Redigerer Det ottonianske dynasti (avsnitt)

==Herskere i Tyskland og Det hellige romerske riket==

Selv om han aldri ble keiser, var [[Henrik I av Sachsen|Henrik Fuglefangeren]], hertug av Sachsen, uten tvil grunnleggeren av dette keiserlige dynastiet ettersom han ble valgt som tysk konge i 919 og gjorde det mulig for sønnen, Otto I eller Otto den store å danne imperiet. Etter Otto ble de fleste tyske konger også kronet som romerske keisere. I regjeringstiden til de ottonianske herskerne ble det østlige Frankerriket ([[Østfranken]]) et samlet rike som besto av hertugdømmene [[Lorraine]], [[Sachsen]], [[Franken]], [[Schwaben]], [[Thüringen]] og [[Bayern]]. Også Kongeriket [[Italia]] ble integrert i dette riket av Otto I, og forente [[Tyskland]] med det hellige romerske riket, noe som dominerte tysk historie til 1806. Men et forsøk på å gjenreise [[Romerriket]] mislyktes allerede under den romerske keiser [[Otto III av Det tysk-romerske rike|Otto III]].

[[Fil:Quedlinburg Stiftskirche.JPG|thumb|left|St. Servatius kirke i Quedlinburg, grunnlagt i 936 av keiser Otto I på anmodning fra hans mor dronning Matilda, til ære for hennes avdøde mann, Ottos far, kong Henrik I Fuglefangeren, og som hans minnesmerke.]]

Otto I arvet hertugdømmet Sachsen og kongedømmet av tyskerne etter farens død i 936. Han fortsatte sin fars arbeid med å samle alle de tyske stammene til ett rike, og å utvide makten til kongen på bekostning av aristokratiet. Gjennom strategiske ekteskap og personlige avtaler, innsatte Otto medlemmer av sin egen familie til kongedømmets viktigste hertugdømmer. Dette reduserte makten til de andre hertugene, og fra å være kongens likemenn ble de nå hans underordnede. Otto gjorde også den romersk-katolske kirken i Tyskland til et kongelig maktsentrum og la kirken under sin personlige kontroll. Gjennom en kortvarig borgerkrig, beseiret Otto [[madjarene]] i 955, og stoppet den ungarske invasjonen i Europa. Ved sin seier over de hedenske madjarene fikk Otto rykte som kristendommens beskytter. Rundt 961 hadde Otto erobret kongedømmet Italia og utvidet sitt rikes grenser mot både nord, øst og sør. Gjennom sin kontroll over store deler av sentral- og Sør-Europa, gjennomførte Otto og hans etterfølgere en kulturell renessanse innen kunst og arkitektur. Otto fulgte Karl den stores eksempel - den frankiske kongen som hadde blitt kronet til keiser i 800 – og ble kronet til keiser av det tysk-romerske riket i 962 av [[pave]] [[Johannes XII]] i Roma. Hans kroning markerer grunnleggelsen av Det hellige romerske riket.

Ved å ekskludere den bayerske linjen av ottonianerne fra arverekkefølgen fikk Ottos sønn og etterfølger [[Otto II av Det tysk-romerske rike|Otto II]] styrket sin myndighet, og sikret at hans egen sønn fikk etterfølge ham på den keiserlige trone. I sin regjeringstid forsøkte Otto II å innlemme hele Italia i riket, men det brakte ham i konflikt med Det bysantinske riket og med sarasenerne i Fatimidkalifatet. Otto II kampanje mot sarasenerne endte i 982 med et sviende nederlag. I 983 kom det til en stor oppstand av slaverne mot Otto IIs styre. Otto II døde brått i 983 i en alder av 28 etter å ha regjert i 10 år. Hans plutselige død satte hele riket i en krisetilstand da hans tre år gamle sønn Otto III ble innsatt som keiser. Under formynderstyret av Otto IIs enke, den [[Bysants|bysantinske]] prinsesse [[Theophania]] og hans søster abbedisse [[Matilda av Quedlinburg]], ble ektemannens imperialistiske politikk forlatt, og erstattet av en allianse mellom kirken og keiserriket. Otto III gjorde Roma til det administrative senteret i sitt rike og gjenopplivet eldre romerske skikker og bysantinske seremonier.

Den barnløse Otto III ble etterfulgt av [[Henrik II av Det tysk-romerske rike]], tysk-romersk keiser i 1002. Han var sønn av hertug Henrik II, hertug av Bayern som var medlem av den bayerske linjen av ottonianerne, og hans hustru [[Gisela av Burgund]]. Henrik II tilbrakte flere år med å konsolidere sin politiske makt og rikets grenser. Han førte krig mot [[Boleslaw I av Polen]] og flyttet deretter til Italia. Det Ottonianske dynastiet døde ut med Henrik IIs død i 1024. Kronen ble da overtatt av [[Salier-dynastiet]]. [[Liutgarde]], en datter av keiser Otto I hadde giftet seg med den saliske hertug Konrad den røde av Lorraine. Hans oldebarn var [[Konrad II av det tysk-romerske rike|Konrad II]], romersk keiser. Da Rudolph III, konge av [[Burgund]] døde den 2. februar 1032, gjorde Konrad II også krav på dette kongedømmet på grunnlag av en arv keiser Henrik II hadde fått i 1006, etter å ha invadert Burgund, og som Rudolph forsøkte å ta tilbake i 1016.