Redigerer Det fjerde korstog (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Etter nederlaget med [[Det tredje korstog]] ([[1189]]–[[1192]]) var det liten interesse i [[Europa]] for enda et korstog mot muslimene. Jerusalem var nå kontrollert av [[Ajjubide-dynastiet]] som hersket over hele [[Syria]] og [[Egypt]], unntatt noen få byer langs kysten fortsatt kontrollert av korsfarerkongedømmet Jerusalem, nå sentrert i [[Akko]]. Det tredje korstoget hadde også etablert et kongedømme på [[Kypros]].

[[Pave Innocens III]] overtok [[Den hellige stol|pavestolen]] i [[1198]], og han anmodet for et nytt korstog, noe som ble målet for hans [[pontifikat]]. Hans kall ble stort sett oversett av europeiske monarker: [[Tyskland|tyskerne]] kjempet mot pavens makt, og [[England]] og [[Frankrike]] var fortsatt opptatt av krig med hverandre. Imidlertid grunnet prekene til [[Foulques av Neuilly]] ble en korsfarerhær endelig organisert ved en [[turnering]] holdt ved [[Écry]] av greve [[Thibaut III av Champagne]] i [[1199]]. Thibaut ble valgt til leder, men han døde i [[1200]] og ble erstattet av en [[Italia|italiensk]] greve, [[Bonifatius av Monferrato]]. Bonifatius og andre ledere sendte sendebud til [[Venezia]], [[Genova]] og andre italienske bystater for å forhandle fram en kontrakt for transport til Egypt som var målet for deres korstog. En av sendebudene var den framtidige historikeren [[Geoffroi av Villehardouin]]. Genova var uinteressert, men i mars [[1201]] ble det åpnet opp for forhandlinger med Venezia som sa seg enig i å frakte 33 500 korsfarere, et meget ambisiøst antall. Denne enigheten krevde et års forberedelser av Venezias innbyggere for å bygge det antall skip og trene sjømannskapet som skulle bemanne dem, noe som begrenset byens kommersielle aktivitet. Korsfarerhæren var antatt å bestå av 4 500 riddere (foruten også 4 500 hester), 9 000 væpnere, og 20 000 fotsoldater.

Den største andelen av hæren seilte ut fra Venezia i oktober [[1202]] og de kom hovedsakelig fra Frankrike. Den omfattet menn fra [[Blois]], [[Champagne]], [[Amiens]], [[Saint-Pol]], [[Île-de-France]] og [[Bourgogne]]. Flere andre områder i Europa bidro også med betydelige kontingenter, som [[Flandern]] og [[Montferrat]]. Andre betydelige grupper kom fra [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det hellige romersk-tyske riket]], blant annet menn under biskop Martin av [[Pairis]] og biskop Konrad av [[Halberstadt]], sammen med en allianse med soldater og sjømenn fra Venezia ledet av [[doge]] [[Enrico Dandolo]]. Korstoget hadde til hensikt å dra direkte til sentrum for den muslimske verden, [[Kairo]], og var klar til å seile den [[24. juni]] [[1202]]. Denne enigheten ble ratifisert av pave Innocens med et høytidelig forbud mot å angripe kristne riker.<ref>«History of the Church», ''Innocent III & the Latin East'', side 370, Philips Hughes, Sheed & Ward, 1948.</ref>