Redigerer Drivhuseffekt (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:No-nb bldsa 1c077.jpg|mini|[[Svante Arrhenius]] beskrev hvordan økt innhold av CO<sub>2</sub> i atmosfæren ville påvirke jordens temperatur i artikkelen «Über den Einfluss des atmosfärischen Kohlensäuregehalts auf die Temperatur der Erdoberfläche». Dette var i 1896.]]

Den franske vitenskapsmannen [[Joseph Fourier]] (1768–1830) forsto i 1824 at det er [[atmosfære]]n som gjør at jordens klima er gunstig for liv. Han mente at temperaturen ville være mye lavere om det ikke fantes en atmosfære. For å forklare dette brukte han en analogi med en boks med glass over. Luften i en slik boks vil varmes opp dersom [[solen]] lyser gjennom glasset. Dette var den første teorien om en atmosfære som omhyller jorden og holder varme inne i systemet.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Bhandari, Medani P  | tittel = Climate change science: a historical outline | publikasjon = Advances in Agriculture and Environmental Science | år = 8. februar 2018 | bind =  | hefte = 1 | sider = 5−12 | doi = 10.30881/aaeoa.00002 | url = http://ologyjournals.com/aaeoa/aaeoa_00002.pdf  | issn=2630-8533 }}</ref><ref name=SM>{{Kilde www | forfatter= Weart, Spencer R. | url=https://history.aip.org/climate/simple.htm#L_M085 | tittel= Simple Models of Climate Change | besøksdato= 5. mai 2019 | utgiver= American Institute of Physics | arkiv_url= | dato = februar 2019}}</ref><ref name=I/> Teorien ble videre utvidet av den franske fysikeren [[Claude Pouillet]] (1791–1868), og i 1856 underbygget ved en serie eksperimenter utført av den amerikanske vitenskapskvinnen [[Eunice Newton Foote]] (1818–1888)).<ref>{{Kilde www|url=https://www.smithsonianmag.com/science-nature/lady-scientist-helped-revolutionize-climate-science-didnt-get-credit-180961291/|tittel=This Lady Scientist Defined the Greenhouse Effect But Didn’t Get the Credit, Because Sexism Read more|besøksdato=26. juni 2019|forfattere=Leila McNeill|dato=5. desember 2016|forlag=Smithsonian.com|sitat=}}</ref>

=== De første teoriene om drivhuseffekten ===
Etter Foote gjorde den britiske vitenskapsmannen [[John Tyndall]] (1820–1893) flere eksperimenter for å kartlegge strålingsegenskapene til [[gass]]ene i atmosfæren. Han fant i 1859 ut at synlig [[sollys]] går så å si rett gjennom atmosfæren. Sollyset fører til oppvarming av jordoverflaten, noe som igjen leder til utstråling av usynlig [[Infrarød stråling|langbølget stråling]]. Tyndall fant ut at de fleste av gassene i luften slipper også denne strålingen rett gjennom, men at mengden [[karbondioksid]] (CO<sub>2</sub>) påvirker hvor mye langbølget stråling som absorberes, og at dette er merkbart selv for små konsentrasjoner. Han fant ut at denne absorberte strålingen fører til oppvarming av luften.<ref name=SM/><ref name=I/>

I 1896 tallfestet den svenske fysikeren [[Svante Arrhenius]] (1859–1927) drivhuseffektens betydning for oppvarming av jordoverflaten og atmosfæren. Han oppdaget med sine beregninger at en viktig positiv [[Tilbakekoblingsmekanisme|tilbakekobling]] oppstår på grunn av økende konsentrasjon av vanndamp i atmosfæren. Dette oppstår som en respons på høyere temperatur, med det resultat at den opprinnelige forstyrrelsen av klimasystemet forsterkes av indre prosesser. Slik forklarte han at endringen mellom [[istid]]er og varme perioder oppstod som respons på endringer i [[atmosfære]]ns innhold av CO<sub>2</sub>. Den amerikanske geologen [[Thomas Chrowder Chamberlin|Thomas Chamberlin]] (1843–1928) studerte dette på samme tid, og presenterte blant annet en teori om at jordens karbonlagre, i hav og i mineraler, opptar og frigjør CO<sub>2</sub> i sykluser som kunne forklare istidene. Arrhenius beregnet også, basert på sine studier, at fremtidig klimaendringer ville oppstå som følge av menneskeskapte utslipp. Han anslo at en dobling av atmosfærens CO<sub>2</sub>-innhold ville gi en temperaturøkning på {{nowrap|5–6 °C}}.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere =  Rodhe, H., Charlson, R., & Crawford, E.| tittel = Svante Arrhenius and the greenhouse effect | publikasjon =  Ambio | år = 1997 | bind = 26 | hefte = 1 | sider = 2–5 | doi =  | url = http://www.jstor.org/stable/4314542 }}</ref><ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Ramanathan, V., & Vogelmann, A. M. | tittel = Greenhouse effect, atmospheric solar absorption and the Earth's radiation budget: From the Arrhenius-Langley era to the 1990s | publikasjon =  Ambio | år = 1997 | bind = 26 | hefte = 1 | sider = 38–46 | doi = 10.1080/14786440208636602  | url = https://www.jstor.org/stable/4314548  }}</ref>

