Redigerer Dronning Annes krig (avsnitt)

==Bakgrunn==
I 1701, etter at kong [[Karl II av Spania]] døde i 1700, [[den spanske arvefølgekrigen|brøt det ut krig]] over hvem som skulle overta den spanske trone. Selv om krigen først var avgrenset til noen få stormakter i Europa, ble den han i mai 1702 utvidet da [[England]] erklærte krig mot [[Spania]] og [[Frankrike]].<ref>Thomas, s. 405–407</ref> Fiendskapet i Nord-Amerika ble ytterligere tilskyndet av mindre konflikter som allerede eksisterte i grenseområdene mellom disse makters kolonier. Denne disharmonien var mest merkbar langs de engelske kolonienes nordlige og sørvestlige grenser, som da strakk seg fra [[provinsen Carolina]] i sør til [[provinsen Massachusetts Bay]] i nord, med kolonibosettinger eller handelsstasjoner på [[Newfoundland]] og ved [[Hudsonbukten]].<ref>Stone, s. 161, 165</ref>

Den totale befolkning i de engelske kolonier på denne tid er estimert til 250&nbsp;000, med [[kolonien Virginia|Virginia]] og [[New England|Ny England]] som de dominerende.<ref>Craven, s. 288</ref> De fleste bodde langs kysten, med mindre bosettinger i innlandet, så langt inn som til [[Appalachene]].<ref>Se f.eks. kart i Winsor, s. 341, med et fra 1687 mes de sørøstlige kolonier</ref>  De fleste europeiske kolonistere kjente lite til det indre av kontinentet vest for Appalachene og sør for [[De store sjøene]]. Dette området var dominert av indianere, selv om franske og engelske handelsmenn gikk inn i området. Spanske [[misjonær]]er i [[Spansk Florida|''La Florida'']] hadde opprettet et misjonsnettverk, og omvendte mange av de lokale stammene til kristendom.<ref>Weber, s. 100–107</ref> Den spanske befolkning var relativt liten (omkring 1500), og den indianske de styrte er estimert til å ha vært 20&nbsp;000.<ref>Cooper and Terrill, s. 22</ref> Franske utforskere hadde funnet munningen av [[Mississippielven]], der de i nærheten opprettet en liten bosetning i 1699 ved [[Fort Maurepas]] (nær dagens [[Biloxi]]).<ref>Weber, s. 158</ref> Fra der begynte de å opprette handelsruter inn i innlandet, og opprettet vennskapelige forhold med [[choctaw (folk)|choctawene]], en stor stamme som blant andre hadde de britisk-allierte [[chickasaw]]folkene som naturlige fiender.<ref>Crane, s. 385</ref> Alle disse populasjonene ble til en viss grad rammet av eurasiske infeksjonssykdommer som [[kopper]] introdusert av tidlige oppdagere og handelsfolk.<ref>Waselkov and Hatley, s. 104</ref>

[[Fil:Closterman, John - Queen Anne - NPG 215.jpg|mini|[[Anne av Storbritannia|Dronning Anne]] blir opptatt av konflikten under sin regjeringstid.]]
Da franskmennene dukket opp i sør, truet dette de eksisterende handelsveier som kolonistene i Carolina hadde opprettet i innlandet, og de spanske territorialkrav, noe som skapte spenninger mellom de tre makter. Frankrike og Spania som var allierte i denne krigen, hadde vært på motsatte sider i den nylig avsluttede [[niårskrigen]].<ref>Weber, s. 158–159</ref> Territorialkrav mellom Carolina og Florida sør for [[Savannah (elv)|Savannah-elven]] ble styrket av de religiøse skiller mellom det katolske Spania og det protestantiske England langs kysten.<ref name=Arnade32>Arnade, s. 32</ref>

I nord hadde konflikten en sterk økonomisk side i tillegg til territorialkravene. På Newfoundland lå den britiske koloni [[St. John's i Newfoundland og Labrador|St. John's]], og den franske kolonien [[Plaisance i Newfoundland og Labrador|Plaisance]]. Begge sider hadde i tillegg noen mindre permanente bosettinger. Øya ble også besøkt av fiskere fra Europa til tider av året.<ref>Drake, s. 115</ref> Disse kolonistene, som var færre enn 2&nbsp;000 engelskmenn og 1&nbsp;000 franskmenn (i tillegg til fiskerne), kjempet mot hverandre om fiskefeltene på [[Grand Banks]], som også ble benyttet av fiskere fra Acadia (som da omfattet hele dagens [[Nova Scotia]] og [[New Brunswick]]) og Massachusetts.<ref>Pope, s. 202–203<!--population figures--></ref><ref>Drake, s. 115,203</ref> Grenseområdet mellom [[Ny-Frankrike]] og Massachusetts (som da omfattet [[provinsen Maine]]) var også utrygg. Det var en fransk bosetting i [[Penobscot Bay]] nær stedet der [[Castine i Maine]] ligger i dag, som alt hadde vært i konflikt under niårskrigen, og området mellom elvene Penobscot og [[Kennebec-elva|Kennebec]] hadde vært omkjempet i den krigen.<ref>Drake, s. 36</ref> Grenseområdene mellom [[Saint Lawrence-elven]] og kystbosettingene i Massachusetts og [[provinsen New York|New York]] ble fortsatt dominert av innfødte (hovedsakelig [[abenaki]] og [[irokesere]]), og korridoren [[Hudsonelva]]–[[Champlainsjøen]] hadde også vært benyttet for ekspedisjonsoverfall i begge retninger i tidligere konflikter. Selv om den indianske trusselen hadde avtatt noe etter at folkemengden deres ble redusert av sykdommer og den siste krigen, var de fortsatt sett på som en trussel for fjerntliggende bosettinger.<ref>Drake, s. 150</ref>

Områdene omkring Hudsonbukten (som engelskmennene kalte [[Prince Rupert's Land]]) var ikke viktige nok til at de ble omkjempet i denne krigen. Selv om de hadde vært åsted for mye strid mellom franske og engelske selskaper fra 1680-årene av, gav [[Ryswick-traktaten]] fra 1697 Frankrike kontroll over alle utenom, én utpost ved bukten. Den eneste bemerkelsesverdige hendelse [[Slaget ved Fort Albany i 1709|et fransk angrep]] på den utposten, [[Fort Albany i Ontario|Fort Albany]], i 1709.<ref>Newman, s. 87<!--name of rupert's land-->,109–124</ref><ref>Bryce, s. 58</ref>  [[Hudson's Bay Company]] var misfornøyd med at Ryswick ikke hadde gitt dem områdene tilbake, og klarte med politisk påtrykk å få tilbake sine områder i forhandlingene som avsluttet denne krigen.<ref>Newman, s. 127–128</ref>