Redigerer Den estiske uavhengighetskrigen (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[Fil:EstRcrtPstr1918.jpg|thumb|left|150px|''Brødre, skynd dere med å innmelde dere i nasjonens hær!'' Estisk rekrutteringsplakat fra 1918]]

Estland hadde vært en del av [[Det russiske keiserriket]] siden [[1721]], da [[Sverige]] måtte gi fra seg landet etter sitt nederlag i [[den store nordiske krig]]en.

[[3. mars]] [[1918]] sluttet [[Tyskland]] og den russiske regjeringen ledet av [[Vladimir Lenin]] [[freden i Brest-Litovsk]], som markerte slutten på første verdenskrig for Russland. [[16. november]] ga [[Den røde armé]]s øverstkommanderende [[Jukums Vācietis]] ordre om å gå til angrep på bred front fra [[Finskebukta]] til [[Ukraina]].

I [[november]] [[1917]], da keiserriket falt fra hverandre etter [[den russiske revolusjon]]en, erklærte en forsamling fra Det autonome guvernatet Estland seg som den høyeste myndigheten i landet. Denne forsamlingen var det estiske nasjonalrådet ([[estisk]]: ''Maapäev''), som hadde blitt valgt på våren samme år.

Kort tid senere oppløste [[bolsjevik]]ene Maapäev og klarte foreløpig å tvinge de selvstendighetssøkende estlenderne under jorda i hovedstaden [[Tallinn]]. Noen få måneder senere utstedte Maapäevs estiske frelseskomité den estiske uavhengighetserklæringen i Tallinn [[24. februar]] [[1918]] og dannet den provisoriske estiske regjering. Det skjedde på et tidspunkt mellom [[Den røde armé]]s retrett og den keiserlige tyske hærens ankomst. Denne første selvstendighetsperioden viste seg å bli veldig kortvarig, siden tyske tropper inntok Tallinn neste dag. De tyske myndighetene anerkjente hverken den provisoriske regjeringa eller dens krav til estisk selvstendighet, men mente heller at de tilrante seg suvereniteten til de baltiske tyskerne.

Etter den tyske [[novemberrevolusjonen]] og Det tyske rikets overgivelse overga tyske representanter formelt den politiske makta til den provisoriske estiske regjeringa mellom [[11. november|11.]] og [[14. november]] [[1918]]. [[16. november]] oppfordret den provisoriske regjeringa frivillig mobilisering og begynte å organisere [[Estlands hær|den estiske hæren]]. [[Konstantin Päts]] ble krigsminister, [[generalmajor]] Andres Larka ble stabssjef og generalmajor [[Aleksander Tõnisson]] ble kommandant for den estiske hæren, som i begynnelsen besto av en [[divisjon (forband)|divisjon]].