Redigerer Den trojanske krig (avsnitt)

== Bakgrunn ==

=== Pelevs, Thetis og striden om eplet ===
Ifølge [[gresk mytologi]] ble [[Zevs]] konge over gudene ved å styrte sin far [[Kronos]], som i sin tid selv hadde styrtet sin far [[Uranos]]. Zevs fikk høre en profeti om at han selv ville bli styrtet av en av sine sønner (dette skjer imidlertid ikke i den greske mytologien). En annen profeti sa at havnymfen [[Thetis]], en av Zevs’ erobringer, ville få en sønn som kom til å bli mektigere enn sin far. For en av eller begge disse årsaker bestemte Zevs at Thetis skulle troloves med den grånende kong [[Pelevs]]. Med ham fikk hun sønnen [[Akilles]], og det ble spådd at han ville dø ung ved Troja. For å beskytte ham badet moren ham i elven [[Styx]] mens han var et spedbarn, slik at hele kroppen hans ble usårbar, unntatt hælen hun hadde holdt ham i. Da han vokste opp, ble han den største av alle dødelige krigere.
[[Fil:Rubens - Judgement of Paris.jpg|thumb|Paris' dom ([[Rubens]]).]]
Alle gudene var invitert i bryllupet til Thetis og Pelevs, unntatt [[Eris]], eller Splid. Hun ble meget fornærmet, og kom usynlig til bryllupet, hvor hun kastet et gulleple ned blant gjestene, med innskriften Kallisti – «til den vakreste».{{Sfn|Apollodorus|Epitome 3.1-2.}}{{Sfn|Vandvik 1963|s. 189}}

Både [[Hera]], [[Athene]] og [[Afrodite]] ment eplet var deres, og de kranglet bittert over det. Ingen av de andre gudene ville si sin mening, av frykt for de to andres fiendskap. Til slutt bestemte Zevs at spørsmålet skulle avgjøres av Paris, en prins av Troja som hadde vokst opp som gjetergutt på grunn av en profeti som sa at han kom til å bli Trojas undergang. Gudinnene forsøkte å bestikke ynglingen, Athene tilbød ham visdom, hell i strid og dyktighet som de største krigere; Hera tilbød ham makt og kontroll over hele Asia, mens Afrodite tilbød ham kjærligheten til den vakreste kvinne i verden. Paris gav eplet til Afrodite, og dro tilbake til Troja.

=== Helenas bortførelse ===
[[Fil:Helen of Troy.jpg|thumb|Helena av Troja.]]
Den vakreste kvinne i verden var Helena, datter av kong [[Tyndareos]] av Sparta. Hennes mor var [[Leda]], som hadde blitt forført av Zevs i skikkelsen av en svane{{Sfn|Ovid|6. sang, 109}}; det er uklart hvorvidt hun fikk sine fire barn med Zevs eller Tyndareos. Helena hadde svært mange friere, og hennes far ville ikke velge én av frykt for at andre ville ta hevn. Til slutt fremsatte én av frierne, [[Odyssevs]] av [[Ithaka]], en plan som kunne løse problemet. Mot at Tyndareos ville hjelpe ham i hans eget frieri til [[Penelopeia]], foreslo han at Tyndareos skulle få alle frierne til å sverge at de ville beskytte Helenas ekteskap, uansett hvem hun måtte velge. Frierne gikk med på å avlegge eden, skjønt ikke helt uten protester.{{Sfn|Vandvik 1963|s-190-191}}

Helena valgte å gifte seg med [[Menelaos]]. Han hadde ikke selv bedt om hennes hånd, men sendte i stedet sin bror [[Agamemnon]]. De to brødrene hadde bodd ved Tyndareos’ hoff siden de ble tvunget i eksil fra sitt hjemland, [[Argos]], da faren [[Atrevs]] ble drept og tronen ble tilranet av broren [[Thyestes]] og Thyestes’ sønn [[Aigisthos]]. Menelaos arvet Spartas trone etter Tyndareos, med Helena som dronning, og Agamemnon giftet seg med hennes søster [[Klytaimnestra]] og vant tilbake Argos’ trone.

