press. ISBN 978-0984190140. LCCN [https://lccn.loc.gov/2010022326 2010022326].</ref> Rundt 58 vervede menn og fire offiserer sørget for sikkerheten ombord på reisen, og pistoler ble delt ut til mannskapet.<ref>Post (1923), s. 4.</ref><ref> Murray (1955), s. 208–209.</ref> Det meste av pressen bifalt entusiastisk. ''Cleveland Plain Dealer'' skrev: «Det er håp og forventet at andre fartøyer, større, mer rommelig, som frakter lignende laster, vil følge i hennes kjølvann.»<ref>Murray (1955), s. 208–209.</ref> Skipet gjorde landgang i den [[Finland|finske]] havnen [[Hangö]] lørdag 17. januar , 1920.<ref>[https://www.nytimes.com/1920/01/18/archives/soviet-ark-lands-its-reds-in-finland-buford-reaches-hango-and.html «Soviet Ark Lands its Reds in Finland»], ''The New York Times''. 18. januar 1920.</ref> Ved ankomst til Finland førte de finske myndighetene de deporterte til den russiske grensen under et våpenhvileflagg.<ref> Murray (1955), s. 207–208; Post (1923), s. 1–11.</ref>

=== Russland ===
[[Fil:Emma Goldman gives eulogy at Peter Kropotkin's funeral.jpg|thumb|right|Emma Goldman holdt lovtalen ved [[Peter Kropotkin]]s gravefølge. Rett foran Goldman står hennes livslange kamerat Aleksander Berkman. Kropotkins begravelse var anledningen til den siste store demonstrasjonen av anarkister i Moskva – titusenvis av mennesker strømmet ut i gatene for å vise sin respekt.]]

Goldman vurderte i begynnelsen den bolsjevikiske revolusjonen positivt. Hun skrev i ''Mother Earth'' at til tross for dens avhengighet av kommunistisk regjering, representerte den «de mest grunnleggende, vidtrekkende og altomfattende prinsippene for menneskelig frihet og økonomisk velvære».<ref>Sitert i Wexler (1984), s. 243.</ref> Da hun nærmet seg Europa, uttrykte hun frykt for det som skulle komme. Hun var bekymret for [[Den russiske borgerkrigen|den pågående russiske borgerkrigen]] og muligheten for å bli grepet av anti-bolsjevikiske styrker. Staten, selv om den var antikapitalistisk, utgjorde også en trussel. «Jeg kunne aldri i mitt liv arbeide innenfor statens rammer,» skrev hun til sin niese, «bolsjevistisk eller annet.»<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 17.</ref>

Hun oppdaget raskt at frykten hennes var berettiget. Dager etter at hun kom tilbake til Petrograd ([[St. Petersburg]]), ble hun sjokkert over å høre en partifunksjonær omtale ytringsfrihet som en «borgerlig overtro».<ref>Sitert i Chalberg (1991), s. 150.</ref> Mens hun og Berkman reiste rundt i landet, fant de undertrykkelse, dårlig ledelse og [[korrupsjon]]<ref name="LivingMyLife"> Goldman, Emma (1970): ''Living My Life''. 1931. New York: Dover Publications Inc., ISBN 0-486-22543-7.</ref> i stedet for likestillingen og arbeidsstyrken de hadde drømt om. De som stilte spørsmål ved regjeringen ble demonisert som kontrarevolusjonære,<ref name="LivingMyLife"/> og arbeidere arbeidet under strenge forhold.<ref name="LivingMyLife"/> De møtte [[Vladimir Lenin]], som forsikret dem om at regjeringens undertrykkelse av pressefriheten var berettiget. Han fortalte dem: «Det kan ikke være ytringsfrihet i en revolusjonær periode.»<ref>Sitert i Drinnon (1961), s. 235.</ref> Berkman var mer villig til å tilgi regjeringens handlinger i navnet til «historisk nødvendighet», men han sluttet seg til sist med Goldman i hennes motarbeidelse av sovjetstatens autoritet.<ref> Drinnon (1961), s. 236–237.</ref>

