Redigerer Det osmanske rike (avsnitt)

== Historie ==
Historien til Det osmanske rike spenner fra 1299 til 1923.

=== Opprinnelse ===
Det osmanske riket utviklet seg fra en [[vasall|vasall-stat]] (''Uç Beyliği'') innenfor [[Seljuk-tyrkerne#Seldsjukksultaner av R.C3.BCm .28Anatolia.29 1077 .E2.80.93 1307|Seldsjukk-staten]] i [[Anatolia]] mot slutten av 1200-tallet. Denne staten var selv underlagt [[Mongolriket|mongol-riket]] [[Ilkhanatet]]. Uavhengighet ble erklært av Osman I i 1299 (nøyaktig dato er usikker).

=== Riket grunnlegges (1299–1453) ===

I rikets vekstfase, var Mehmet II («erobreren») en av statssjefene. Det var i denne perioden at den osmanske eliten (kjernen av tyrkere rundt Osman I) diskuterte hvordan man skulle organisere en ny stat. Det er viktig å legge vekt på det ekspanderende rikets geopolitiske situasjon. Det hadde kontakt med og kunne hente erfaringer fra mange forskjellige kulturer. Ut fra sin kunnskap om tidligere imperier og deres historie, var den osmanske elite av den klare oppfatning at det ikke var sverdet alene som kunne bygge og vedlikeholde store imperier.

[[Fil:Bellini, Gentile - Sultan Mehmet II.jpg|thumb|left|Mehmet II, kjent som «erobreren»]]

Det var viktig å finne sterke og dyktige menn som var villige til å samarbeide for å erobre store deler av Europa, Asia og Afrika. Det var også viktig å organisere og regjere disse erobrede områdene på en tilfredsstillende måte, og etablere en struktur det ville være vanskelig å bryte ned senere. Den osmanske elite gav prioritet til politiske ideer som legitimerte imperiet. Kun med disse ideene var det mulig å skape samhold mellom så mange forskjellige folkeslag, kulturer og religioner, og få alle disse til å dra i samme retning. Ideen og kulturen som ble skapt i disse tidene, var så sterk at det tok 300 år med forfall og katastrofer å bryte ned riket. Under byggingen av dette enorme riket ble det utvilsomt utøvet både urett, vold og ødeleggelse. Men det ville være urettferdig ikke å gi anerkjennelse til den historien som begynte i det 8. århundre, da tyrkerne begynte å utvandre fra et [[sarasenere|sarasenrike]] i forfall.

Til tross for at Det osmanske riket oppsto før Osman I, blir han sett på som grunnleggeren av riket. Han var den først høvdingen (''Bey'' på tyrkisk). Han erklærte uavhengighet av [[Østromerriket|Det bysantinske riket]] og skapte en front mot det, og hans eget rike fikk navn etter ham. Tidligere tyrkiske ledere slet med interne konflikter. Osman I flyttet hovedstaden til [[Bursa]], hvor han preget [[mynt]] i sitt navn. Som bevis på hans gode ettermæle var uttrykket «måtte han bli like god som Osman» mye brukt blant tyrkere, og det blir til dels fortsatt brukt i dag. Mehmet II var bare tolv år da han ble [[sultan]], og han ble omtalt som en «lærd kriger». Hans militære ferdigheter ble demonstrert ved slaget om Konstantinopel. Han reorganiserte statens struktur og militærvesen.
[[Fil:Ottoman_small_animation.gif|thumb|right|Det osmanske rike, 1481–1683]]

