Redigerer Eichmann i Jerusalem (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[Hannah Arendt]] ville straks reise til Jerusalem da saken kom for retten. I tillegg til den publiserte reportasjen skrev hun til [[Karl Jaspers]] og ektemannen Heinrich Blücher om saken.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lx}} Arendt var da professor ved [[Princeton]] og en fremstående intellektuell. Hun hadde allerede studert totalitære regimer i mange år og utgitte verket ''The Origins of Totalitarianism''<ref name="Lozowick" /> Hun rapporterte fra rettssaken for ''[[The New Yorker]]'' og disse reportasjene ble senere utgitt i boken ''Eichmann i Jerusalem''.<ref name="Withfield" /> 

Arendt formulerte på grunnlag av sine observasjoner den berømte tesen om «ondskapens banalitet» (engelsk: ''banality of evil''). Eichmann hadde ikke selv drept noen eller beordret noen drept, han var ingen sadist og fremsto som grå og alminnelig. For Arendt var han skremmende normal og hun ble slått av hvor grunn, likegyldig og lite reflektert han var. For Arendt var Eichmanns ondskap banal fordi den var tankeløs.<ref name="Withfield" /> Hun karakteriserte med dette ikke handlingene som banale, men deres motiver. Arendt mente at de mest grusomme handlinger kan bunne i tankeløshet, en feil i evnen til å tenke.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Hannah Arendt|url=http://snl.no/Hannah_Arendt|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-10-14|besøksdato=2021-05-26|språk=nb|fornavn=Vilde Lid|etternavn=Aavitsland}}</ref> Arendt fremholdt at problemet med Eichmann var at han ikke var sadistisk eller pervers, men at han var fryktelig normal og at så mange var som ham. Eichmann utførte sine forbrytelser under omstendigheter der han ikke følte at han gjorde noe galt.<ref name="Knittel">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qds7n|tittel=The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory|etternavn=Knittel|fornavn=Susanne C.|dato=2015|utgiver=Fordham University Press|doi=10.2307/j.ctt9qds7n.8}}</ref> 

For å forstå Eichmann endte Arendt på viktige punkter opp med å akseptere hans egen fremstilling og tok tilsynelatende hans parti. Arendts tilnærming fikk Eichmann til å fremstå i litt bedre enn lys enn aktoratet gjorde. Arendt mente han var skyldig og unnskyldte ikke Eichmanns medvirkning til folkemord. I Arendts perspektiv var ikke antisemittisme en fullgod forklaring på Eichmanns handlinger.<ref name="Withfield" /> Arendt mente at de tre dommerne i saken var svært dyktige.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lx-lxiii}}