Under et statsbesøk i Sparta ble Paris forelsket i Helena, og med Afrodites hjelp bortførte eller forførte han henne, og bragte henne med seg til Troja. Alle konger og fyrster i Hellas ble tilkalt for å holde sine løfter og bringe henne tilbake.{{Sfn|Vandvik 1963|s. 191}}

=== Stridskreftene samles ===
Odyssevs hadde nå giftet seg med Penelopeia og fått en sønn, [[Telemakhos]]. For å slippe å dra i krigen, lot han som om han var blitt gal, og sådde salt i åkrene sine. [[Palamedes]] avslørte ham ved å legge den nyfødte Telemakhos foran plogen. Odyssevs gikk til siden for ikke å drepe sin egen sønn. Dermed viste han at han var ved fornuft, og måtte dra i krigen.
[[Fil:Achilles by Lycomedes Louvre Ma2120.jpg|thumb|Akilles i Lykomedes' hoff (detalj). Athensk verk fra ca. [[240 e.Kr.]], relieff på sarkofag. Del av Borghese-samlingen.]]
[[Orakel]]et [[Kalkhas]] hadde sagt at grekerne ikke kunne vinne uten Akilles. Hans mor Thetis, som visste at han ville dø om han dro til Troja, forkledte ham som en kvinne ved hoffet til kong [[Lykomedes]] av [[Skyros]]. Der hadde han et forhold til kongens datter Deidamea, og de fikk sønnen Neoptolemos. Odyssevs, [[Ajax den store]] og Akilles’ lærer [[Føniks]] dro for å hente ham. Ifølge én beretning blåste de i et horn, og Akilles avslørte seg ved å gripe et spyd for å slåss mot inntrengerne heller enn å flykte. Ifølge en annen forkledte de seg som handelsmenn som hadde med seg smykker og våpen, og Akilles skilte seg ut fra de andre kvinnene ved å interessere seg for de gale varene.

Til slutt ble det samlet en flåte av mer enn tusen skip, under Agamemnons kommando. Da de kom til [[Aulis]], stanset vinden. Kalkhas sa at gudinnen [[Artemis]] slik ville straffe Agamemnon fordi han hadde drept et hellig dådyr (eller et dådyr i en hellig lund) og skrytt av at han var en bedre jeger enn henne, jaktgudinnen. Den eneste måten å blidgjøre Artemis på, var å ofre Agamemnons datter [[Ifigeneia]]. Noen beretninger sier at han gjorde det, andre sier at han ofret et dådyr i stedet, eller ingenting, og at Artemis tok Ifigenia med til [[Krim]] for å forberede andre ofre til henne. [[Hesiod]] forteller at hun ble gudinnen [[Hekate]].

Grekerne tok også med seg bena av [[Pelops]], Atrevs’ far og Agamemnon og Menelaos’ bestefar. Orakelet sa at det var nødvendig for å vinne.

De er beskrevet i detalj i Skipskatalogen i annen sang i Iliaden. De bestod av 28 kontingenter fra det greske fastland, [[Peloponnes]], [[Dodekanesene]], [[Kreta]] og [[Ithaka]], til sammen en styrke på omtrent hundre tusen mann.

De trojanske styrkene er også beskrevet i Iliadens annen sang, og består av trojanerne, ledet av [[Hektor]], og forskjellige allierte: dardanere, zeleere, adasteere, perkotere, pelasgere, [[Thrakia|thrakere]], kikonske spydsoldater, paionske bueskyttere, halizonere, mysiere, [[Frygia|frygere]], maionere, [[Milet|miletere]] og lykere.{{Sfn|Iliaden|s. 30-42}}{{Sfn|Apollodorus|Epitome 3, 11-14}}