Redigerer Drama (avsnitt)

== Vestens dramatikks historie==
=== Antikkens drama i Athen ===
[[Fil:Ny Carlsberg Glyptothek - Melpomene.jpg|thumb|[[Melpomene]], muse for tragedien, romersk statue fra mulig gresk original.]]
[[Vesten]]s dramatikk har sin opprinnelse i [[antikkens Hellas]].<ref>Brown (1998), s. 441; Cartledge (1997), ss. 3–5;, Goldhill (1997), s. 54; og Ley (2007), s. 206. Taxidou merker seg at «most scholars now call 'Greek' tragedy 'Athenian' tragedy, which is historically correct» (2004, s. 104). Brown skriver at antikkens greske drama var «essentially the creation of classical Athens: all the dramatists who were later regarded as classics were active at Athens in the 5th and 4th centuries BCE (the time of the Athenian democracy), and all the surviving plays date from this period» (1998, s. 441). «The dominant culture of Athens in the fifth century», Goldhill skriver at «can be said to have invented theatre» (1997, s. 54).</ref> Teaterkulturen i den greske bystaten [[Athen]] skapte tre dramasjangrer: [[tragedie]], [[komedie]], og [[satyrspill]]et. Deres opprinnelse har forblitt uklart og åpen for diskusjon blant historikere, men på 400-tallet f.Kr. var de blitt en del av institusjonen i de konkurranser som ble holdt i forbindelse med festivalfeiringene for fruktbarhetsguden [[Dionysos]].<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 13–15 og Banham (1998), ss. 441–447.</ref> Navnene på mange greske dramatikere er kjent, ikke minst [[Thespis]] som er kreditert med nyvinningen av å innføre en [[skuespiller]] («hypokrites») som taler framfor å synge, og framstiller en karakter framfor å tale i kraft av sin egen person, samtidig som han samhandler med koret og dets leder («coryphaeus»), hvilket er den tradisjonelle delen av framføringen av en ikkedramatisk poesi ([[dityrambe]], [[lyrikk]] og [[epikk]]).<ref>Banham (1998), ss. 441–444.</ref> Imidlertid har kun en lite fraksjon av arbeidene til fem dramatikere blitt bevart til i dag. Det finnes et lite antall av fullstendige tekster av tragikerne [[Aiskhylos]], [[Sofokles]], og [[Evripides]], og komedieforfatterne [[Aristofanes]] og [[Menandros]].<ref>Teorien at stykket ''Promethevs i lenker'' ikke er skrevet av Aiskhylos vil føre dette antallet dramatikere hvis stykker har blitt bevart opp til seks.</ref> Aiskhylos' historiske tragedie ''Perserne'' er det eldste bevarte drama, skjønt da det vant førsteprisen ved konkurransen for den athenske byfesten Dionysia i 472 f.Kr. hadde han tross alt skrevet drama i mer enn 25 år.<ref>Banham (1998), s. 8 og Brockett & Hildy (2003), s. 15–16.</ref>

Konkurransen («agon») med tragedier kan ha begynt så tidlig som i 534 f.Kr. Offisielle nedtegnelser («didaskaliai») begynte i år 501 f.Kr. da satyrspill ble først introdusert.<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 13, 15 og Banham (1998), s. 442.</ref> Tragiske dramatikere var krevet å presentere en [[tetralogi]] av stykker (selv om de individuelle stykket var ikke nødvendigvis knyttet samme med ved indre fortelling eller tema), som vanligvis besto at tre tragedier og et satyrspill (skjønt unntak ble gjort, som med Euripides' ''Alcestis'' i 438 f.Kr.). Komedier ble offisielt anerkjent med en pris i konkurransen fra 487 til 486 f.Kr. Fem komiske dramatikere konkurrerte ved Dionysia (men da dette var under [[Peloponneskrigen]] er det mulig at antallet var blitt redusert til tre), hver tilbød en enkelt komedie.<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 18 og Banham (1998), s. 444–445.</ref> Antikkens greske komedie var tradisjonelt historisk fordelt mellom «gamle komedier» (400-tallet f.Kr.), «mellom komedier» (300-tallet f.Kr.) og «nye komedier» (slutten av 300-tallet og fram til 100-tallet f.Kr.).<ref>Banham (1998), s. 444–445.</ref>