=== Veksten (1453–1683) ===
{{Utdypende|De osmansk-habsburgske krigene}}
Man kan dele inn veksten av Det osmanske riket i to perioder. Den første perioden var preget av erobringer og vekst; fra erobringen av Konstantinopel i 1453 til sultan [[Suleiman I den store|Süleyman den stores]] bortgang i 1566. Dette var en periode med store bragder sett med osman-tyrkiske øyne. Etter erobringen av Konstantinopel ekspanderte imperiet nordover. [[Slaget ved Kosovosletta|Slaget ved Kosovo Polje]] var et gjennombrudd for osman-tyrkerne, til tross for at den serbiske ridderen [[Miloš Obilić]] klarte å drepe den daværende sultan [[Murad I|Murat I]]. Seieren var grunnlaget for ekspansjonen videre inn i Sentral-Europa. Sultan [[Selim I]] (1512&ndash;1520) gikk mot øst, slo [[safavidene]] i [[Perserriket|Persia]] under slaget på Chaldiran, og etablerte en egen marine i [[Rødehavet]]. Hans etterfølger Süleyman den store skulle øke imperiets makt og størrelse ytterligere. Etter å ha inntatt [[Beograd]], erobret han [[Ungarn]] i 1526, men tapte 16&nbsp;000 mann i [[Slaget ved Mohács (1526)|slaget ved Mohács]]. Det ungarske kongedømmet brøt sammen etter dette, og [[huset Habsburg]] overtok de delene av Ungarn som tyrkerne ikke besatte. Süleyman den store fortsatte mot [[Wien]], men inntok ikke byen, og vinteren kom og tvang ham til retrett. Ikke lenge etter ble [[Transilvania]], [[Valakia]] og [[Moldova (region)|Moldavia]] [[fyrstedømme]]r under Det osmanske rike.

I øst ble [[Bagdad]] erobret fra Persia i 1535, stadig under ledelse av sultan Süleyman den store. Dette innebar at osmanere fikk kontroll over store deler av Midtøsten. Det osmanske riket gikk inn i sin gullalder i regjeringstiden til Suleiman den store, også kjent som «Lovgiveren».

De 230 årene med ubrutt vekst ble avsluttet med den første beleiringen av Wien i 1529. Angrepet på Wien var ikke et egentlig erobringsforsøk, men nærmest en reaksjon på Huset Habsburgs innblanding i Ungarn. De osmanske styrkene tapte rundt 25&nbsp;000 mann, mens motpartens tap kun var minimale. Dette førte også til at noen av imperiets allierte vendte dem ryggen. [[Pave]]n mante nå til et [[korstog]] mot osmanere, etter at han tidligere hadde inntatt en relativt passiv holdning. Nå var Det osmanske riket ikke lenger bare en inntrenger og okkupasjonsmakt, men en varig faktor i europeisk politikk. Det andre [[Slaget ved Wien|slaget om Wien]] i 1683, da [[Polen]]s konge [[Jan III Sobieski av Polen|Jan III Sobieski]] brøt osmaneres beleiring, ble et vendepunkt i den 300 år lange kampen mellom de kristne rikene i Sentral-Europa og Det osmanske imperiet. Riket gikk nå inn i en langvarig periode med stagnasjon.

=== Stagnasjonen (1683–1827) ===
[[Fil:Schultz John III Sobieski.jpg|thumb|right|[[Jan III Sobieski av Polen|Jan III Sobieski]]]]
[[Fil:Kara Mustafa Pasha.jpg|thumb|left|[[Kara Mustafa]]|200pk]] 
I denne perioden hadde Det osmanske riket en rekke av sultaner som til tross for gode forutsetningene ikke klarte å nå målene sine i samme grad som [[Mehmet II]], [[Selim I]] og [[Suleiman I den store|Suleiman I]]. Riket var på sitt største i 1683 med et område på rundt 5&nbsp;200&nbsp;000 [[kvadratkilometer|km²]].<ref>Peter Turchin, Thomas D. Hall and Jonathan M. Adams, "[http://jwsr.ucr.edu/archive/vol12/number2/pdf/jwsr-v12n2-tah.pdf East-West Orientation of Historical Empires]   {{Wayback|url=http://jwsr.ucr.edu/archive/vol12/number2/pdf/jwsr-v12n2-tah.pdf |date=20070222011511 }}", ''Journal of World-Systems Research'' Vol. 12 (no. 2), pp. 219–229 (2006).</ref>  Under denne stagnasjonen ble imperiet svekket av kriger mot [[Perserriket|Persia]], [[Polen-Litauen]], 
[[Det russiske keiserdømmet]] og [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Østerrike]]. Den russiske ekspansjonen sørover ga opphav til serie på ti kriger mellom Det russiske imperiet og Det osmanske imperiet på 1600-tallet, 1700-tallet og 1800-tallet. Det osmanske imperiet viste stor utholdenhet under disse krigene og holdt stand lenge.

