Redigerer Domestisering (avsnitt)

==Domestisering av planter==
De første [[kulturplante]]ne har trolig blitt rekruttert fra de artene som fantes i nærheten av jegernes og sankernes boplasser. Nøyaktig når og hvor domestisering begynte, er for de fleste kulturplanters del ukjent. En vet likevel med sikkerhet at de eldste plantene har vært dyrka i mer enn 10&nbsp;000 år. Blant de eldste kulturplantene er [[bygg (korn)|bygg]], [[hvete]], [[ris]], [[durra]], [[lin]], [[hamp]], [[vindrue]], [[te]] og [[eple]]. Eksempler på yngre kulturplanter er [[kaffe]], [[ananas]], [[sukkerbete]] og [[tomat]].

Stedet der dyrking og foredling begynte, må en trolig søke der arten lever naturlig i dag. Noen områder kan skilles ut som særlig betydningsfulle leverandører av kulturplanter: Midtøsten, Sentral-Asia, India, Sørøst-Asia, nordlige Kina, Øst-Afrika, middelhavsområdet, Mellom-Amerika og Peru.

Ved [[planteforedling|foredling]] har de fleste kulturvekster fjerna seg mye fra utgangspunktet. De fleste vil ikke kunne konkurrere i naturlige økosystemer.

Kulturplanter som hører naturlig hjemme i nordeuropeisk flora er for eksempel [[kål]], [[raps]], [[beter]], [[persille]], [[dill]], [[karve]], [[kløverslekta|kløver]] og [[lin]]. I dag dyrkes et stort antall innførte kulturvekster på friland i Norge, og dessuten mange arter i drivhus.

Den tiltakende globaliseringa av jordbruksproduksjonen har ført til at bønder mange steder har skifta ut lokale kulturplanter med importerte arter med antatt større avling. Flytting av arter innebærer en risiko bl.a. for spredning av sjukdommer. I dag kommer det alt overveiende av verdens matproduksjon fra kun et tjuetall arter. På den andre siden tas stadig nye arter i bruk – ikke minst for medisinske formål.