Redigerer Det russiske keiserdømmet (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Russlands historie}}
[[Fil:Peter der-Grosse 1838.jpg|miniatyr|left|[[Peter den store]] proklamerte keiserdømmet etter [[den store nordiske krig]]]]
{{Russlands historie}}
Det russiske keiserdømmet var en naturlig videreføring av Tsar-Russland, og ble proklamert av Peter den store etter [[freden i Nystad]] i 1721 som avsluttet [[den store nordiske krig]], men det kan også hevdes at keiserdømmet var en realitet helt siden Peter den store besteg keisertronen i 1682. Han konsoliderte eneveldet i Russland og spilte en sentral rolle i å bringe landet nærmere de europeiske statene og det politiske miljøet i Europa. Han flyttet videre hovedstaden fra [[Moskva]] til den nyetablerte byen [[St. Petersburg]].<ref name="Hobson2015-92">Hobson 2015, s. 92</ref>

Peter den store sto også for en omfattende ekspansjon av keiserriket, som fulgte opp ekspansjonen fra midten av [[1600-tallet]] som hadde sikret kontroll over [[Sibir]] og nådd [[Stillehavet]].<ref name="Hobson2015-92"/> Dette enorme området hadde imidlertid en befolkning på kun 14 millioner. 

I årene 1648 til 1654 var det en russiskvennlig oppstand i [[Polen-Litauen]] under ledelse av [[Kosakker|kossaklederen]] og [[hetman]] [[Bogdan Khmelnytskij]]. Oppstanden og den påfølgende [[Den polsk-russiske krig (1654–1667)|polsk-russiske krig]] (1654–1667) førte til [[Andrusovo-traktaten]] som gjorde at russerne igjen fikk kontroll over [[Kiev]] og [[Ukraina]].

Befolkningen levde hovedsakelig på landsbygda, hvor [[Slaveri|slavehold]] var sentralt i økonomien, frem til Peter den store avskaffet slaveriet, og erstattet dette med [[livegenskap]].<ref>Hobson 2015, s. 94–95</ref>

Peter den store moderniserte de militære styrker og opprettet  [[Den keiserlige russiske hær]]. Han innførte en livsvarig [[verneplikt]] som sikret en stående hær på {{formatnum:200000}} mann, noe som styrket den russiske posisjonen både i de kommende [[Russisk-tyrkiske krig|russisk-tyrkiske kriger]] og i [[den store nordiske krig]].<ref name="Hobson2015-92"/>

[[Fil:Catherine_II_by_F.Rokotov_after_Roslin_(1780s,_Hermitage)_2.jpg|miniatyr|left|[[Katarina den store]] var blant annet sentral i [[Polens tre delinger]]]]
Den neste russiske herskeren som preget utviklingen var [[Katarina II av Russland|Katarina den store]]. Hun styrket [[adel]]en ved å overførte mye av den lokale administrasjon til denne, samtidig som det brøt opp noe av den tidligere sterke maktkonsentrasjonen.<ref name="Hobson2015_93-97">Hobson 2015, s. 93–97</ref> Videre sikret hun russisk kontroll over [[Polen-Litauen]] gjennom sin støtte til [[Targowica-konføderasjonen]]. 

Men kostnadene knyttet til de utenrikspolitiske fremstøtene var høye, noe som førte til at de livegne måtte bruke nesten all sin arbeidskraft på adelens gods. Dette førte til et opprør i 1773, som også førte til et opprør blant [[kosakk]]ene under ledelse av [[Jemeljan Pugatsjov]], under slagordet «Heng landeierne!». [[Pugatsjovopprøret]] (1773–1774) var det største av mange russiske bondeopprør, men ble slått ned, og Jemeljan Pugatsjov ble tatt til fange og henrettet i Moskva.<ref name="Hobson2015_93-97"/>

Gjennom flere kriger mot [[Det osmanske riket]] i de [[Russisk-tyrkiske krig|russisk-tyrkiske kriger]], sikret Katarina russisk kontroll med kysten av [[Svartehavet]]. Gjennom samarbeidet med [[Preussen]] og [[Østerrike]] om [[Polens tre delinger|Polens delinger]] styrket hun ytterligere russisk kontroll vestover.<ref>Hobson 2015, s. 89–91</ref><ref name="Hobson2015_93-97"/>

Ved hennes død i 1796, hadde hennes ekspansive utenrikspolitikk gjort Det russiske keiserriket til en europeisk stormakt. Dette ble forsterket ved hennes etterfølger [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]] da han sikret russisk kontroll over [[storfyrstedømmet Finland]] fra det svekkende [[Sverige]] etter [[finskekrigen]] i 1809.<ref name="Hobson2015_93-97"/> Etter [[den russisk-tyrkiske krig (1806–1812)]] fikk Russland også [[Bessarabia]] i 1812 fra [[Det osmanske riket]].