Da [[Kara Mustafa]] tapte slaget om Wien i 1683 mot Jan III Sobieski fra Polen, begynte tilbaketrekningen fra Europa. Kara Mustafa falt ikke i slaget, men ble beordret henrettet i Beograd desember 1683 som følge av nederlaget. Etter nok et nederlag i den store osmanske  krigen i 1699 gav Det osmanske rike for første gang fra seg områder i [[Karlowitz-traktaten]]. Disse vesentlig ungarske områdene hadde vært under Det osmanske rikes kontroll i 200 år. Men tyrkerne slo Russland i Pruth-kampanjen i 1712, og [[Passarowitz-traktaten]] skapte en kortvarig fred mellom de to imperiene fra 1718 til 1730. Etter dette samlet osmanere seg til en kraftanstrengelse og seiret over Østerrike i 1736. Ved [[Beograd-traktaten]] fikk osmanene igjen noen av de europeiske områdene som hadde gått tapt i 1699.

Det osmanske riket konsentrerte seg etterhvert om å beholde det man hadde vunnet fremfor å ekspandere ytterligere. Riket begynte å utvikle byene på Balkan, dets ytterste forpost mot europeisk ekspansjon. Man begynte å forbedre levekårene for folkene i riket. Skattetrykket ble redusert, det ble opprettet konsulater, og handel, håndverk og industri ble oppmuntret. Tiden ble kalt «tulipanæraen» etter et motiv som ble mye anvendt i dekorativ kunst. Det vitenskapelige forspranget som den muslimske verden hadde hatt over Europa, ble innhentet i denne perioden. I stagnasjonsperioden klarte tyrkerne ikke å holde tritt med utviklingen hos de europeiske rivalene [[Frankrike]], [[Storbritannia]], [[Østerrike]] og [[det russiske keiserdømmet]].

Kriger ble tapt og områder avstått på [[Balkan]] og i [[Kaukasus]] til fordel for Østerrike og Russiske Keiserdømme. Områder som [[Egypt]] og [[Algerie]] fikk reell uavhengighet, selv om de i navnet tilhørte riket. Frankrike og Storbritannia fikk økende innflytelse i Nord-Afrika. Under sultan [[Selim III]] ble det gjort forsøk på å modernisere systemet. Men mange av reformene som sultanene forsøkte å gjennomføre for å fornye riket ble motarbeidet av konservative krefter, både de religiøse og det nå korrupte elitekorpset [[janitsjar]]ene. Janitsjarkorpset ble til slutt tilintetgjort i 1826.

=== «Europas syke mann» (1828–1908) ===
[[Fil:Ottoman-Counsultative-Menagerie.png|mini|''Det konsulære menasjeri'', en karikaturtegning av funksjonærer og forbindelser ved «utenlandskontoret» i Det osmanske rike 1885. Nasjonene er her framstilt som dyr: Tyrkeren ved skrivebordet har trekk fra en and, mens papegøyen representerer britene, apen italienerne, grisen tyskerne og bjørnene russerne.]]

Til tross for stagnasjonen hadde Det osmanske riket beholdt sin posisjon som stormakt helt frem til 1800-tallet, men da begynte oppløsningen av det enorme riket (det ble kjent som «[[Europas syke mann]]»). Samtidig var perioden preget av omfattende moderniseringsforsøk med reorganisering og forandringer i alle deler av riket. Karikaturen til høyre er fra denne perioden (1885) og viser hvordan riket ble oppfattet. Det er en parodi av en funksjonær i det osmanske utenlandskontoret (anden). Papegøyen, apen, og grisen (briter, italienere og tyskere) som plager ham er voktere og oversettere (europeiske stormakter). [[Det russiske keiserdømmet]]s representanter er i bakgrunnen som bjørner.

Perioden er kjent som [[Tanzimat]] (tyrkisk for ''reorganisering'') og varte fra 1839 til 1876. I denne tiden ble hæren betydelig modernisert. Likeså gjennomgikk banksystemet store reformer. En begynnende industrialisering førte til at håndverks[[laug]]ene fikk konkurranse fra moderne fabrikker. Økonomisk hadde imperiet problemer med å betjene lånene det hadde tatt opp i europeiske banker. Militært hadde det problemer med å forsvare seg mot utenlandsk aggresjon og de balkanske minoritetenes ønsker om løsrivelse.  Frankrike okkuperte Egypt i 1798 og erobret [[Algerie]] i 1830. [[Montenegro]] fikk autonomi i 1798, og [[Serbia]] i 1804. [[Hellas]] frigjorde seg i 1829, etter en langvarig frihetskamp, hjulpet av utenlandske frivillige og trusler om intervensjon fra stormaktenes side. Vasallstatene på Balkan oppnådde å gjøre seg mer autonome.

