Redigerer Det kosmologiske gudsbevis (avsnitt)

==Førsokratisk periode==
Det [[filosofi]]ske utgangspunktet til denne formen for bevisførsel kan eksempelvis finnes hos [[Tales fra Milet|Tales]]' elev, [[Anaximander]] fra [[Milet]], ([[610 f.Kr.]]-ca. [[546 f.Kr.]]). Anaximander mente at hvis jorden, som Tales hevdet, ble holdt oppe av havet, måtte havet holdes oppe av noe annet – og så videre ''ad infinitum''. Dette er en måte å komme inn i det som kalles uendelig regress. Nå løste Anaximander dette problemet med den overraskende tanke at jorden ikke var holdt opp av noe i det hele tatt.
[[Fil:The Earth seen from Apollo 17.jpg|right|220px|Den blå klinkekule]]

[[Parmenides]] antok i første halvdel av det 5. århundre f.Kr. at alt er ett. Han mente at det var selvmotsigende å hevde intets eksistens. Det kan aldri ha vært intet, og derfor kan det ikke være sant at alt &ndash; eller i virkeligheten noe som helst &ndash; oppstod av intet. Alt må alltid ha eksistert. Av samme grunn er det ikke mulig for noe å bli intet. Derfor er det ikke bare slik at alt må være uten begynnelse, men det må også være evig og uforgjengelig. Og av samme årsak kan det ikke være noen tomme rom i virkeligheten, deler av virkeligheten der intet er. Virkeligheten må være et ''kontinuum'', henge sammen med seg selv i alle deler. Hele rommet må være oppfylt, et ''plenum''. Dette danner grunnlaget for en oppfatning som betrakter universet som enkelt og uforanderlig. Alt er ett. Det som virker som forandring eller bevegelse, er noe som forekommer innen et lukket og uforanderlig system.

[[Empedokles]]  forsøkte i første halvdel av det 5. århundre f.Kr. overfor Parmenides å forsvare eksistensen av den evig foranderlige virkelighet kan sanses, og dermed verdens mangfold. Dette gjorde han ved å slutte seg til noen av Parmenides' ideer. Han innrømmet at [[materie]]n ikke kan oppstå av intet eller forsvinne i intet, men han mente at alt bestod av fire forskjellige elementer som er evige: jord, vann, luft og ild. Denne læren ble tatt opp av [[Aristoteles]] og spilte en viktig rolle i vestens tenkning frem til [[renessansen]].

I samme førsokratiske tidsepoke levde atomistene. Med atomister vises det som oftest til [[Leukippos]] og [[Demokrit]]. Leukippos' grunnide var at alt består av atomer som er så små at de ikke kan sees og heller ikke deles i mindre deler. Han hevdet at alt som eksister, er rom og tid. Atomene er ikke skapt, de er uforgjengelige, og all forandring i universet består av atomer som enten endrer formasjon eller plassering i rommet.
[[Fil:AU Microscopii debris disk.jpg|thumb|Planeters fødestue - En debris skive]]
I sammenheng med fremveksten av det kosmologiske gudsbeviset er det interessant å merke seg at Leukippos og Demokrit forklarte forandring kausalt, de forsøkte med andre ord ikke å forklare naturlige fenomener ut fra hensikter. En annen av deres sentrale ideer var at universet ikke er et kontiniuum som Parmenides hadde hevdet at det var, men at det består av adskilte deler.