Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

== Regional politikk ==
I midten av 1940 var den italienske [[statsminister]]en Mussolini sterkt irritert over den militære suksessen hos forbundsfellen [[Hitler]] med hans erobringer i vest. Italia hadde besatt nabolandet [[Albania]] på den andre siden av [[Otrantostredet]] våren 1939. Med dette som utgangspunkt ønsket Mussolini å bevise overfor sin lite informative aksepartner, at han kunne lede Italia mot tilsvarende militære suksesser i krigen. Han hadde hatt lite suksess i [[slaget om Frankrike]], men klarte å erobre atskillige britiske støttepunkter i [[Afrika]]. Men dette ble lite i forhold til den tyske framgangen. Samtidig ønsket Mussolini å understreke de italienske interessene på Balkan som hadde kommet under Tysklands innflytelse. Mussolini hadde ansett [[Romania]] som en del av den italienske interessesfære på grunn av det latinske språket. Derfor reagerte han sterkt på Hitlers beslutning om å sende tropper til dette landet. Rumenerne aksepterte Hitlers tilbud om tysk beskyttelse av oljefeltene ved [[Ploiești]] midt i oktober. Hitler hadde ikke underrettet Mussolini om sine planer om Romania, tro mot sin vane om å stille et ''[[fait accompli]]'' overfor venner og fiender.

Mussolini reagerte umiddelbart da han mottok nyheten om den tyske innmarsjen i Romania. Etter et møte med Hitler i [[Brennerpasset]] 4. oktober, foretok han seg noe som bare kan bedømmes som en impulshandling, ifølge historikerne. Han ønsket å skjerpe den italienske krigsinnsatsen med en heldig seier mot et fattig land som på papiret hadde et meget svakt militærvesen. Dessuten ville denne handlingen være en gjengjeldelse mot Hitlers opptreden i Romania og en bekreftelse på at Italia fremdeles gjorde seg gjeldende i Balkan.

{{sitat|Hitler stiller meg alltid overfor et [[fait accompli]]. Denne gangen skal jeg svare med samme mynt. Han vil kunne lese i avisen at jeg har okkupert Hellas. På den måten vil likevekten bli gjenopprettet.|note=<ref>Kershaw 2009, s. 165</ref>|Utbrudd fra den italienske diktatoren [[Benito Mussolini]], nedskrevet av hans utenriksminister, grev [[Galeazzo Ciano]]}}

Etter den greske [[diktator]]en [[Ioannis Metaxas]] den [[28. oktober]] 1940 hadde avslått et italiensk [[ultimatum]] som krevde besettelse av gresk territorium, invaderte italienske styrker Hellas. Etter retur fra et resultatløst møte med den spanske diktatoren [[Francisco Franco|Franco]], stanset Hitler samme dag i [[Firenze]]. Der ble han orientert om den italienske invasjonen, uten å ha blitt underrettet av Mussolini. Hitler var oppbrakt under møtet med Mussolini, som «strålte av fryd» ifølge Ciano. Den greske hæren var ikke så kraftløs som man trodde. Et motangrep tvang italienerne på tilbaketog etter å ha blitt stoppet i det vanskelige terrenget. I midten av desember hadde grekerne besatt nesten en firedel av Albania og bundet ned opptil {{formatnum: 530000 }} italienske soldater. Troppebevegelsene var blitt hindret av vinteren og reddet situasjonen for italienerne, som på den andre fronten under sjøkrigen i [[Middelhavet]] ble påført meget smertelige nederlag av britene.

Angrepet på Hellas begynte å vise seg å være et alvorlig feilgrep mot sterke greske tropper i italiensk-albansk territorium. Dessuten var Hellas styrt av et halvfascistisk regime som var vennlig stilt overfor Italia. De hadde ikke ønske om å bli trukket inn i en britisk-tysk storkonflikt. Men med den italienske invasjonen, og Metaxas` død, rykket britene inn i nye posisjoner på Balkan. Hitler skal ha følt medynk for sitt [[idol]] i Italia og så sine interesser truet. Derfor ble hans politikk omkring de ulike landene i Balkan kraftig skjerpet. Dessuten hadde den italienske hæren i Nord-Afrika blitt så sterkt medtatt at Hitler besluttet å gi militær assistanse mot britene. Generalløytnant [[Erwin Rommel]] dro til [[Tripoli]] den [[12. februar]] [[1941]].

Etter beleiringen av Albania i april 1939 kom Storbritannia og Frankrike med en deklarasjon om å gi assistanse som garanti mot eventuelle trusler mot gresk eller rumensk uavhengighet: «Hans majestets regjering ville føle seg bundet til å støtte den greske eller rumenske regjering [...] all støtte i deres makt». Statsminister Churchill reagerte raskt, og foreslo militær assistanse for å lette det greske militæret for byrder annetsteds. Dette gikk regimet i Athen med på, og den 31. oktober 1940 ble de første britiske styrker sendt til Kreta og [[Lemnos]], slik at den greske hæren kunne omplassere deres styrker, deriblant 5. Kreta-divisjonen, til fastlandet. For å styrke det greske luftforsvaret mot de italienske flyangrepene, ble flere skvadroner fra [[Royal Air Force|RAF]] utplassert på fastlandet under kommando av [[John d'Albiac]], deriblant en skvadron med tunge strategiske bombefly av type [[Vickers Wellington]].