I 1930-årene viste målinger at temperaturen i Nord-Amerika og nordlige deler av Atlanterhavet hadde økt siden siste halvdel av 1800-tallet. Det ble antatt at dette var et resultat av en naturlig syklus og at virkningen var regional. Disse målingene ble spesielt studert av den britiske ingeniøren og amatørvitenskapsmannen [[Guy Stewart Callendar]] (1897–1964). Han fikk publisert et arbeid om disse temperaturendringene, hvor han hevdet at en oppvarming av jorden kunne forventes som en konsekvens av forbrenning av fossile energikilder. På denne tiden anså både Callendar og andre forskere dette som en fordel.<ref name=I/>{{sfn|Houghton|2009|p=23}}

Den amerikanske geofysikeren [[Edward Olson Hulburt]] (1890–1982) gjorde nye beregninger av drivhuseffekten med oppdaterte data i 1931. I sine regnemodeller tok han med vertikale luftstrømmer (konveksjon) i tillegg til varmestråling. Han kom frem til at dobling av CO<sub>2</sub> ville gi en temperaturøkning på 4&nbsp;°C. Dette var konsistent med resultatene til Arrhenius.<ref name=Tvil>{{Kilde artikkel|tittel=Er det noen tvil om menneskeskapte klimaendringer? | publikasjon=Naturen | doi=10.18261/issn.1504-3118-2018-04-02 | url=https://www.idunn.no/natur/2018/04/er_det_noen_tvil_om_menneskeskapte_klimaendringer|dato=2018-10-24|fornavn=Øyvind|etternavn=Nordli|etternavn2=Hygen|fornavn2=Hans Olav|etternavn3=Benestad|fornavn3=Rasmus|serie=04|språk=no-NO | bind=142 | sider=136–143 | issn=1504-3118 | besøksdato=27. juli 2019}}</ref>

Forskningen som Callendar og andre hadde utført, fikk nye forskere i 1950-årene til å ta saken mer alvorlig. Med bedre teknikker og mer omfattende regnemetoder kunne vitenskapen gå dypere inn i dette enn tidligere. Også militæret i USA fattet interesse for temaet, både for å få kunnskap som kunne være nyttig i fremtidig krigføring, og av hensyn til prestisje. Dermed fikk denne forskningen stor statlig finansiering. Studiene bekreftet at mer CO<sub>2</sub> i atmosfæren ville kunne føre til oppvarming.<ref name=I/>

=== Omfattende klimaforskning begynner ===
[[Fil:Air pollution by industrial chimneys.jpg|mini|Utover i 1960- og 1970-årene fikk interessen for miljøspørsmål og forurensning stadig større interesse både blant folk flest og innenfor vitenskapen. {{byline|National Park Service}}]]

I 1960-årene fikk en også indikasjon på at innholdet av CO<sub>2</sub> i atmosfæren virkelig økte. Den amerikanske geokjemikeren [[Charles David Keeling]] (1928–2005) hadde på denne tiden startet målinger av CO<sub>2</sub> på [[Mauna Loa-observatoriet]] på [[Hawaii]]. Målingene viste at [[Keeling-kurven|nivået økte]] jevnt hvert eneste år. Andre vitenskapsfolk fant metoder for å beregne temperaturendringer på jorden i tidligere tider. Ved hjelp av [[matematisk modellering]] og reguleringsteknikk så de på tilbakekoblingsmekanismer og klimasystemets dynamikk. De fant ut at det eksisterte mekanismer som kunne forsterke selv små endringer, slik at resultatet ble store endringer i klimasystemet totalt.<ref name=I/>