En betydningsfull forandring var at imperiet sluttet å gå til krig alene og etablerte allianser med europeiske land. Det ble inngått en rekke allianser med land som Frankrike, [[Nederland]], [[Storbritannia]] og [[Det russiske keiserdømmet]]. [[Krimkrigen]] ble utkjempet i allianse med [[Frankrike]], [[Storbritannia]] og [[Kongedømmet Sardinia]] for å stanse den russiske fremmarsj, som vestmaktene var bekymret for. De allierte slo Russiske Keiserdømmet  i september 1856.

Av alle ideer Det osmanske imperium ervervet fra vesten var [[nasjonalisme]]n en av de mest innflytelsesrike ideologiene. Osmanene måtte ikke bare bekymre seg for nasjonalismen innenfor egne grenser, men også utenfor. Mange nasjonale minoriteter gjorde opprør i løpet av det 19. århundre. Det er blitt sagt at disse opprørene var avgjørende for den politikken som Det osmanske imperiet måtte slå inn på i det 20. århundre, men grunnene til opprørene er omstridte. Det osmanske imperiet hevdet selv at årsakene til de nasjonalistiske opprørene var interne og at de ble støttet av krefter som hadde skjulte mål.

Et opprør i [[Bosnia-Hercegovina]] i 1875 spredte seg til [[Bulgaria]] og utløste intervensjon fra [[Østerrike-Ungarn]], Serbia, Montenegro og Russiske Keiserdømmet. Keiserdømmet  inntok nesten Istanbul, men ble stanset etter press fra vestmaktene. Fredsslutningen i 1878 etter [[Berlin-kongressen|Berlinerkongressen]] førte til at Østerrike-Ungarn besatte Bosnia-Hercegovina, mens Serbia, Montenegro, [[Valakia]] og [[Moldova|Moldavia]] vant full uavhengighet. Bulgaria ble utskilt som autonomt fyrstedømme. [[Kypros]] ble overlatt til britene til gjengjeld for britisk støtte i krigen mot det russiske keiserdømmet. Frankrike sikret seg herredømmet i [[Tunis]]. Av landevinningene i Europa var bare [[Albania]], [[Novi Pazar]] og [[Thrakia|Trakia]] tilbake.

Det osmanske riket fikk en kortvarig periode med konstitusjonelt styre mens konfliktene med indre og ytre fiender pågikk. Reformkreftene, kjent som ''Ung-Osmanene'', gjennomførte i 1876 et militærkupp og tvang sultan [[Abdülâziz|Abdülaziz]] til å abdisere til fordel for [[Murad V|Murat V]]. Han var mentalt syk og måtte gå av etter få måneder, og kuppmakerne tilbød [[Abd-ul-Hamid II|Abdülhamit II]] (1876–1909) tronen mot løfte om å innføre konstitusjonelt monarki, noe han gjorde 23. november 1876. En grunnlov (''Kanûn-ı Esâsî'') ble utformet og et parlament med representanter for alle folkegrupper i imperiet ble sammenkalt. Men det første konstitusjonelle styret varte bare i to år, til Abdulhamit oppløste parlamentet i 1878.

=== Oppløsningen (1908–1922) ===
[[Fil:Ottoman soldiers after the First Balkan War.png|thumb|To osmanske soldater går mot Istanbul etter den osmanske hærens tap i den første Balkankrigen.]]
{{se også|Ungtyrkerne}}
Mot slutten av 1800-årene ble arven etter [[ung-osmanene]] tatt opp av en ny generasjon progressive tyrkere, nå med et sterkere innslag av tyrkisk nasjonalisme. '''Ungtyrkerne''' (tyrkisk: ''Jöntürkler'') var en patriotisk organisasjon, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: ''İttihat ve Terakki Cemiyeti''). Lederne gjorde i opprør mot sultan [[Abd-ul-Hamid II|Abdülhamit II]] i 1908 og fremtvang gjeninnføringen av konstitusjonelt styre. De hadde regjeringsmakten i Det osmanske rike til slutten av [[første verdenskrig]] i november 1918.

Oppløsningen av imperiet hadde pågått lenge da [[Kreta]] gikk tapt i 1898, etter at et opprør i den greske befolkningen førte til at stormaktene grep inn og fremtvang opprettelsen av en autonom republikk under formell osmansk overhøyhet, men med en gresk prins som president. I 1908 ble øya annektert av Hellas.