I mars 1921 brøt det ut streiker i Petrograd da arbeidere gikk ut i gatene og krevde bedre matrasjoner og mer selvstyre i fagforeningene. Goldman og Berkman følte et ansvar for å støtte de streikende, og sa: «Å tie nå er umulig, til og med kriminelt.»<ref>Sitert i Drinnon (1961), s. 237.</ref> Uroen spredte seg til havnebyen [[Kronstadt]], hvor den kommunistiske regjeringen beordret en militær reaksjon for å undertrykke streikende soldater og sjømenn. I [[Kronstadt-opprøret]] ble omtrent 1000 opprørske sjømenn og soldater drept og to tusen flere ble arrestert; mange ble senere henrettet. I kjølvannet av disse hendelsene bestemte Goldman og Berkman at det ikke var noen framtid i Russland for dem. «Mer og mer», skrev hun, «har vi kommet til den konklusjon at vi ikke kan gjøre noe her. Og siden vi ikke kan fortsette et liv med inaktivitet mye lenger, har vi bestemt oss for å reise.»<ref> Wexler (1989), s. 47–49.</ref>

I desember 1921 forlot de Russland og dro til den [[Latvia|latviske]] hovedstaden [[Riga]]. Den amerikanske kommissæren i den byen kablet tjenestemenn i [[Washington D.C.]], som begynte å be om informasjon fra andre regjeringer om parets aktiviteter. Etter en kort tur til [[Stockholm]] flyttet de til Berlin hvor de ble værende i flere år. I løpet av denne tiden gikk Goldman med på å skrive en serie artikler om hennes tid i Russland for [[Joseph Pulitzer]]s avis, ''[[New York World]]''. Disse ble senere samlet og utgitt i bokform som ''My Disillusionment in Russia'' (1923) og ''My Further Disillusionment in Russia'' (1924). Forlagene la til disse titlene for å tiltrekke seg oppmerksomhet; Goldman protesterte, om enn forgjeves.<ref> Wexler (1989), s. 56–58.</ref>

=== England, Canada og Frankrike ===
Goldman fant det vanskelig å akklimatisere seg til det tyske venstreorienterte miljøet i Berlin. Kommunistene foraktet henne for at hun snakket frittalende om sovjetisk undertrykkelse; liberale hånet radikalismen hennes. Mens Berkman ble igjen i Berlin og hjalp eksilrussere, flyttet Goldman til [[London]] i september 1924. Da hun kom, arrangerte romanforfatteren [[Rebecca West]] en mottakelsesmiddag for henne, her deltok blant annet filosofen [[Bertrand Russell]], romanforfatteren [[H.G. Wells]] og mer enn 200 andre gjester. Da hun snakket om sin misnøye med den sovjetiske regjeringen, ble publikum sjokkert. Noen forlot samlingen; andre skjelte henne ut for å ha kritisere det kommunistiske eksperimentet alt for tidlig.<ref> Chalberg (1991), s. 161–162.</ref> Senere, i et brev, nektet Russell å støtte hennes innsats for systemiske endringer i [[Sovjetunionen]] og latterliggjorde hennes anarkistiske idealisme.<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 96.</ref>

[[Fil:Sacvan.jpg|thumb|Henrettelsene i 1927 av de italienske anarkistene [[Nicola Sacco]] (til høyre) og [[Bartolomeo Vanzetti]] var urovekkende for Goldman, som da bodde alene i Canada.]]