=== Det romerske drama ===
[[Fil:Theatre at Syracuse, Sicily.jpg|thumb|300px|Antikt teater ved Siracusa på Sicilia, opprinnelig gresk.]]
Som følge av ekspansjonen til [[den romerske republikk]] (509–27 f.Kr.) inn i flere greske områder mellom 270 og 240 f.Kr. ble romerne kjent med [[Antikkens greske teater|gresk drama]].<ref>Brockett & Hildy (2003, s. 43.</ref> Fra republikkens senere år og ved [[Romerriket]] (27 f.Kr.–476 e.Kr.) ble teaterkunsten spredt over hele [[Europa]], rundt [[Middelhavet]] og nådde helt ut til dagens [[romersk Britannia]] (dagens [[England]]). Romersk teater var langt mer variert, omfattende og sofistikert enn kulturen forut.<ref>Brockett & Hildy (2003), ss. 36, 47.</ref> Mens gresk drama fortsatte å bli satt opp og framført i løpet av den romerske perioden, har året 240 f.Kr. markert begynnelsen på det romerske drama.<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 43.</ref> Fra begynnelsen av Romerriket har interessen for drama i full lengde minsket til fordel for et bredere mangfold av teatralsk underholdning.<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 46–47.</ref>

De første dramatiske teaterstykkene av betydning innenfor romersk litteratur var tragediene og komediene som [[Livius Andronicus]] skrev fra 240 f.Kr.<ref name="h47">Brockett & Hildy (2003), s. 47.</ref> Fem år senere begynte også [[Gnaeus Naevius]] å skrive drama.<ref name="h47"/> Dog har ingen teaterstykker fra noen av disse forfatterne overlevd til ettertiden. Mens begge skrev i begge sjanger, var Andronicus best likt for hans tragedier og Naevius for hans komedier. Deres etterkommere synes å spesialisere seg i den ene eller den andre sjangeren, noe som førte til et skille for den påfølgende utviklingen av de to dramatiske sjangrene.<ref name="h47"/> Ve begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var dramaet godt etablert i [[Roma]] og et [[laug]] av forfattere (''collegium poetarum'') hadde blitt dannet.<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 47–48.</ref>

Romerske komedier som har blitt bevart er alle ''fabula palliata'', det vil si komedier basert på greske emner, og kommer fra to dramatikere: [[Plautus|Titus Maccius Plautus]] (Plautus) og [[Terents|Publius Terentius Afer]] (Terents).<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 48–49.</ref> Ved omarbeidelsen av greske originaler oppga romerske komedieforfattere rollen og funksjonen til det gresk kor ved å inndele dramaet i episoder og introduserte musikalsk akkompagnement til dets dialog (mellom en-tredjedel av dialogene til komediene til Plautus og rundt to-tredjedeler av de til Terents.<ref name="h49">Brockett & Hildy (2003), s. 49.</ref> Handlingen til alle scenene er plassert i et eksternt sted som en gate og dets komplikasjoner skjedde ofte som følge av tyvlytting ved at noen overhørte noe de ikke var ment å høre. Plautus, som var den som var mest populær av de to, skrev mellom 205 og 184 f.Kr. og tyve av hans komedier har blitt bevart for ettertiden. Blant disse er hans [[Farse (teater)|farser]] de mest kjente. Han var beundret for sin intellektuelle humor i sin dialoger og hans mangfold av poetiske [[Metrikk|versemål]].<ref name="h48">Brockett & Hildy (2003), s. 48.</ref> Alle de seks komedier som Terents skrev mellom 166 og 160 f.Kr. har overlevd. Kompleksiteten i hans handling hvor han ofte kombinerte flere greske originaler var tidvis fordømt, men hans doble handlingsganger gjorde det mulig å komme med en finurlig presentasjon av kontrasterende menneskelige oppførsel.<ref name="h48"/>