[[Fil:Alexander I of Russia.jpg|miniatyr|left|[[Aleksander I av Russland|Aleksander I]]]]

Den franske [[La grande armée]] led nederlag i [[Napoleons felttog i Russland 1812|Napoléons invasjon av Russland]] i 1812. Den russiske generalen [[Mikhail Kutuzov]] brukte såkalt [[brent jords taktikk]], og stoppet den franske hæren ved Moskva. Det gjorde at Aleksander I var en av seierherrene i [[Napoleonskrigene]], ved fredsforhandlingene under [[Wienerkongressen]], og slik sikret blant annet russisk kontroll over [[Kongress-Polen]].

Samtidig som Det russiske keiserriket på dette tidspunktet var en av Europas stormakter, førte livegenskapet til at den økonomiske utviklingen ble hemmet og særlig gikk dette ut over industrialiseringen som ikke fikk fotfeste her, i motsetning til resten av Europa, hvor [[den industrielle revolusjon]] ble innledningen til en større omstilling av samfunnslivet. I tillegg ble den russiske statsadministrasjon stadig mer ineffektiv og forslag til politiske endringer ble hindret av tsarens absolutte makt og aldri satt ut i livet.

[[Fil:Russian prisoners of Amur Railway.jpg|miniatyr|left|Fanger i en mobil [[katorga]] mens de bygger vei i [[Amur]]]]
Da den relativt liberale Aleksander I ble erstattet av sin ynge bror [[Nikolaj I av Russland|Nikolaj I]] i 1825, ble alle tilløp til uro og ønsker om politiske endringer slått hardt ned, blant annet [[dekabristopprøret]] i desember samme år, som hadde sin bakgrunn i mer politiske liberale impulser fra utlandet. Nikolaj I møtte alle ønsker om at Russland skulle følge den europeiske bølgen med politisk liberalisering ved å vende bort fra den moderniseringen som hadde begynte med Peter den store, og la i stedet vekt på sin mer tilbakeskuende [[doktrine]] om [[Den russisk-ortodokse kirke|ortodoksi]], [[autokrati]] og [[nasjonalisme]], hvor det ble lagt vekt på [[russifisering]]. I tillegg til å følge opp årelange [[Kaukasuskrigene]], møtte Nikolaj I også to større opprør i [[Polen-Litauen]], nemlig [[novemberoppstanden]] mellom november 1830 og oktober 1831, samt [[januaroppstanden]] fra januar 1863 og frem til 1865. For å knuse opprørtilbøyeligheter, satte tsaren i gang en omfattende overvåking av særlig universitetene og en utstrakt bruk av spioner for politiet. Enhver som ble mistenkt for å ha revolusjonære sympatier ble sendt til [[katorga]]er i [[Sibir]].

[[Fil:Nicholas1.jpg|miniatyr|[[Nikolaj I av Russland|Nikolaij I]]]]
[[Fil:Alexandre II.jpg|miniatyr|left|[[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] på et maleri av [[Konstantin Makovskij]]]]
[[Fil:Kramskoy Alexander III.jpg|miniatyr|[[Aleksander III av Russland|Aleksander III]]]]
[[Fil:Flag of the Russian Empire (black-yellow-white).svg|miniatyr|left|[[Romanov]]-flagget var keiserriket flagg i årene [[1858]]–[[1883]]]]
Det var hele tiden en drakamp om hvordan Russland skulle videreføre den moderniseringen som ble innledet av Peter den store, gjennom å ta etter [[Vest-Europa]], eller vende tilbake til landets egne tradisjoner. Det siste ble støtte av de [[slavofil]]e som så med stor skepsis mot det de kalte det dekadente Vest-Europa. De ønsket sterke fellesskapsløsninger fremfor vestens [[individualisme]]. Alternative sosiale læresetninger ble utarbeidet av radikalere som [[Aleksandr Herzen]], [[Mikhail Bakunin]] og [[Pjotr Kropotkin]].

Da tsar Nikolaj I døde, hadde Russland det siste året av hans levetid blitt involvert i [[Krimkrigen]]. Hans etterfølger [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] kom på tronen i 1855 møtte et sterkt behov for sosiale reformer, ikke minst for å oppheve livegenskapet. På denne tiden er det antatt at det levde rundt 23 millioner mennesker under livegenskapet, under forhold verre enn hva som var vanlig for bondebefolkningen i Vest-Europa, og det var derfor en viktig reform da dette ble opphevet i 1861. Dette innledet også reduksjonen av aristokratiets maktmonopol og førte til at landet fikk en stor, mobil arbeidsstyrke som bidro til en begynnende industrialisering, vekst av bybefolkningen og snart en voksende middelklasse som også stadig fikk en større politisk innflytelse.

Mot slutten av 1870-årene var det en rekke kriger med Det osmanske riket om innflytelse på [[Balkan]]. I [[den russisk-tyrkiske krig (1877–1878)]], noe som førte til [[Traktaten i Berlin, 1878|Berlintraktaten]] som ga uavhengighet for [[Romania]], [[Bulgaria]], [[Serbia]] og [[Montenegro]]. De [[Panslavisme|panslavistiske]] russerne følte seg her sveket av [[Østerrike-Ungarn]] og [[Tysklands historie (1871–1918)|Tyskland]].