Det britiske engasjementet i den gresk-italienske krigen med luftbårne styrker og strategiske viktige baser i det østlige middelhavsområdet, skapte bekymring i Berlin. Hitler beordret den 4. november den tyske generalstaben om å forberede en intervensjon i Nord-Hellas, via Romania og Bulgaria, i den hensikt å frata britene deres nye baser i Hellas. [[Oberkommando der Wehrmacht|Den tyske overkommandoen]] utarbeidet ''«direktiv nr. 18»'' 12. november, som tok sikte på å innlede samtidige operasjoner mot britiske [[Gibraltar]] og Hellas i januar 1941. I desember måtte dette revurderes, etter at spanjolene hadde avvist planer om et angrep på Gibraltar med påfølgende inntreden i storkonflikten. Så tidlig som 4. desember kom de første signalene fra Mussolini om hjelp med utsendingen Dino Alfieri i [[Berlin]]. Deretter kom en direkte anmodning om tysk intervensjon den 28. desember fra [[Roma]]. Men Hitler ønsket ikke å sende styrker til Albania. I stedet godkjente han den nye slagplanen skissert i ''«direktiv nr. 20»'' med kodenavnet «[[Slaget om Hellas|Operasjon Marita]]» fra den 13. desember 1940. Ikke bare skulle dette avlede det greske presset fra italienerne, det ville også skape et bufferområde i det nordlige kystområdet av Hellas mot Egeerhavet.

Metaxas foreslo til den britiske regjeringen den 17. november, bare dager etter at den greske motoffensiven hadde startet, å utvide det britiske engasjementet inn i et annet frontavsnitt med deltagelse i en felles britisk-gresk offensiv med utgangspunkt i det sørlige Albania. Men på den britiske siden var man imidlertid tilbakeholden med å diskutere den greske planen, ettersom en slik utplassering av vanskelig tilgjengelige styrker ville påvirke deres militære operasjoner i Nord-Afrika. Dessuten hadde britene følt seg noe støtt av det halvfascistiske regimet, understreket av den britiske generalen Henry Maitland Wilson: «Under Metaxas` diktatur hadde de adopterte noen av disse nazistiske ideer. Ungdommen hilste australierne og deres flagg med [[hitlerhilsen]]. Oppdraget i Hellas var veldig rart: Vi kjemper mot et totalitært fascistisk regime sammen med et annet.»{{tr}}

Under et møte mellom de britiske og greske militære og politiske ledere i Athen den [[13. januar]] 1941, ba den greske øverstkommanderende Papagos britene om ni fullt utstyrte divisjoner og tilsvarende flystøtte for innsats i Hellas. Britene svarte at de ikke kunne tilby annet enn den planlagte utsendelsen av en symbolsk styrke på mindre enn en avdelingsstyrke, på grunn av sine forpliktelser i kampene i Nord-Afrika. Dette tilbudet ble avvist av grekerne, som fryktet konsekvensene ved å ha en utilstrekkelig britisk kontingent på det greske fastlandet som ville framprovosere et tysk angrep. Britisk hjelp vil bli anmodet når tyske tropper krysset [[Donau]] fra [[Romania]] til [[Bulgaria]]. Den tyske forflytningen over Donau startet den [[2. mars]] 1941, etter at Bulgaria tiltrådte tremaktspakten dagen før.

Den samme dagen som møtet fant sted i Athen, hadde en viktig konferanse mellom den rumenske diktatoren general [[Ion Antonescu]], den bulgarske konge [[Boris III av Bulgaria|Boris III]] og [[Adolf Hitler|Hitler]] startet. Dette startet en hektisk diplomatisk og politisk periode på Balkan våren 1941, med et vedvarende press fra Tyskland om å gå inn i aksemaktene som en ekstra forsikring mot britisk inngrep. Dessuten hadde Hitler ønsket, med fredelige midler, å bilegge den gresk-italienske krigen. Han tok kontakt med Metaxas med et tilbud om å megle den 10. desember. Det tyske forslaget om å bilegge konflikten gikk ut på å gjenopprette [[status quo]] mellom Hellas og Italia. Men regimet i Athen avviste forslaget som gikk ut på å rømme deler av Albania som de hadde gjort territoriale krav på. I februar, etter Metaxas` død, kom Hitler på nytt med et tilbud om å megle i krigen. Igjen ble dette avslått av den nye regjeringen under etterfølgeren [[Alexandros Koryzis|Koryzis]], som overtok fra 29. januar.