Ingen tidlig romersk tragedie har overlevd, skjønt de var meget høyt verdsatt i sin tid. Historikerne kjenner navnene på tre tidligere tragedieforfattere: [[Ennius|Quintus Ennius]], [[Marcus Pacuvius]] og [[Lucius Accius]].<ref name="h49"/> Fra tiden til Romerriket har arbeidene til to tragedieforfattere overlevd, — en er en navnløs og ukjent forfatter mens den andre er den [[Stoikerne|stoiske filosofen]] [[Seneca den yngre]].<ref name="h50">Brockett & Hildy (2003), s. 50.</ref> Ni av Senecas tragedier har overlevd, og alle disse er ''fabula crepidata'' (tragedier tilpasset og omarbeidet fra greske originaler); hans ''Phaedra'' var for eksempel basert på [[Evripides]]' ''Hippolytos''.<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 49–50.</ref> Historikerne vet ikke hvem som skrev ''Octavia'', det eneste bevarte eksemplet på ''fabula praetexta'', det vil si tragedier basert på romerske emner, men tidligere var det feilaktig tilskrevet Seneca grunnet hans opptreden som figur i stykket.<ref name="h50"/>

=== Middelalderens drama ===
[[Fil:Annunciation 0021.jpg|thumb|En moderne framføring av et mysteriespill i London i 2005 av The Players of St Peter: Engelen Gabriel (Gabrielle Hamilton) forteller jomfruen Maria (Gemma Eglinton) at hun vil føde et barn.]]
Drama på morsmålet i [[middelalderen]]s [[Europa]] kan ha oppstått fra religiøs framføring av [[liturgi]]en. Liturgisk drama eller religiøst drama i den [[Kristendom|kristne]] kontekst hadde sin opprinnelse i den religiøse messe, og vanligvis presenterte den et relativt komplekst ritual som inkluderte dramatiske elementer.<ref>[http://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_(1913)/Miracle_Plays_and_Mysteries «Miracle Plays and Mysteries»] i: ''Catholic Encyclopedia''. New York: Robert Appleton Company. 1913.</ref>
[[Mysteriespill]] ble presentert ved katedralenes portal eller av omreisende skuespillere på festivaldager. Mysteriespill fokuserte på fortellinger fra ''[[Bibelen]]'' og hendelsene rundt påskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for påskespill eller pasjonspill.<ref>[http://teaternett.no/leksikon/p/pasjonsspill.htm «Pasjonsspill»], Teaternett</ref> De ble utviklet fra [[900-tallet]] og fram til [[1500-tallet]] og nådde sitt høydepunkt i popularitet på [[1400-tallet]] før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater. Antallet bevarte skriftlige dramaer er få og mange av framføringene er kun kjent fra nedtegnelser om betalinger og lignende. Mirakel- og mysteriespill, sammen med moralspill og mellomspill, utviklet seg til mer omfattende former for drama, de som blant blomstret på de [[Engelsk renessanseteater|elisabethanske teatrene]] i [[renessanse]]ns [[England]].

I dag spiller middelalderens religiøse drama på nytt, blant annet i middelalder[[borg]]er som del av underholdning og informasjon til turister, men har også til dels flyttet tilbake til kirkene hvor de i sin tid utgikk fra, i Norge i eksempelvis [[Pasjon (middelalderspill i Stavanger)|Pasjon]] i [[Stavanger domkirke]].

=== Engelsk renessanseteater ===
[[Fil:Shakespearevanda.jpg|thumb|Byste av William Shakespeare i terrakotta av John Michael Rysbrack, ca. 1730]]
En stor, nyskapende oppblomstring av dramaet skjedde i [[renessansen]]s [[England]] på [[1500-tallet|1500-]] og [[1600-tallet]], det vil si i tiden mellom [[reformasjon]]en og [[puritanisme]]ns stenging av teatrene i [[1642]]. [[Engelsk renessanseteater]] oppsto ut av flere teatertradisjoner i middelalderen, slik som mysteriespillene, framført som en del av religiøse festivaler i England og andre deler av Europa. Andre kilder var blant annet skoledramaet som forsøkte å gjenskape den greske tragedie. Selv om myndighetene i London var motstandere fikk teatrene støtte fra dronning [[Elisabeth I av England|Elisabeth]] og adelen, og utviklet seg til et felles, klasseløst form for drama da hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk, men med utviklingen av private teatre ble dramaet mer orientert mot smaken og verdiene til overklassen.<ref>Gurr, Andrew (1992): ''The Shakespearean Stage 1574–1642''. 3. utg., Cambridge, Cambridge University Press. s. 12-18.</ref> En avgjørende faktor i utviklingen og suksessen for det engelske renessanseteater var etableringen av store og økonomisk drivverdige offentlige teatre. Etter hvert som disse kom i gang, ble dramatiseringer mer institusjonalisert og permanent med faste, profesjonelle skuespillere.