I 1908 ble også Bosnia-Hercegovina formelt annektert av Østerrike-Ungarn, og Bulgaria benyttet anledningen til å erklære seg som et fullt uavhengig kongedømme.

[[Italia]]s ønske om å skaffe seg et kolonirike gjorde at landet med støtte fra vestmaktene gjorde invasjon i [[Libya]] i 1911 og uløste slik [[den italiensk-tyrkiske krig]]. Den osmanske hær under general [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal Pasja]] gjorde sterk motstand, men italienernes overmakt til sjøs førte til at både  de osmanske provinsene [[Tripolitania]] og [[Kyrenaika]] som ble til Libya og øyene [[Rhodos]] og [[Dodekanesene]] ble avstått til Italia i 1912.

Det var store uroligheter på Balkan før [[Første Balkankrig|den første Balkankrigen]] brøt ut i 1912. Den osmanske hærens styrke på Balkan var stor, og tilsynelatende var den moderne. Men det var bare på overflaten, i virkeligheten var den korrupt, dårlig ledet, dårlig trent og lite stridsdyktig. Etter opprør i [[Albania]], og oppmuntret av italienernes militære fremgang, angrep [[Balkanforbundet]] (bestående av [[Serbia]], [[Montenegro]], [[Hellas]] og [[Bulgaria]]) de osmanske styrkene i oktober. Albania erklærte uavhengighet 28. november. Det ble inngått våpenhvile 2. desember. Det osmanske riket måtte avstå nesten alle sine gjenværende besittelser i Europa – Albania, [[Kosovo]], [[Novi Pazar]]-regionen, [[kongeriket Makedonia|Makedonia]] og det meste av den historiske regionen [[Thrakia|Trakia]]. Bare et brohode ble tilbake, en kyststripe fra [[Svartehavet]] til Middelhavet.

Seierherrene ble imidlertid uenige om fordelingen av erobringene, og i [[Andre Balkankrig|den andre Balkankrigen]] i 1913 gikk Det osmanske rike sammen med de andre Balkan-statene mot Bulgaria og lyktes i år gjenerobre deler av Trakia, omtrent til de nåværende grensene.

==== Første verdenskrig ====
I et siste forsøk på å gjenvinne tidligere tapte områder og utfordre britenes herredømme over [[Suezkanalen]] inngikk den ungtyrkiske krigsminister [[İsmail Enver|Enver Pasja]] en avtale med [[Sentralmaktene]] under første verdenskrig. Dette ledet i utgangspunktet til tre potensielle fronter, hvorav Osmanriket var aktivt på to av dem, men hvor man under krigen primært kom til å forsvare land det allerede holdt fremfor å invadere nye områder eller områder man hadde før 1913. Disse frontene var:
* [[Kampene i Kaukasus]] mot det russiske keiserdømmet og senere [[Den demokratiske republikken Armenia]].
* Kampene i (det øvrige) [[Midtøsten]] mot [[det britiske imperiet]] og lokale uavhengigshetsopprørere som [[araberoppstanden]].
* [[Balkanfronten (første verdenskrig)]] – involverte seg i liten grad, med unntak av å forsvare seg ved [[slaget om Gallipoli]] som akkurat er grensen for Balkan/Europa.

I begynnelsen av krigen hadde Det osmanske rike noe fremgang. De allierte, som nå også omfattet den nydannede [[ANZAC]]-styrken, ble beseiret i [[Irak]] og i forsøket på å erobre [[Gallipoli (Tyrkia)|Gallipoli]]. Britene ble slått tilbake, og noen av de tapte territoriene ble gjenerobret. I [[Kaukasus]] tapte imidlertid osmanene store landområder og over 100&nbsp;000 soldater. Russiske Keiserdømmet hær rykket frem i [[Armenia]] til en linje fra [[Trabzon]], [[Erzurum]] til [[Van (Tyrkia)|Van]]. [[Den russiske revolusjon]] gav Det osmanske rike en sjanse til å slå tilbake, men den britiske offensiven i Midtøsten ble for mye. Osmanene ble beseiret helt mot slutten av krigen av de allierte under ledelse av general [[Edmund Allenby]], med hjelp av arabiske opprørere og [[Thomas Edward Lawrence]].

