Redigerer Embetsmann (avsnitt)

== Norge ==
I Norge er en embetsmann eller embetskvinne betegnelsen på en person som er utnevnt av [[Kongen i statsråd]] til en høyere stilling i [[stat]]stjenesten. I 2015 var ca. 1.800 statsansatte personer klassifisert som embetsmenn.<ref>regjeringen.no [https://www.regjeringen.no/contentassets/be17cdba6c3a40b5b87b770e5a0b7d5c/horingsnotat---lov-om-statens-ansatte.pdf Forslag til ny lov om statens ansatte] april 2016</ref> I [[departement]]ene regnes for eksempel statsansatte fra [[byråsjef]] og oppover som embetsmenn. Statsadvokater, [[dommer]]e, [[sorenskriver]]e og [[fogd]]er er også embetsmenn. En del stillinger som tidligere var embeter, er i dag gått over til å bli [[tjenestemann]]sstillinger, for eksempel [[professor|politijurister, professor]]er og [[prest]]er. embetsmenn har vanligvis, men ikke nødvendigvis, utdannelse på [[universitet]]snivå. Den tidligere publikasjonen [[Norges statskalender]] inneholdt årlige oversikter over landets embetsmenn.

I [[Norges Grunnlov]] nevnes embetsmenn i paragraf 21<ref>lovdata.no [http://grunnloven.lovdata.no/#22 Grunnlovens §22] {{Wayback|url=http://grunnloven.lovdata.no/ |date=20161215141128 }}</ref> og 22.<ref>lovdata.no [http://grunnloven.lovdata.no/#23 Grunnlovens §23] {{Wayback|url=http://grunnloven.lovdata.no/ |date=20161215141128 }}</ref> Der skiller en mellom sivile, geistlige og militære embetsmenn. Paragraf 92 angir vilkår for hvem som kan bli utnevnt til statens embeter.  

=== Utnevnelse og avskjedigelse ===
Embetsmenn blir utnevnt av Kongen i statsråd. Utnevnelsesbrevet kalles [[bestalling]]. embetsmenn skal ifølge [[Grunnloven]] avlegge embetsed ved utnevnelsen.

embetsmenn kan ikke bli forflyttet mot sin vilje, og mange kan bare bli [[avskjed]]iget etter [[dom]], enten på grunn av straffbare handlinger, eller hvis de ikke kan utføre embetsoppgavene sine. Etter Grunnlovens §22 kan [[statsråd]]er, embetsmenn i [[Norges politiske system#Departementer|departement]]ene, «overøvrighetspersoner» ([[biskop]]er, [[fylkesmann|fylkesmenn]] og andre) og høyere offiserer avsettes uten dom. Eksempler på dette er [[Jonas Anton Hielm]] i [[1825]] og [[Harry Lindstrøm]] i [[1963]].<ref>''Aftenposten'', 25. oktober 1963, side 1 og side 9</ref> Alle embetsmenn kan dessuten avskjediges når de når pensjonsalderen. embetsmenn som får [[avskjed i nåde]], beholder sin embetstittel og rang, unntatt [[statsråd]]er.

Noen embeter går på [[åremål]], og utløper derfor ved et bestemt tidspunkt.

=== Ordets opprinnelse ===
[[Julius Cæsar]] skrev i sin bok om [[Gallere|gallerne]] at de kalte [[tjener]]ne ''ambacti'', som på [[latin]] i entall ble til ''ambactus''. På [[fransk]] ble ordet «[[ambassadør]]» utviklet derfra. Innlånt til [[norrønt]] fikk man ordet ''ambátt'', som betød «[[tjenestepike]]», og ble videreutviklet til ordet «[[embete]]». På [[tysk]] fikk man av samme ordstamme ordet ''[[Amt]]'', som også benyttes i moderne [[dansk]]. Ordene «ambassadør», «[[amtmann]]» og «embetsmann» har altså det samme [[keltisk]]e opphav, men det første har tatt omveien om fransk, det annet om tysk, mens det tredje er nordisk.<ref>[[Helge Sandøy]]: «Kvar kjem orda våre frå?», ''P2-akademiet, bind v'' (s. 37), forlaget Transit, Oslo 2002, ISBN 82-7118-278-1</ref>

=== Historikk ===
På 1620-tallet fastslo [[Christian 4.]] at både geistlige og juridiske embetsmenn i Danmark og Norge skulle gjennomgå en faglig utdannelse ved [[Københavns universitet]]. Dermed fikk man en egen embetsstand. Fra 1660 var det bare kongen som utnevnte embetsmenn.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'' bind 2 (s. 46), Universitetsforlaget, ISBN 82 00 0245 5</ref>   

Tradisjonelt var embetsmenn i Norge [[prest]]er og [[offiser]]er. embetsmannsstanden vokste særlig på 1600- og 1700-tallet. Da var det vanlig med dansker som sivile embetsmenn og tyskere som militære. Familiene deres utgjorde da den sosiale eliten i samfunnet.