I 1925 dukket deportasjonens spøkelse opp igjen, men [[James Colton]], en skotsk fagforeningsaktivist og anarkist Goldman hadde møttes først i [[Glasgow]] mens han var på en taleturné i 1895,<ref>Goldman, Emma; Porter, David ([1983] 2006): [https://www.worldcat.org/oclc/71239513 ''Vision on fire : Emma Goldman on the Spanish Revolution''], 2. utg., Edinburgh: AK Press. ISBN 1-904859-57-7. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/71239513 71239513]; s. 36.</ref> hadde tilbudt seg å gifte seg med henne og gi britisk statsborgerskap. Selv om de bare var fjerne bekjente, takket hun ja, og de ble gift 27. juni 1925, Goldmans 58-årsdag. Hennes nye status ga henne trygghet og tillot henne å reise til [[Frankrike]] og [[Canada]].<ref>Falk (1984), s. 209–210.</ref> Paret utvekslet sporadisk korrespondanse fram til Coltons død i 1936.<ref> [https://theanarchistlibrary.org/library/emma-goldman-and-james-colton-letters-of-emma-goldman-and-james-colton «Letters of Emma Goldman and James Colton»], ''The Anarchist Library''</ref><ref> [http://libcom.org/history/colton-james-1860-1936 «Colton, James, 1860–1936»], ''Libcom.org''.</ref> Livet i London var stressende for Goldman; hun skrev til Berkman: «Jeg er forferdelig trøtt og så ensom og sorgtynget. Det er en fryktelig følelse å komme tilbake hit fra forelesninger og ikke finne en slektning, ingen som bryr seg om man er død eller levende.»<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 111.</ref> arbeidet med analytiske studier av [[drama]], og utvidet arbeidet hun hadde publisert i 1914. Men publikummet var «forferdelig», og hun fullførte aldri sin andre bok om emnet.<ref>Wexler (1989), s. 115.</ref>

Goldman reiste til [[Canada]] i 1927, akkurat i tide til å motta nyheter om de forestående henrettelsene av de italienske anarkistene [[Nicola Sacco]] og [[Bartolomeo Vanzetti]] i [[Boston]]. Hun var sint over de mange uregelmessighetene i saken, og så på den som en annen parodi av rettferdighet i USA. Hun lengtet etter å bli med på massedemonstrasjonene i Boston; minnene fra Haymarket-affæren overveldet henne, forsterket av hennes isolasjon. «Da,» skrev hun, «hadde jeg mitt liv foran meg for å ta opp saken for de drepte. Nå har jeg ingenting.»<ref> Sitert i Chalberg (1991), s. 164.</ref><ref> Wexler (1989), s. 122.</ref>

I 1928 begynte hun å skrive sin selvbiografi, med støtte fra en gruppe amerikanske beundrere, blant dem journalisten [[H.L. Mencken]], poeten [[Edna St. Vincent Millay]], romanforfatteren [[Theodore Dreiser]] og kunstsamleren [[Peggy Guggenheim]], som samlet inn $4000 for henne.<ref>Dearborn, Mary V. (2004): ''Mistress of Modernism: The Life of Peggy Guggenheim'', Houghton Mifflin; s. 61–62</ref> Hun sikret seg en hytte i den franske kystbyen [[Saint-Tropez]] og brukte to år på å fortelle om livet sitt. Berkman ga skarpe og kritiske tilbakemeldinger, som hun til slutt la til i teksten, men det var en belastningen på forholdet deres.<ref>Wexler (1989), s. 135.</ref> Goldman ville at boken, ''Living My Life'', skulle foreligge et enkelt bind for en pris arbeiderklassen hadde råd til (hun oppfordret ikke til mer enn $5,00); hennes forlegger Alfred A. Knopf utga den derimot i to bind til pris av til sammen for $7,50. Goldman var rasende, men kunne ikke tvinge fram en endring. I stor grad på grunn av [[den store depresjonen]], som var rådende på denne tiden, gikk salget tregt til tross for stor interesse fra biblioteker rundt om i USA.<ref> Chalberg (1991), s. 165–166.</ref> Bokkritikernes anmeldelser var generelt entusiastiske; ''[[New York Times]]'', ''[[The New Yorker]]'' og ''Saturday Review of Literature'' listet den alle opp som en av årets beste sakprosabøker.<ref>Wexler (1989), s. 154.</ref> Økende interesse for å dramatisere ''Living My Life'' fikk Goldman til å gi advokat Arthur Leonard Ross full ansvar for forhandlinger om drama-, radio- og kinorettigheter til livet hennes.<ref name="libcom">[https://libcom.org/article/emma-goldman-extended-timeline «Emma Goldman extended timeline»], ''Libcom.org''</ref>