Utover i 1970-årene begynte vitenskapsfolk også å se på mulige virkninger av klimaendringer. På denne tiden ble folk flest også mer interessert i naturvern, og nå begynte en å forstå at klimaendringer neppe bare ville gi fordeler. Forskerne mente at selv noen få graders oppvarming kunne være skadelig for landbruk og muligens også føre til havnivåstigning.<ref name=I/>

Et annet fenomen som ble undersøkt av noen få vitenskapsfolk i 1970-årene, var luftforurensning i form av [[støv]] og [[smog]]. Slik forurensning kunne blokkere for sollys og gi nedkjøling av jorden ([[global dimming]]). Dette kunne være forklaringen på en trend med synkende temperatur siden 1940-årene. Disse motstridende teoriene ble forvirrende for massemedia. Skulle de tro på forskere som mente at verden ville bli varmere og havnivået stige, eller skulle de tro på at verden kanskje ville gå mot en ny istid, kjent som [[global nedkjøling]]? Det forskerne kunne enes om, var at vitenskapen hadde for liten kunnskap om klimasystemet, men at noen konsekvenser kunne forventes av den omfattende forurensningen av atmosfæren. Forskerne anbefalte større bevilgninger for å få økt kunnskap om sammenhenger mellom luftforurensning og klima.<ref name=I/>

Økende uro for en kommende klimaendring fikk det amerikanske [[National Academy of Sciences]] til å nedsette en vitenskapskomité i 1979, for å finne ut hva som kunne forventes. Komiteen kom frem til at en dobling av atmosfærens CO<sub>2</sub>-nivå i forhold til innholdet før industrialiseringen, sannsynligvis ville gi en oppvarming på rundt {{nowrap|3 ºC}}. Estimatet ble oppgitt med et usikkerhetsintervall på {{nowrap|±1,5 ºC}}. Komiteens arbeid ble kjent som Charney-rapporten.<ref name=I/><ref>{{Kilde bok | forfatter= Charney, Jule Gregory m.fl.
| tittel= | artikkel=Carbon dioxide and climate: A scientific assessment  | utgivelsesår= 1979 | forlag= National Academy of Sciences | isbn= | url= https://www.nap.edu/catalog/12181/carbon-dioxide-and-climate-a-scientific-assessment }}</ref>

=== Global oppvarming blir et politisk tema ===
I slutten av 1970-årene var det klart at global gjennomsnittstemperatur på ny viste en tydelig økende tendens. Noen klimaforskere estimerte at rundt år 2000 ville [[global oppvarming|den globale oppvarmingen]] bli merkbar i form av uvanlig høye temperaturer.<ref name=I/> Den amerikansk klimaforskeren [[James Hansen]] (1941–) skapte stor interesse for fagfeltet i 1988 da han presenterte sine resultater for [[Kongressen (USA)|Kongressen]]. Han advarte mot at menneskeskapte [[klimaendring]]er var underveis og utgjorde en trussel for fremtidige generasjoner.<ref>{{Kilde avis|tittel=Global Warming Has Begun, Expert Tells Senate|avis=The New York Times | url=http://www.nytimes.com/1988/06/24/us/global-warming-has-begun-expert-tells-senate.html | besøksdato=5. mai 2019| etternavn=Shabecoff | fornavn=Philip, Special To The New York | dato= 24. juni 1988 |språk=en-US|issn=0362-4331}}</ref>

Da franske og russiske forskere i 1985 kom med resultater basert på [[klimaproxy|proxy-data]] fra [[Antarktis]], vakte det stor internasjonal interesse. De hadde tatt ut [[iskjerneprøve]]r som kunne fortelle noe om klimaet og CO<sub>2</sub>-nivået flere {{nowrap|100 000}} år tilbake i tid. Dataene viste at CO<sub>2</sub>-nivået og temperaturen hadde sammenheng via tilbakekoblinger: En endring av den ene størrelsen, førte til endring av den andre, noe som igjen virket tilbake på den første og så videre. Dette ble underbygd av datasimuleringer, som viste at en dobling av CO<sub>2</sub> ville gi en temperaturøking på rundt 3&nbsp;°C.<ref name=I/>