Da tsar Aleksander II ble myrdet av den [[Den russiske nihilistbeveglsen|nihilistiske organisasjonen]] «''Folkets vilje''» i 1881, gikk tronen videre til hans sønn [[Aleksander III av Russland|Aleksander III]], som vendte tilbake til tsar Nikolaj Is sterke undertrykkelsesmetoder. Som innbitt [[slavofil]], mente han at Russland bare kunne reddes fra undergang og kaos ved å isolere seg fra Vest-Europa. For å prøve å balansere Tysklands økende maktposisjon, inngikk han i 1892 en allianse med [[Den tredje franske republikk]], samt styrket den russiske posisjon ved ytterligere ekspansjon i [[Sentral-Asia]]. En av hans viktigste rådgivere var [[Konstantin Pobedonostsev]]. Han gikk sterkt imot [[ytringsfrihet]] og demokratiske institusjoner. Under hans regime ble det også gjennomført en hard [[russifisering]]. Hans tid som tsar er i ettertid mest preget av [[antisemittisme]] og hans kamp mot nihilistene og [[Narodnik]].

[[Fil:Nicolas II photographie couleur.jpg|miniatyr|left|[[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]]]]
Da Aleksander III døde i 1894, gikk tronen til hans sønn, [[Nikolaj II av Russland|Nikolaj II]] og på dette tidspunktet begynte [[den industrielle revolusjon]] for alvor å gjøre seg gjeldende i landet.

[[Den russisk-japanske krig|En mislykket krig]] mot [[Japan]] la økt press på samfunnet. [[1905-revolusjonen]] ble utløst da presten [[Georgij Gapon]] den 22. januar 1905 ledet et opptog på {{formatnum:200000}} mennesker mot [[tsar]]ens palass i [[St. Petersburg]] for å få ham til å gripe inn mot de høye matvareprisene som krigen førte med seg. Tsarens soldater åpnet ild mot folkemassen, og mange ble drept, i den såkalte [[Den blodige søndagen (1905)|blodige søndagen]]. Dette utløste streiker, bondeopprør og mytteri i hær og flåte.

Da arbeiderne gikk til [[streik|generalstreik]] høsten 1905, og flere steder ble det dannet såkalte [[Sovjetunionen|sovjeter]] og tsaren måtte motvillig gå med på å demokratisere landet.

Revolusjonen varslet at endringer måtte til. For å hindre nye opprør utstedte Nikolaj II de såkalte [[oktobermanifestet]] hvor han tillot valg til en nasjonalsamling, [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|Statsdumaen]], der noen få hadde stemmerett, og sensuren ble noe mildere. De liberale blant industriherrene og innen adelen arbeidet for politiske og sosiale reformer og dannet [[Kadettpartiet]]. De mer radikale holdt oppe tradisjonen etter Nardonik og arbeidet for en landreform ved å gi jorden til de som arbeidet på den. I tillegg var det [[Marxisme|marxistiske]] grupper, blant annet innenfor det sosialdemokratiske partiet. I 1903 hadde dette partiet på et møte i [[London]] blitt splittet i to fraksjoner: [[mensjevikene]] som ønsket endring gjennom reformer og de mer radikale [[bolsjevikene]] under ledelse av [[Vladimir Lenin]].

:''Utfyllende artikkel: [[Den russiske revolusjon]]''
Da Nikolaj II med entusiasme og patriotisme tok Russland inn i [[første verdenskrig]], kan det også ha vært i et ønske om å samle landet. Særlig fordi krigspropagandaen la vekt på [[panslavisme]]n ved at deres deltakelse var for å beskytte deres felles slaviske trosbrødre, [[Serbere|serberne]]. Men allerede fra midten av 1915 virket krigen sterkt demoraliserende, det ble varemangel, deserteringer og mange tilløp til mytteri. 3. mars 1917 brøt det ut en større streik i St. Petersburg, den ledet til gatekamper og eskalerte til [[Februarrevolusjonen (Russland)|februarrevolusjonen]]. Nikolaj II  abdiserte og makten ble overført nesten uten blodutgytelse. 

En ny regjering ble utnevnt av [[Statsdumaen (Det russiske keiserdømmet)|Dumaen]] og skulle sitte frem frem til det neste valg, da det skulle innføres ny [[grunnlov]] og [[demokrati]] i en liberal [[republikk]]. Mellom februar og oktober prøvde tallrike [[Anarkisme|anarkistiske]] og [[Kommunisme|kommunistiske]] revolusjonære å utløse videre revolusjon. Dette ledet frem til [[oktoberrevolusjonen]], hvor bolsjevikene tok makten fra den provisoriske regjeringen hvor mensjevikene satt. Denne revolusjonen var inspirert og etterhvert kontrollert av [[Vladimir Lenin]] og hans høyre hånd [[Lev Trotskij]]. Mens mange historiske begivenheter fant sted i [[Moskva]] og [[St. Petersburg]] var det også en bred bevegelse på landsbygda der bønder beslagla og omfordelte landområdene.