I februar 1932 holdt Goldman forelesning ved [[Københavns Universitet]] om «Diktatur, en verdenstrussel» til et publikum på tusen etter forelesninger som hadde vært planlagt der tidligere i måneden var blitt kansellert av frykt for kommunistiske demonstrasjoner.<ref name="libcom"/> Etter å ha turnert i Tyskland, var hun tilbake i Danmark i 11.-13. april og forelesninger på tysk for studentforeningen i København, foruten også i [[Odense]] og i [[Århus]].<ref name="libcom"/>

16.-18. april 1932 var Goldman i Norge for å holde foredrag. I Oslo hadde hun «tre herlig møter»<ref name="libcom"/> og talte på møte arrangert av [[Oslo Arbeiderparti]] og [[Arbeiderpartiet]]s studentgruppe, da [[Det Norske Studentersamfund]] i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske ([[Mot Dag|«motdagistiske»]]) styret å la henne tale der.<ref name="libcom"/> Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til ''Alarm'' nr. 10/1932, organet til [[Norsk Syndikalistisk Føderasjon]], beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge.

20. april var hun i Stockholm hvor hun ga sine synspunkter på den amerikanske fagforeningslederen [[Thomas Mooney]],<ref name="libcom"/> som var blitt dømt på falske bevis og vitnesbyrd, og Mooney-saken og kampanjer for å frigjøre ham ble siden en internasjonal sak ''célèbre'' i to tiår.<ref>[https://spartacus-educational.com/USAmooneycase.htm «Mooney-Billings Case»], ''Spartacus Educational''</ref>

I London den 24. januar 1933 begynte Goldman oppholdet med en svimlende uke med velkomstmøter og middager med politiske medarbeidere og gamle venner, blant dem sangeren [[Paul Robeson]] og skribenten [[Emily Coleman]].<ref name="libcom"/>

I 1933 fikk Goldman tillatelse til å forelese i USA under forutsetning av at hun bare snakket om drama og sin selvbiografi —  men ikke aktuelle politiske hendelser. Hun kom tilbake til New York 2. februar 1934 for generelt positiv pressedekning —  bortsett fra kommunistiske publikasjoner. Snart ble hun omringet av beundrere og venner, beleiret med invitasjoner til samtaler og intervjuer. Visumet hennes gikk ut i mai, og hun dro til [[Toronto]] for å sende inn en ny forespørsel om å besøke USA. Dette andre forsøket ble avvist. Hun ble i Canada og skrev artikler for amerikanske publikasjoner.<ref> Wexler (1989), s. 158–164.</ref>

I februar og mars 1936 gjennomgikk Berkman et par operasjoner for [[prostata]]kjertel. Han kom seg tilbake til [[Nice]] i Frankrike og ble tatt vare på av sin ledsager, Emmy Eckstein. Han gikk glipp av Goldmans sekstisyvende bursdag i Saint-Tropez i juni. Hun skrev et trist brev, men han fikk ikke leste det; hun fikk en telefon midt på natten om at Berkman var i stor nød. Hun dro til Nice umiddelbart, men da hun ankom den morgenen, fant Goldman ut at han hadde skutt seg selv og var i en nesten bevisstløs [[lammelse]]. Han døde senere samme kveld.<ref>Wexler (1989), s. 193–194; Drinnon (1961), s. 298–300.</ref>

