Redigerer Det Liberale Folkepartiet (1972–1988) (avsnitt)

== Organisasjon ==
DLF ble grunnlagt etter at [[Venstre]] ble [[partisplittelse|splittet]] på landsmøtet på [[Røros]] 10. november 1972. 
Grunnlaget for splittelsen var uenighet blant medlemmene og Venstres 13 stortingsrepresentanter om norsk medlemskap i [[EEC]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Birger Steiro]] | utgivelsesår = 1995 | tittel = Politisk idéhistorie | isbn = 8202141729 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010022303053 | side = 83}} </ref>

Statsminister [[Trygve Bratteli]] stilte i august 1972 kabinettsspørsmål til det norske folk i spørsmålet om medlemskap i EEC i 1972. Arbeiderparti-regjeringen tok derfor konsekvensene av at folket sa nei i folkeavstemningen, og gikk av til fordel for en sentrumsregjering under ledelse av [[Lars Korvald]]. 

Venstres 13 stortingsrepresentanter delte seg i spørsmålet om EEC. Åtte av representantene på Stortinget var for medlemskap i EEC, mens fem var mot. Et grunnleggende spørsmål var hvorvidt representantene var bundet av partiprogrammet som Venstres Landsmøte hadde bestemt.

Det ble innkalt til ekstraordinært landsmøte som skulle bestemme hvorvidt stortingsrepresentantene var bundet av Venstres program. Landsmøtet konkluderte med at stortingsrepresentantene måtte følge partiprogrammet. Derfor brøt disse åtte representantene ut av Venstre og de fleste medlemmene som var for EEC fulgte etter. Om lag 30 prosent av landsmøtedelegatene på Røros støttet utbryternes syn.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Olav Garvik]] | utgivelsesår = 1982 | tittel = Da Venstre sprakk | isbn = 8202090202 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071001021 }} </ref>

Utbryterne dannet et nytt parti med navnet Folkepartiet Nye Venstre. Venstre protesterte mot dette navnet, og det nye partiet skiftet navn til Det Nye Folkepartiet.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Gunnar Garbo]] | utgivelsesår = 1997 | tittel = Til venstre for Venstre: erindringer og tanker fra politiske kampår | isbn = 8270680214 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cultura forl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031204004 | side = 94−210}} </ref> Politisk forsøkte partiet å plassere seg i sentrum og åpnet, i motsetning til Venstre, opp for samarbeid både til høyre og venstre. Ved [[stortingsvalget 1973]] fikk DNF 3,4 prosent av stemmene, og bare [[Ole Myrvoll]] fra Hordaland fikk plass på Stortinget. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 prosent av stemmene, 2,5 prosentpoeng mindre enn [[Venstre]] oppnådde alene fire år tidligere. Ingen av DLFs kandidater, inkludert Myrvold, ble valgt ved [[stortingsvalget 1977]], og Myrvold ble dermed DLFs eneste stortingsrepresentant i partiets historie.

I 1980 skiftet partiet navn til Det Liberale Folkepartiet. Oppslutningen var jevnt synkende utover i 1980-årene, og DLF vedtok på landsmøtet i 1988 sammenslåing med Venstre. Dette ble gjennomført på en samlingskongress 4.–5. juni 1988. Den siste lederen, [[Marit Bjorvatn]], ble nestleder i Venstre.