Mange av stykkene var skrevet på vers, særskilt [[jambe|jambisk]] [[pentameter]], da særlig [[blankvers]]et uten [[rim]] eller strofedeling som først ble utviklet av poeten [[Henry Howard, jarl av Surrey|Henry Howard]], og som særlig karakteriserte den elisabethanske perioden med dramatikere som [[Christopher Marlowe]] og [[William Shakespeare]]. I tillegg var [[Thomas Middleton]] og [[Ben Jonson]] framtredende dramatikere i denne perioden.

Populære sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. [[Tragedie]]r var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig ''[[Gorboduc (skuespill)]]'', som ble fremført for dronning Elisabeth den [[18. januar]] [[1562]]. Publikum likte særlig [[hevndrama]]er som [[Thomas Kyd]]s ''Den spanske tragedie''. [[Komedie]]r var også vanlige. En undersjanger som ble utviklet på denne tiden var [[bykomedie]]r, som [[Satire|satirisk]] tok for seg livet i London etter inspirasjon fra den romerske nykomedien. Forfatterne fra perioden trakk også en del fortellinger fra [[gresk mytologi|gresk]] og [[romersk mytologi]], eller fra tidligere skuespill av framstående romerske dramatikere som [[Plautus]] og [[Terents]].

Ingen annen engelsk dramatikere har større navn enn [[William Shakespeare]]. Hans litterære berømmelse nådde sitt høydepunkt omkring 1598, på det tidspunkt hvor han nådde full modenhet. Han var ikke bare sin tids største dikter, men også sin tids mest populære dramatiker. De av hans dramaer som ettertiden best likte, var også populære hos hans brede samtidspublikum.<ref>Hauser, Arnold (1979): ''Kunstens og litteraturens socialhistorie'', bind 1, Bibliotek Rhodos, København, ISBN 97-7496-708-8. s. 452</ref> Shakespeare skrev i de fleste sjangrer og utmerket seg mesterlig i dem alle: 38 skuespill fordelt i historiske dramaer, tragedier og komedier, foruten også tre eventyrspill. Hans teater var også meget folkelig, preget av sterke dramatiske effekter og innslag av grovkornet humor, «malt i en i ordkunst som taler direkte til tilskuernes meddiktende fantasi»<ref>Longum, Leif (1976): ''Å lese skuespill'', Gyldendal, Oslo, ISBN 82-05-08772-5. s. 25</ref> Folk kom for å bli underholdt og Shakespeare innfridde ved at «hans dramaer er handlingsdramaer, det skjer noe hele tiden, ofte gruoppvekkende og blodige ting.»<ref>Longum, Leif (1976): ''Å lese skuespill'', Gyldendal, Oslo, s. 26</ref>

Hans tragiske triumf, ''[[Hamlet]]'', skrevet mellom [[1599]] og [[1601]], skildrer prins Hamlets hevn over sin onkel for drapet på sin far, og i dramaets siste fase dør alle. Det store spørsmålet og paradokset er hvorfor Shakespeare forlater samtidens konvensjon for tragedien handlingen skal råde og hvorfor han isteden lar Hamlet nøle så lenge før han tar sin hevn. Det er gjennom monologene, ikke handlingen, at publikumet forstår Hamlets motiver og tanker, herunder de komplekse filosofiske og etiske stridspunktene som omgir kaldblodige mord, kynisk hevn og undertrykt begjær. Hamlet er også Shakespeares lengste stykke, og tar rundt fire timer å framføres, mens den konvensjonelle tragedie trengte halvparten. Muligens er det nettopp bruddene på de litterære konvensjonene som har gjort Hamlet så stort og evigvarende, og årsaken til Shakespeare i ettertiden og i vår tid er større enn noensinne.

