Redigerer Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål (avsnitt)

==Musikkgruppen i rådet==
Den [[31. oktober]] [[1940]] ble rådets [[musikk]]gruppe stiftet med [[David Monrad Johansen]], [[Ivar Johnsen]], [[Olav Kielland]] og [[Per Reidarson]] som medlemmer, og [[Geirr Tveitt]] som formann. Av representantene var bare Reidarson medlem av nazistpartiet [[Nasjonal Samling]]. 
Rådet fikk ikke utrettet så mye som det ønsket, mye på grunn av usikkerhet om hvordan man burde opptre i en slik situasjon, men også på grunn av sammensetningen av gruppen.
Per Reidarson signaliserte tidlig andre holdninger til musikk og musikklivet generelt enn de andre. Han ville bekjempe «den internasjonale [[modernismen]]» ([[jøde|jødisk]] organisert kulturutryddelse/ødeleggelse).

I et klagebrev til konstituert statsråd [[Gulbrand Lunde]], som ledet Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, skrev Reidarson at: <blockquote>
''«…rådets musikkavdeling er innsatt av et flertall av nettopp de gjennom mange år ivrigste befordrere av ''[[entartet kunst|entartet]]'' ([[surrealisme|surrealistisk]]) kunst og til dels frembringere av sådan».'' </blockquote>

I en lengre begrunnelse for klagen, datert [[13. februar]] [[1941]], skrev han videre: <blockquote>
''«Det skulle være unødvendig å påvise grunnforskjellen mellom klassisk (arisk) musikkoppfatning og den av jødene lanserte ''Modernismus''. For klarhets skyld skal jeg imidlertid kortest mulig nevne forskjellen. Den første (ariske) bygger på melodi som det vesentlige, dermed forbundet orden, logisk plastisk form, harmoni. Modernismus fornekter melodi som vesentlig og bygger i stedet på «interessant» klang, i forbindelse hermed formens revolusjonering, førende mot det antilogiske (kaotiske), usymmetrisk rytme, dissonans som mål i stedet for som middel. Begrepet «utartet» i arisk mening må sees i forhold hertil.»''<ref>Hurum, Hans Jørgen. ''Musikken under okkupasjonen'' – Oslo: Aschehoug & Co, 1949</ref> </blockquote>

Som eksempler på utartede komponister nevntes [[Hindemith]], [[Milhaud]], [[Gershwin]], [[Stravinsky]], [[Schönberg]], [[Fartein Valen]], [[Harald Sæverud]], [[Klaus Egge]], [[Olav Kielland]] og [[Geirr Tveitt]] – et utvalg av de mest karakteristiske profiler i tiden.
For å bevise at han hadde rett, foreslo Reidarson en [[Entartet Kunst]]-utstilling av levende toner – en praktisk dokumentasjon i stedet for ytterligere papirmessig dokumentering. Han ville at det skulle arrangeres en konsert hvor Olavs Kiellands første symfoni, Geirr Tveitts orkesterballett ''Birgingu'' og Reidarsons orkesterverk ''Olsok'' skulle framføres, og så skulle kritikernes syn avgjøre saken.

Samtlige statsråder, Føreren og de tyske myndigheter skulle inviteres, og notene skulle oppbevares i [[NRK]]s notearkiv («nøytralt hold») fram til prøvene skulle begynne slik at Kielland og Tveitt ikke skulle ha anledning til å endre musikken og dermed fjerne «bevis». Reidarsons anslag førte ikke frem.
Rådets virketid ble svært kort. Reidarson trakk seg ut allerede etter første møte. Snart etter gikk Monrad Johansen ut. Ivar Johansen trakk seg tilbake i februar 1941 og Kielland i juni. Tveitt satt alene igjen som [[Statens Musikkonsulent]].