Redigerer Den katolske kirke (avsnitt)

== Historisk bakgrunn ==
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem [[patriark]]er, med sete i [[Jerusalem]], [[Antakya|Antiokia]], [[Alexandria]], [[Konstantinopel]] og [[Roma]]. Patriarken i Roma, [[paven]], fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra [[apostelen Peter]]. Etter det vest-romerske rikets fall på [[400-tallet]] ble [[Konstantinopel]] stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken. 

I [[1054]] oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og [[den ortodokse kirke]]. Mot slutten av det [[15. århundre]] oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv, senere kjent som [[reformasjonen]]. Dette førte til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England. 

===I Norge===
:''Hovedartikkel: [[Den katolske kirke i Norge]]''
Den katolske kirke ble etablert i Norge i det [[10. århundre]]. De første kristne i Norge var antagelig fra [[De britiske øyer]], men også [[Tyskland|tyske]] misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem [[Ansgar]] av Bremen – «Nordens apostel». Opprinnelig, (fra [[831]] til [[1103]]), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) [[erkebiskop]]en av [[Reims]] i [[Frankrike]]. Frem til [[1152]] lå så landet under [[Lund (by)|Lund]] i [[Skåne]] (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble [[erkebiskop|erkebispesetet]] i [[Nidaros]] (Trondheim) opprettet. 

Allerede før Norge fikk egen erkebiskop ble det opprettet tre katolske bispedømmer ([[1070]]) med sete i Alpsa, Biargina og Nithirosa, det vil si i Oslo, Bjørgvin (Bergen) og Nidaros. Etter hvert ble antallet bispedømmer utvidet til fem. 

Med [[Olav den hellige]] ble katolisisme eneste tillatte religion i Norge. Ved tingmøtet i 1024 fikk Norge en riksomfattende kirke, rettsordning og forbud mot all annen religionsutøvelse. I årene etter Olav den helliges død i [[1030]] ble denne nye troen den dominerende også i praksis, og i [[1153]] ble [[Nidaros]] gjort til erkebispesete. Dette innebar at Norge ble en egen kirkelig provins. 

I nesten 400 år var så den katolske kirke den eneste tillatte i Norge. Med [[reformasjonen]] i [[1537]] ble katolisismen forbudt. I dansketiden var det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I [[1843]] ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Dissenterloven kom i 1845. Grunnlovsforbudet mot jøder (i den beryktede §2) ble opphevet i 1851, munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, da Norge ratifiserte [[Den europeiske menneskerettskonvensjon]]. I 1964 ble Grunnlovens §2 endret på nytt, denne gang ved at retten til fri religionsutøvelse ble eksplisitt uttrykt: «Alle Indvaanere av Riget have fri Religionsøvelse».

Det er i dag ca. {{formatnum:98000}} registrerte katolikker i Norge, det vil si omtrent 2 % av befolkningen. Flertallet av disse, minst halvparten, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopiere, kaldeere og ukrainere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. På samme måte som for nesten 1000 år siden har Norge i dag tre katolske bispedømmer: [[Oslo katolske bispedømme|Oslo]], [[Trondheim katolske stift|Trondheim]] og [[Tromsø katolske stift|Tromsø]]. Tilsammen har disse 35 menigheter, samt et kapelldistrikt som med tiden kan bli egen menighet. På grunn av den store arbeidsinnvandringen de siste årene betjener den katolske kirke i Norge om lag 200&nbsp;000 katolikker. Den mottar statstilskudd for de {{formatnum:98000}} katolikkene som har norsk personnummer.