Under første verdenskrig innledet det ungtyrkiske styret en massiv forfølgelse av den store og innflytelsesrike [[Armenia|armenske]] minoriteten i riket. Konsentrert armensk bosetning fantes i det historiske Armenia i rikets østlige deler mot [[Kaukasus]], men armenere utgjorde også et stort innslag i bybefolkningen i hele riket, hvor de var kjent som dyktige handelsmenn. De første isolerte massakrene mot armenere i det østlige [[Anatolia]] ble opptakten til en statlig organisert utryddelsesaksjon, til dels med bakgrunn i frykten for at armenerne skulle gå sammen med rikets kristne fiender.

I 1915 innførte staten lover rettet mot armenere, og organisasjonen ''Teşkilat-ı Mahsusa'' ble opprettet for å gjennomføre deportasjoner over de neste to år. Kanskje så mange som én million armenere ble drept eller omkom under deportasjonene. Antallet døde er imidlertid usikkert og omstridt, og den tyrkiske stat benekter at det fant sted. (''Se [[Folkemordet på armenerne]] for mer informasjon'').

==== Etter første verdenskrig ====
Ved [[våpenhvilen i Moudros]] 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen [[İzmir]] (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved [[Freden i Sèvres|Sèvres-traktaten]] av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

De ydmykende fredsbetingelsene, sammen med okkupasjonen av Istanbul og İzmir, utløste en så sterk reaksjon blant rikets tyrkiske innbyggere at den utløste et opprør som førte til Osman-rikets fall og til opprettelsen av republikken Tyrkia i 1923. Men i mellomtiden tok nye nasjonalistiske ledere makten i det svekkede imperiet og innledet [[den tyrkiske uavhengighetskrigen]], som skulle komme til å omstøte de fleste av bestemmelsene i Sèvres-traktaten og jage okkupasjonsstyrkene ut av det tyrkiske kjerneområdet.

[[Fil:Ataturk22.JPG|thumb|Mustafa Kemal Atatürk og Rauf Bey under Sivas-kongressen.]]
Den osmanske regjeringen ble sett på som passiv og mistet respekt blant folk. Den ble kritisert for å avgi for store landområder etter krigen. Hellas hadde forestillinger om et nytt Stor-Hellas forsøkte med base i det okkuperte İzmir å utvide sitt herredømme langs hele kysten mot [[Egeerhavet]]. Frankrike okkuperte [[Hatay]] og [[Syria]] og ønsket i tillegg deler av Anatolia. Italienerne ville ha den sørlige delen av Anatolia, som de også var blitt lovet. Britene hadde allerede [[Den arabiske halvøy|Arabia]], [[Palestina]], [[Libanon]], [[Jordan]] og Irak. Den tyrkiske nasjonalismen blusset opp, spesielt næret av frykten for gresk ekspansjon. Anført av [[Mustafa Kemal Atatürk]], en tidligere seierrik general i den osmanske hæren, slo tyrkerne tilbake. I april 1920 opprettet Kemal Pasja en revolusjonsregjering med hovedkvarter i [[Ankara]]. Den besluttet å slå tilbake med militær makt mot okkupasjonen av tyrkiske områder. De allierte var krigstrette og trakk seg fort tilbake. Det ble holdt mange kongresser, deriblant en nasjonal kongress i [[Sivas]]. Der ble det bestemt at gresk uavhengighet i [[Aydın|Aydin]], [[Manisa]] og [[Balıkesir]] var uakseptabelt. [[Lausannetraktaten]]  (undertegnet 24. juli 1923) annullerte så Sèvres-traktaten oppdeling av [[Anatolia]]-delen (hvor det nå bodde nesten kun etniske tyrkere og kurdere, ettersom grekerne og armenerne var jagd ut) av Det osmanske rike.

Sultan [[Mehmet VI]] Vahdettin ble den siste sultanen. Han frasa seg sin verdslige makt den 1. november 1922 og forlot Konstantinopel 17. november ombord på et britisk krigsskip for å gå i eksil på [[Malta]]. Han døde i Italia den 15. mai 1926. Men sultanatets religiøse lederstilling som kalif ble opprettholdt ennå i to år under prins [[Abdülmecid II]], inntil republikken avskaffet kalifatet 3. mars 1924.

[[Tyrkia|Republikken Tyrkia]] ble etablert [[29. oktober]] [[1923]].