=== Den spanske borgerkrigen ===
I juli 1936 brøt [[den spanske borgerkrig]]en ut etter et forsøk på [[statskupp]] fra deler av den spanske hæren mot regjeringen i [[Den andre spanske republikken]]. Samtidig begynte de spanske anarkistene, som kjempet mot de nasjonalistiske styrkene, en anarkistisk revolusjon. Goldman ble invitert til [[Barcelona]] og på et øyeblikk, som hun skrev til niesen sin, «den knusende vekten som trykket ned på hjertet mitt siden Sashas død forlot meg som ved magi».<ref> Drinnon (1961), s. 301–302.</ref> Hun ble ønsket velkommen av organisasjonene [[Confederación Nacional del Trabajo]] (CNT), den [[anarkosyndikalisme|anarko-syndikalistiske]] [[fagforening]]en og [[Federación Anarquista Ibérica]] (FAI), den iberiske anarkistiske føderasjon, og levde for første gang i livet i et samfunn drevet av og for anarkister, i henhold til sanne anarkistiske prinsipper. «I hele mitt liv», skrev hun senere, «har jeg ikke møtt en slik varm gjestfrihet, kameratskap og solidaritet.»<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 232.</ref> tter å ha turnert en rekke kollektiver i provinsen [[Huesca (provins)|Huesca]], sa hun til en gruppe arbeidere: «Din revolusjonen vil ødelegge for alltid [forestillingen] om at anarkisme står for kaos.»<ref>Sitert i Drinnon (1961), s. 303.</ref> Hun begynte å redigere den ukentlige, engelskspråklige ''CNT-FAI Information Bulletin'' og svarte på engelskspråklig post.<ref>Wexler (1989), s. 205.</ref>

[[Fil:CNT FAI flag.svg|thumb|Goldman redigerte den engelskspråklige ''Bulletin'' for de [[Anarkosyndikalisme|anarkosyndikalistiske]] organisasjonene [[Confederación Nacional del Trabajo]] (CNT) og [[Federación Anarquista Ibérica]] (FAI) under den [[spanske borgerkrig]]en.]]

Goldman begynte å bekymre seg for framtiden til Spanias anarkisme da CNT-FAI ble med i en koalisjonsregjering i 1937 – mot det anarkistiske kjerneprinsippet om å avstå fra statlige strukturer – og, mer foruroligende, ga gjentatte innrømmelser til kommunistiske styrker i navnet på å forene seg mot [[fascisme]]. I november 1936 skrev hun at samarbeid med kommunister i Spania var «en fornektelse av våre kamerater i [[Stalin]]s [[Gulag|konsentrasjonsleirer]]».<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 209.</ref> [[Sovjetunionen]] nektet i mellomtiden å sende våpen til anarkistiske styrker, og desinformasjonskampanjer ble ført mot anarkistene over hele Europa og USA. Hennes tro på bevegelsen var urokkelig, Goldman reiste tilbake til London som en offisiell representant for CNT-FAI.<ref> Wexler (1989), s. 209–210.</ref>

Goldman holdt foredrag og ga intervjuer og støttet entusiastisk de spanske anarkosyndikalistene. Hun skrev regelmessig for ''Spain and the World'', en avis som utkom hver fjortende dag med fokus på borgerkrigen. I mai 1937 angrep kommunistledede styrker anarkistiske befestninger og brøt opp agrariske kollektiver. Aviser i England og andre steder aksepterte tidslinjen for hendelser som ble tilbudt av Den andre spanske republikk til pålydende. Den britiske journalisten [[George Orwell]], som var til stede for aksjonen, skrev: «De beretningene om Barcelona-opptøyene i mai ... overvant alt jeg noensinne har sett av løgn.»<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 216.</ref>