Den greske diktatoren Metaxas hadde alltid satt sitt lands interesser foran alt annet. Dermed ble det britisk-greske forholdet ikke så hjertelig mellom regimet i Athen og Churchills regjering i London mens krigen pågikk. Som realist spurte han britene om større militær assistanse for å hjelpe det greske militæret og som sikring mot et eventuelt tysk angrep til støtte for deres allierte Italia. Papagos ba om minst ni til ti britiske divisjoner, men fikk et lite tilfredsstillende svar i retur. Dermed kom Metaxas med et skarpt svar: «Du får ikke sende oss noe, det eneste du kan gjøre i dette tilfellet er å skape et angrep av tyskerne». Grekerne hadde besluttet om å be om hjelp først når det var oppstått en tysk trussel, ikke før. Metaxas døde uten forvarsel av blodforgiftning den [[29. januar]], og ble begravet to dager senere. De fleste anser dødsfallet som naturlig, selv om enkelte mener at han ble myrdet av enten de allierte, fordi de ikke ville at Hellas skulle overleve som fascistisk stat, eller av Mussolini, som hevn for tilbakeslagene.

Churchill hadde fått ideen om å skape en front mot tyskerne på Balkanhalvøya, bestående av Jugoslavia, Hellas og Tyrkia. Han beordret [[Anthony Eden]] og [[John Dill]] til å gjenoppta de avbrutte forhandlinger med grekerne. Et møte mellom Eden og den greske ledelsen, inkludert kong George II og statsminister Koryzis, fant sted i Athen den 22. februar. Der ble det besluttet å tillate et britisk ekspedisjonskorps på det greske fastlandet. Tyske tropper hadde omgruppert seg for å forflyttes fra sine baser i Romania. Dessuten hadde bulgarerne mobiliserte sin hær, som tok posisjon langs den greske grensen. Allerede under møtet ble Jugoslavia tatt fram som en potensiell alliert. Samtidig var den jugoslaviske regjeringen i forhandlinger med tyskerne, da det ikke ville være militært anbefalt å sette seg i motsetningsforhold til Tyskland og deres allierte. Men britiske kontakter hadde begynt å nøre opp under misnøyen med Cvetkovic-regjeringen, spesielt innenfor det jugoslaviske militæret.

I de første aprildagene begynte det tyske angrepet på Hellas, samtidig som en lynkrig var startet mot [[Jugoslavia]]. I månedene etter krigsutbruddet mellom Italia og Hellas hadde Hitler utvidet den militære og politiske alliansen, kjent som [[aksemaktene]]. Dette gjorde han ved å overtale eller tvinge landene til å underskrive på [[tremaktspakten]], for å ha dem utenfor rekkevidde for [[Storbritannia]]. Men Jugoslavia hadde sluttet seg til aksemaktene, og var utsatt for et kupp av militæret to dager senere. Dette vekket Hitlers raseri, og de tyske styrkene gikk til angrep støttet av [[Bulgaria]] og [[Ungarn]] den 6. april i den hensikt å straffe og okkupere landet. Det tok bare to uker for de allierte å undertvinge seg Jugoslavia, som ble oppstykket i vennligsinnede [[vasallstat]]er.

Mens tyskerne rykket inn for å ordne opp i problemene Mussolini hadde forårsaket, gjentok den italienske hæren sine angrep for å binde opp de greske styrkene. For ikke å bli avskåret av den tyske fremrykkingen fra nord og øst, begynte den greske hæren å trekke seg ut fra Albania etter [[12. april]]. Den 20. april kapitulerte den greske Epirosarmeen til tyskerne, som tre dager senere hadde frembragt en [[våpenstillstand]] som også omfattet italienerne. Dette avsluttet i praksis den gresk-italienske krigen den [[23. april]] [[1941]].

Den greske seieren mot den innledende italienske offensiven i oktober 1940 var den første allierte seier av strategisk betydning i landet i [[2. verdenskrig]]. Dette hjalp på moralen i det besatte [[Europa]]. Noen historikere hevdet at det kan ha hatt innflytelse på krigens forløp, ettersom man hadde tvunget Tyskland til å utsette den planlagte invasjonen av [[Sovjetunionen]] for å hjelpe Italia mot Hellas. Den tyske lynkrigen hadde reddet Italias leder ut av knipen han selv hadde startet. Men militært sett hadde Mussolini blitt en tannløs rival, avhengig av Tysklands militære assistanse. De italienske koloniene i Afrika, med unntak av [[Libya]], var erobret av briterne som klarte å vinne initiativet i sjøkrigen etter [[slaget ved Kapp Matapan]] den [[28. mars]] og dermed dominerte [[Middelhavet]] resten av krigen. Våren 1941 var Italia blitt et [[lydrike]] som skaffet til veie arbeidskraft og hjelpetropper for Hitler og Nazityskland.