I tiden fra [[1814]] til [[parlamentarisme]]n ble innført i [[1884]], hadde embetsmennene en spesielt fremtredende maktposisjon i det norske samfunn. På [[Stortinget]] utgjorde de vanligvis mellom 30 og 50 %. Iblant var de i flertall, og [[stortingspresident]]er og [[statsråd]]er kom oftest fra embetsstanden, enda de i første halvdel av 1800-tallet ikke utgjorde mer enn rundt to tusen personer. Bøndene stemte i stor grad embetsmenn inn på Stortinget og gjorde lite av seg politisk før etter 1830. Lokale saker, ikke rikspolitikk, var det som opptok bøndene. [[Borgerskap]]et var stilt helt i skyggen etter raset av [[konkurs]]er etter [[napoleonskrigen]]e. Som tegn på sin embetsstilling bar både militære og sivile embetsmenn [[uniform]]. [[husmann|Husmenn]] og arbeidsfolk tjente høyst 50 [[spesidaler]] i året, mens en embetsmanns årslønn kunne være fra 500 til over 3.000 spesidaler i året. Få andre grupper hadde råd til å koste universitetsutdannelse eller [[krigsskole]] på barna sine. Dermed ble embetsmennene en selvrekrutterende gruppe, og historikeren [[Jens Arup Seip]] har døpt epoken «[[embetsmannsstaten]]» og sagt at «''de var ikke bare en stat i staten, de var selve staten.''».<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 187), forlaget Cappelen, ISBN: 82-02-14174-5</ref> Andre bruker betegnelsen om det norske samfunnssystemet helt frem til etter [[1905]]. 

Ved stortingsvalget i 1833 fikk bøndene inn 43 representanter og embetsmennene bare 33. Også ved neste valg satt bøndene med flertallet. Disse «bondestortingene» var opptatt av innsparinger. Særlig var de opprørt over embetsmennenes pensjonsordning. Denne sparepolitikken tok sikte på minske skattene, og i 1836 ble det vedtatt å avskaffe statsskatt på jord. Først i 1892 ble jordskatten gjeninnført. I 1837 ble [[formannskapslovene]] vedtatt i strid med embetsmennenes protester. Dermed fikk flere i befolkningen erfaring med politisk arbeid og så resultatet av lokalt selvstyre.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 188)</ref>

Under utformingen av [[Eidsvollsgrunnloven]] sikret embetsmennene seg vidtgående stillingsvern. Dette ble gjort for å unngå vilkårlig maktutøvelse fra [[konge]]ns side, slik det kunne forekomme under [[enevelde|eneveldets tid]]. embetsmennene ønsket å kunne utføre sin embetsgjerning fritt, uten frykt for å bli kastet. Disse rettighetene består fortsatt. For eksempel må nye embetsmenn utnevnes av [[Kongen i statsråd]], og avskjedigelse kan kun skje etter dom. 

[[Professor]]ene ved universitetene var embetsmenn fra [[1813]] til [[1989]], slik at hver utnevnelse måtte godkjennes av Kongen i statsråd. 

Frem til [[1878]] var embetsmenn underlagt bekjennelsestvang, og først i [[1897]] ble retten til faste plasser i kirkene avskaffet. Frem til da hadde embetsstanden sittet fremst i kirkerommet, foran bønder og håndverkere, mens [[husmenn]], [[innerst]]er og løsarbeidere satt på [[galleri]]et; og i noen kirker hadde bare de forreste benkene to fjøler, mens de lenger bak kun hadde én.<ref>Helge Ytrehus: «Kunnskap gir makt» i ''Norsk kulturhistorie'' bind 4 (s. 194), Oslo 1984, ISBN 82-03-11210-2</ref>

=== Annen betydning ===
Betegnelsen «embetsmann» har også blitt brukt om tidligere tiders tyske håndverkere i [[Bergen]] som hørte til ett av [[De fif Amten|de fem laugene]]. Ordet kunne også betegne «[[håndverker]] med [[borgerskap]]» og yrkesmessige rettigheter i en by. I [[Bibelen]] er «embetsmann» dessuten tidvis brukt [[synonym]]t med «tjener».