Redigerer Den hvite armé (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Under den russiske borgerkrigen fungerte den hvite bevegelsen som en politisk paraplybevegelse som representerte en rekke politiske meninger i Russland forent først og fremst i deres opposisjon til bolsjevikene – fra de republikansk-tenkende liberale og sosialdemokrater tilknyttet [[Aleksandr Kerenskij]] på [[venstresiden]] gjennom [[monarki]]ster og støttespillere av et forent multinasjonalt Russland til de ultranasjonalistiske og reaksjonære [[De svarte hundre]]] på [[høyresiden]].<ref>[https://www.encyclopediaofukraine.com/display.asp?linkpath=pages%5CB%5CL%5CBlackHundreds.htm «Black Hundreds»], ''Encyclopedia of Ukraine''</ref> Generaler og hærførere i den hvite armé var for det meste tidligere tsargeneraler som tok kontroll over anti-bolsjevikiske styrker i bestemte regioner. Bortsett fra deres motstand mot bolsjevikene, hadde de hvite hærene lite til felles og hadde ulik sammensetning, ledelse og metoder.<ref name="alphahistory"/>

[[Fil:Thecristisrizenoldrussiancivilwarposter.jpg|thumb|upright|left|Propagandaplakat fra de hvite, ca. 1932]]
Hæren ble dannet – som motrevolusjon – av admiral [[Aleksandr Koltsjak]], befalshaver av [[Svartehavsflåten]]. Hæren besto av frivillige og styrkene til generalene [[Michail Aleksejev]], [[Lavr Kornilov]], [[Nikolaj Judenitj]] og admiral Koltsjak. Hæren spilte en viss rolle under [[den russiske borgerkrigen]] i årene [[1918]]&ndash;[[1921]]. Koltsjak ble tatt til fange av Den røde armé og henrettet i [[1919]]. Aleksejev døde i [[1918]], og Kornilov ble i løpet av sommeren 1919 erstattet av general [[Anton Denikin]], men bortsett fra spredte kamper var borgerkrigen og hvitegardistene over ved årets slutt. [[Aleksandr Ivanovitj Gutjkov]] organiserte finansieringen fra sitt eksil i [[Tyskland]]. Den hvite armé fikk støtte fra utlandet, blant annet med tropper fra [[Storbritannia]], etter initiativ fra [[Winston Churchill]]. Mange tilhengere av de hvite gikk frivillig i eksil i [[Frankrike]], [[USA]] og andre land da nederlaget var anerkjent.

Det var også uavhengige grupper som [[den grønne armé]] og [[Nestor Makhno]]s [[den svarte armé]], som erklærte seg som fiender av både de hvite og de røde, skjønt stundom søkte de allianser med den ene siden mot den andre.

I begynnelsen hadde de hvite framgang grunnet fordelene med at de kontrollerte enorme områder i Russland og omringet bolsjevikene. De hadde aktiv støtte fra fremmede land, som grep inn i borgerkrigen på deres vegne. Derimot hadde de hvite en rekke svakheter som førte til deres nederlag. De hadde delt lederskap og manglet en stor, samlende lederfigur slik bolsjevikene hadde med [[Lenin]]. Det var mangel på et klart mål eller plan som førte til lav moral.<ref name="bbc">[https://www.bbc.co.uk/bitesize/guides/zdq46v4/revision/5 «Russian Civil War - The White Army»], ''BBC Bitesize''</ref> De hvite ble også hatet og fryktet for brutaliteten de viste mot lokale områder, stjal avlinger og husdyr og torturerte sivile som protesterte. Etter hvert som borgerkrigen utviklet seg, begynte imidlertid de hvite hærene å møte store problemer og vanskeligheter. Mot bolsjevikenes drivkraft og hensynsløse energi vaklet deres krigføring. Mot slutten av 1920 var bolsjevikene nær ved å oppnå total seier.<ref name="bbc"/>

Resultatene av borgerkrigen var enorme. Den sovjetiske demografen Boris Urlanis estimerte det totale antallet menn drept i borgerkrigen og den polsk-sovjetiske krigen til rundt 300 000 (125 000 i den røde hæren, 175 500 i hvite hæren og polakker) og det totale antallet militært personell døde av sykdom (på begge sider) som rundt 450 000.<ref name="Civilization">[https://courses.lumenlearning.com/suny-hccc-worldhistory2/chapter/the-russian-civil-war/ «The Russian Civil War»], ''History of Western Civilization II''</ref> Under [[den røde terroren]] utførte [[Tsjeka]] (det hemmelige politi) minst 250 000 summariske henrettelser av «folkets fiender» tilknyttet de hvite, også med anslag som nådde over en million.<ref name="Civilization"/> Etter det militære nederlaget til de hvite i borgerkrigen, forble rester og fortsettelser av bevegelsen i flere organisasjoner, hvorav noen bare hadde smal støtte, og fortsatte i blant i større grad blant de hvite som emigrerte til utlandet.