Goldman kom tilbake til Spania i september, men CNT-FAI framsto for henne som mennesker «i et brennende hus». Enda verre, anarkister og andre radikale rundt om i verden nektet å støtte deres sak.<ref> Wexler (1989), s. 222.</ref> De nasjonalistiske styrkene erklærte seier i Spania rett før hun reiste tilbake til London. Frustrert over Englands kuende atmosfære – som hun kalte rasende «mer fascistisk enn fascistene»<ref>Sitert i Wexler (1989), s. 226.</ref> – reiste hun tilbake til Canada i 1939. Hennes tjeneste for den anarkistiske saken i Spania ble ikke glemt. På hennes syttiårsdag sendte den tidligere generalsekretæren for CNT, [[Mariano R. Vázquez]], en melding til henne fra Paris, og berømmet henne for hennes bidrag og utpekte henne som «vår åndelige mor». Hun kalte det «den vakreste hyllesten jeg noen gang har mottatt».<ref>Begge sitert i Wexler (1989), s. 232.</ref>

=== Siste år ===
[[Fil:Emma-Goldman-Grave-Forest-Home-Cemetery-Il.jpg|thumb|Goldmans grav på [[Illinois]]' Forest Home Cemetery, nær stdet hvor anarkistene som ble henrettet for Haymarket-affæren. Datoene på steinen er feil.]]

Da hendelsene før [[andre verdenskrig]] begynte å utspille seg i Europa, gjentok Goldman sin motstand mot kriger som ble ført av regjeringer. «Selv om jeg avskyr [[Hitler]], [[Mussolini]], [[Stalin]] og [[Franco]]», skrev hun til en venn, «vil jeg ikke støtte en krig mot dem og for demokratiene som i siste instans bare er [[Fascisme|fascistiske]] i forkledning».<ref name="Wexler_236">Sitert i Wexler (1989), s. 236.</ref> Hun følte at Storbritannia og Frankrike hadde gått glipp av muligheten til å motarbeide fascismen, og at den kommende krigen bare ville resultere i «en ny form for galskap i verden».<ref name="Wexler_236"/>

=== Død ===
Lørdag 17. februar 1940 fikk Goldman et svekkende hjerneslag. Hun ble lam på høyre side, og selv om hørselen var upåvirket, kunne hun ikke snakke. Som en venn beskrev det: «Bare for å tenke på at her var Emma, den største taleren i Amerika, ute av stand til å ytre ett ord.» <ref>Sitert i Wexler (1989), s. 240.</ref> I tre måneder forbedret hun seg litt, tok imot besøkende og ved en anledning gestikulerte hun til adresseboken sin for å signalisere at en venn kan finne vennlige kontakter under en tur til Mexico. Hun fikk et nytt hjerneslag 8. mai og hun døde seks dager senere i Toronto, 70 år gammel.<ref> Wexler (1989), s. 240–241.</ref><ref> [https://www.nytimes.com/1940/05/14/archives/emma-goldman-anarchist-dead-internationally-known-figure-deported.html «Emma Goldman, Anarchist, Dead. Internationally Known Figure, Deported From The U.S., Is Stricken In Toronto. Disillusioned By Soviets Opposed Lenin And Trotsky As Betrayers Of Socialism Through Despotism»], ''The New York Times''. 14. mai 1940.</ref>

[[Immigration and Naturalization Service|US Immigration and Naturalization Service]] tillot at legemet hennes ble brakt tilbake til USA. Hun ble gravlagt på German Waldheim Cemetery (nå kalt Forest Home Cemetery) i Forest Park, [[Illinois]], en vestlig forstad til [[Chicago]]], nær gravene til de som ble henrettet etter Haymarket-affæren. <ref> Drinnon (1961), s. 312–313.</ref> Relieffet på gravmerket hennes ble skapt av billedhuggeren Jo Davidson,<ref> Avrich, Paul (2005): [https://books.google.com/books?id=8z8mdUYp-6gC ''Anarchist Voices: An Oral History of Anarchism in America'']. AK Press. ISBN 978-1904859277; s. 491.</ref> og steinen har også sitatet «Liberty will not descend to a people, a people must raise itself to liberty» (Frihet vil ikke synke ned til et folk, et folk må løfte seg seg til frihet).<ref>Gowdy, J. David (1996): [http://www.liberty1.org/seven.htm «Seven Principles of Liberty»], ''Institute for American Liberty''</ref>