Redigerer Doktorgrad (avsnitt)

== Historie ==
{{refforbedreavsnitt}}
<!--
Doktorgradens opprinnelse finnes i tittelen ''[[Ijazah|ijazat attadris wa 'l-ifttd]]'' ({{lang-ar| الإِجازَة }} «lisens til å undervise og utstede juridiske betenkninger»), som ble tildelt av islamske læresteder. Graden oppstod i det [[9. århundre]] etter opprettelsen av [[madhab]]-læresteder. For å oppnå graden måtte man normalt studere i fire år på lavere nivå og minst ti år på høyere nivå. Graden ble tildelt etter en [[disputas]]; en muntlig eksamen der originaliteten ved kandidatens teser og kandidatens evne til å forsvare sine teser mot alle innvendinger ble vurdert. Kandidatene fikk etter disputasen titler som ''[[faqih]]'', ''[[mufti]]'' eller ''mudarris'', som ble oversatt til latin som [[magister]], [[professor]] og [[doktor]].
-->
Doktorgraden som konsept ble innført i middelalderens Europa som konsekvens av kontakten med den islamske verden som ble etablert under [[korstogene]], og oppdagelsen av islamsk vitenskap. I Europa var doktorgraden knyttet til retten til å undervise ved [[universitet]]er.

Den første kjente tildelingen av en doktorgrad skjedde i [[Bologna]] i [[1219]], etter at pave [[Honorius III]] hadde bekreftet Bologna-universitetets doktorgradsordning.

I [[middelalderen]] var doktorgraden den høyeste akademiske graden. Den ble kun brukt av de teologiske, juridiske og medisinske fakulteter; [[det filosofiske fakultet|filosofiske]] fakulteter tildelte gradene [[baccalaureus]] og [[magister]], der magister var likestilt med doktorgraden.

I 1603 ble den dansk-norske legen [[Villads Nielsen]] den andre som ble [[promovere|promovert]] som doktor ved det medisinske fakultet ved [[Københavns Universitet]]. Det skjedde etter at han forsvarte teser forfattet av [[Thomas Fincke]]. Først 50 år senere ble det vanlig at doktorander forfattet sine avhandlinger selv.

Innholdet i doktorgraden har variert betydelig med tid og sted. Frem til det 20. århundre hadde for eksempel få universitetsansatte i engelskspråklige land doktorgrad. Doktorgraden slik den kjennes i dag i det meste av verden, utviklet seg i Tyskland rundt 1800, der den som ville undervise ved et universitet, måtte ha gjennomført et forskningsarbeide som ledet til en doktorgrad. Etter tysk forbilde spredte denne praksisen seg til universiteter i de fleste europeiske land og mye av verden forøvrig i løpet av 1800- og 1900-tallet.

I noen land brukes ordet «doktor» fortsatt også i grader som ikke er vitenskapelige doktorgrader, for eksempel i de amerikanske gradene Juris Doctor (JD) og Medicinæ Doctor (MD), som er utdannelser tilsvarende [[embedseksamen]]. I de fleste engelskspråklige land er [[filosofisk doktorgrad]] etter hvert den vanligste vitenskapelige doktorgraden. I Storbritannia ble uttrykket doktorgrad tradisjonelt brukt om [[høyere doktorgrad]]er som [[Doctor of Letters]] og [[Doctor of Science]]; disse gradene var ikke noen forutsetning for en forskerkarriere, men ble for det meste tildelt som en æresbevisning til høyt meritterte akademikere (for det meste professorer). PhD-graden ble innført i Storbritannia i det 20. århundre som en «lavere doktorgrad» for å tiltrekke seg amerikanske studenter og forskere, og innebar sjelden noen [[disputas]]; graden hadde et omfang som tilsvarte norsk [[magister]]grad og ble i Norge regnet som en grad på samme nivå som magister. Det er først de siste årene at det har blitt normalt i Storbritannia å ta en PhD-grad som en inngangsbillett til en forskerkarriere, og eldre professorer har i mange tilfeller ikke doktorgrad.