Redigerer Elektromagnetisk induksjon (avsnitt)

== Historie ==
[[File:Faradays transformer.png|thumb|Faradays ring som han brukte til å demonstrere elektrisk induksjon.]]

Den engelske vitenskapsmannen Michael Faraday (1791 – 1867) holdes for å være oppdageren av elektromagnetisk induksjon, selv om amerikaneren [[Joseph Henry]] oppdaget fenomenet omtrent samtidig. Fra før hadde italieneren [[Alessandro Volta]] og franskmannen [[André-Marie Ampère]] gjort undersøkelser rundt [[elektrisitet]] og magnetfelter. Ampère hadde blant annet oppdaget at enhver elektrisk leder er omgitt av magnetiske felter. I 1820 oppdaget den danske vitenskapsmannen [[Hans Christian Ørsted]] at en elektrisk leder som holdes opp i nærheten av en [[Kompass|kompasnål]] vil påvirke denne. Dette var første gang at noen skjønte at det var en sammenheng mellom elektrisk strøm og magnetisme. Faraday fikk høre om dette i 1821 og startet da undersøkelser av fenomenet. Han oppdaget at det var mulig å få en magnet til å bevege seg i sirkel rundt en strømførende leder. Videre oppdaget han at en elektrisk leder også kunne beveget seg i sirkel rundt en magnet. Oppdagelsen regnes for å være den første demonstrasjonen av prinsippet bak en [[elektrisk motor]].<ref name=E>{{Kilde bok | forfatter=Adam Hart-Davis | tittel=Enginers | artikkel=Michael Faraday | utgivelsesår=2012 | forlag=Penguin Group | isbn=978-1-4053-7569-6 | url= }}</ref>

Den [[20. august]] [[1831]] oppdaget Faraday at om en ledersløyfe utsettes for et varierende magnetisk felt vil det oppstå en spenning i den. Et kjent eksperiment han utførte var å viklet to ledere rundt en jernring ([[torus]]). Lederne var elektrisk isolert fra hverandre, og det var mange vindinger for hver av lederne. Endene av disse tilknyttet han til henholdsvis et batteri og et [[galvanometer]] for å måle spenningen. Ved å koble strømmen fra batteriet til den ene viklingen så han at det oppstod en spenning i den andre viklingen som var tilknyttet galvanometret. I september samme år fortsatte han med eksperimenter der han greide å lage en kontinuerlig elektrisk strøm. Dette gjorde han ved å la en skive av kobber rotere i et magnetfelt fra en hesteskomagnet, se bilde til høyre. Til skivens senter og perifere var det tilknyttet ledere som kan kobles til en ekstern krets. Med dette apparatet ble det indusert en likestrøm.<ref name=MF>{{Kilde www | forfatter= |url= http://www.theiet.org/resources/library/archives/biographies/faraday.cfm | tittel=Archives Biographies: Michael Faraday | besøksdato=15. april 2015 | utgiver=The Institution of Engineering and Technology | arkivdato=28. mars 2012 }}</ref>

[[File:Faraday disk - National Museum of Nature and Science, Tokyo - DSC07366.JPG|thumb|Modell av Faradays roterende skive. Med denne ble det demonstrert at en elektrisk strøm vil bli indusert i skiven om den roterer.]]

Selv om disse apparatene ikke fikk noen praktisk nytte i sin samtid, ga eksperimentene en stor økning av den teoretiske forståelsen av magnetisme og elektrisitet. Den 24. november 1831 og 12. januar 1832 skrev han to artikler for [[Royal Society]] om sine forsøk. Her ble loven som beskriver  sammenhengen mellom elektrisitet og «magnetoelektrisk induksjon» gjort kjent. Denne loven er kjent som Faradays lov. Senere i 1832 fant han ut at elektrisitet som ble indusert av en magnet, fra et batteri (Volta søyle) og eller frembrakt ved statisk elektrisitet, er den samme.<ref name=MF/>

Etter Faradays eksperimenter ble det gjort mange oppdagelser, samt forsøk på å konstruere  maskiner som kunne utnytte induksjon til praktiske formål. Blant annet ble det utviklet elektriske motorer og senere generatorer, men ingen som kunne produsere mer enn noen få [[Watt]]. Ikke før i [[13. september]] [[1838]] kunne den den tyske-jødiske ingeniøren og fysikeren [[Moritz Hermann von Jacobi]] demonstrere en elektrisk motor som kunne drive en båt med passasjerer.<ref name=MD>{{Kilde www | forfatter=Martin Doppelbauer | url= http://www.eti.kit.edu/english/1376.php |tittel=The invention of the electric motor 1800-1854 – A short history of electric motors - Part 1 | besøksdato=15. april 2015 | verk=  |utgiver=Karlsruher Instituts für Technologie (KIT) | arkiv_url= |arkivdato= |sitat= }}</ref> Først i 1870-årene ble det utviklet generatorer og motorer for likestrøm som hadde praktisk nytte. I 1880-årene ble generatorer for likestrøm tatt i bruk kommersielt i større skala, først og fremst til gatebelysning.<ref name=MD2>{{Kilde www | forfatter=Martin Doppelbauer | url= http://www.eti.kit.edu/english/1376.php |tittel= The invention of the electric motor 1800-1854 – A short history of electric motors - Part 2 | besøksdato= 11. januar 2015 | verk= | utgiver=Karlsruher Instituts für Technologie (KIT) | arkiv_url= |arkivdato= |sitat= }}</ref>

Faradays laget en teori om kraftlinjer i bevegelse mellom legemer med elektriske og magnetiske egenskaper. Russeren [[Emil Lenz]] arbeidet også med disse problemstillingene på samme tid, og er kjent for sin lov om retningen til den induserte spenningen og strømmen.<ref name=MF/>

Senere formulere den britiske vitenskapsmannen [[Maxwell]] en nøyaktig matematisk teori om forplantning av elektromagnetiske bølger i rommet. Dermed ble grunnlaget for radiokommunikasjon lagt. Denne teorien sammenfattes i fire ligninger kjent som [[Maxwells ligninger]]. Dette ble senere bekreftet eksperimentelt i 1888 av tyske [[Heinrich Rudolf Hertz|Heinrich Hertz]], og utviklet for praktisk bruk av italieneren [[Guglielmo Marconi]] på slutten av 1800-tallet.<ref name=MF/>