=== Den franske klassiske periode ===

Dramaet i [[Frankrike]] fulgte det samme mønsteret og utviklingen som andre litterære sjangre i perioden. I de første tiårene var offentlig teater knyttet til det lange middelalderarven med mysterie- og moralspill. Framføringer var kontrollert av laug og «les Confrères de la Passion» hadde alene rettigheter til teaterproduksjoner i [[Paris]]. Motstand fra kirken, sosial og religiøs uro fikk myndighetene til å forby oppsetninger i Paris for en periode, men det fortsatte andre steder. Ved [[1597]] ble det parisiske teaterlauget fratatt sine privilegier, noe som åpnet den franske hovedstaden for andre teaterselskaper. Utenfor Paris, i forstedene og provinsene, var det mange reisende teatertrupper, og [[Molière]] fikk sin begynnelse i en slik trupp.

Frankrike fikk sin [[Humanisme|humanistisk]] innflytelse fra [[Italia]], blant annet ved at antikkens gresk og særlige romerske drama ble tilgjengelige, og franske dramatikere skrev etter klassisk mønster ([[Pierre de Ronsard]] oversatte blant annet [[Aristofanes]] til [[fransk]]). Italienske [[Commedia dell'arte]] var en annen innflytelse, et improvisert drama basert på faste typer, og [[tragikomedie]]n var dramatiseringen av den [[Høvisk litteratur|høviske]] fortelling, som eksempelvis [[Robert Garnier]]s ''Bradamante'' (1580), tilpasset fra [[Ludovico Ariosto|Ariostos]] ''[[Orlando furioso]]''.

Fransk teater fra [[1600-tallet]] er [[Klassisismen]]s triumf. Fransk klassisismen krevde orden, klarhet, moralsk hensikt og god smak. Klassiske enheter er de tre konvensjonelle regler for drama som er avledet fra et avsnitt i [[Aristoteles]]' ''[[Poetikken]]''. I deres nyklassisismens form er de som følgende:

#''Handlingens enhet'': et drama skal ha en hovedhandling som den følger med ingen eller svært få sidehandlinger.
#''Stedets enhet'': et drama skal dekke et enkelt fysisk sted og skal ikke forsøke å sammenfatte geografi, heller ikke representere mer enn et sted på scenen.
#''Tidens enhet'': handlingen i et stykke skal skje i løpet av mer enn 24 timer.

Forenklet besto fransk drama av tre store navn:

[[Pierre Corneille]], karakterisert som grunnleggeren av den franske tragedie, og skrev drama i nær førti år. Corneilles tragedier var merkelig u-tragiske ved at de hadde lykkelig slutt. I hans teoretiske verker om dramaet redefinerte han både tragedien og komedien: begge deler måtte ha edle karakterer (hvilket utelukket [[Farse (teater)|farsens]] mange tradisjonelle figurer fra de lavere klasser) og overensstemmelse med tidens moralkoder måtte dramaet ikke belønne de onde eller nedverdige adelen.

Også [[Jean Racine]] var hovedsakelig tragiker, knyttet seg til antikkens forbilder og emner, og skrev mesterlige alexandriner, fransk klassisismes fremste versemål. Hans dramaturgi var markert av hans psykologisk innsikt, og både handlingen som scenens nakenhet. Hans suksess var så stor at han var muligens den første franske forfatter som levde utelukkende av sitt forfatterskap.

[[Molière]], egentlig Jean-Baptiste Poquelin, hadde selv vært reisende skuespiller i tretten år, noe som hadde formet hans komiske evner i farse og [[slapstick]] da han selv begynte å skrive komedier, og hvor han kombinerte elementer fra [[Commedia dell'arte]] med mer forfinet fransk komedie.<ref>Roy, Donald (1995): «Molière» i: Banham, Martin (red.): ''The Cambridge Guide to Theatre'', Cambridge University Press, s. 756.</ref>

I Paris framførte han først klassiske stykker av Corneille og fikk suksess hos publikummet i Paris med stykker som ''L'École des maris'' (Ektemenns skole) og ''L'École des femmes'' (Fruenes skole). Han fikk også kongelig gunst og ble offisiell forfatter for hoffunderholdningen. Hans [[satire]]r ble derimot kritisert av moralister og utfordret den katolske kirke. ''Tartuffe ou L'Imposteur'' («Tartuffe eller Hykleren») som var satire på religiøst hykleri ble fordømt av kirken og hans ''Dom Juan'' ble forbudt. Molière fikk større betydning i ettertiden, og han ble etterlignet i både Frankrike og England av andre dramatikere. Han er kreditert som grunnleggeren av den moderne franske komedie.