Redigerer Den dansk-svenske krig 1808–1809 (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Ettersom Sverige hadde vært i krig mot [[Napoleon]] siden 1805, og Danmark hadde inngått forbund med den franske keiseren og [[Russland]], var det vanskelig å unngå krig i [[Norden]] etter [[flåteranet]]. [[Freden i Tilsit]] 7.-9. juli 1807 gjorde slutt på [[den fjerde koalisjonskrigen]]. Russland og [[Preussen]] trakk seg ut, slik at bare to land var tilbake – Storbritannia og Sverige. Tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander I]] forpliktet seg til å tvinge Sverige til å bryte med Storbritannia dersom svenskene nektet å slutte fred på de franske vilkårene. Danmark-Norge sluttet seg til den fransk-russiske alliansen etter at den dansk-franske forbundstraktaten var undertegnet i [[Fontainebleau]] 31. oktober.

Sveriges konge, Gustav IV Adolf, nærte et nesten fanatisk hat til Napoleon. Derfor tok han ikke hensyn til de diplomatiske fremstøtene og den overveldende trusselen, men fortsatte å være Storbritannias eneste allierte på det europeiske kontinentet. Napoleons krav til sine alliansepartnere var å tiltre [[Kontinentalblokaden|fastlandssperringen]]. Tsar Aleksander I, som hadde fått frie hender for en aggressiv ekspansjonspolitikk i den russiske interessesfæren, fikk klarsignal fra Napoleon til å angripe Sverige vinteren 1808–1809 etter at det ble kjent at Gustav IV Adolf nektet å bøye seg for de franske kravene. 24&nbsp;000 russiske soldater rykket over grensen mot [[Finland]] den 21. februar 1808. [[Finskekrigen]] om herredømmet over Finland var i gang.

Det hadde vært intens diplomatisk aktivitet mellom utsendinger fra de to lands regjeringer under opptrappingen mot krigsutbruddet. I [[St. Petersburg]] fryktet man at Danmark-Norge skulle gå fra sine forpliktelser som Russlands forbundsfellet og ikke delta i den planlagte [[tofrontskrig]]en mot Sverige. Men den dansk-norske regjering hadde intet alternativ til å slutte seg til det russiske angrepet på Sverige. Den 14. mars 1808 ble krigserklæringen overlevert til Sverige etter at den var underskrevet av regenten, [[Frederik VI|kronprins Frederik]]. Dagen før krigserklæringen ble mottatt i [[Stockholm]], døde den sinnslidende kong [[Christian VII]] av slag som følge av forskrekkelse over nyheten om at en spansk-fransk hær har gått inn i [[Jylland]]. Danmark-Norge fikk en ny konge samtidig som rikene gikk til krig mot Sverige som Frankrikes allierte.

Som svar på Danmark-Norges krigserklæring begynte svenskekongen å planlegge en invasjon av [[Sjælland]] for å tvinge danskene til å slutte separatfred, men denne planen eksisterte bare på papiret. De utstasjonerte troppene i Sør-Sverige på omtrent 7&nbsp;000 mann ble i stedet disponert i en defensiv stilling mot et mulig alliert angrep over det islagte [[Øresund]]. Til Stockholm var det kommet meldinger om at Napoleon hadde sendt en forbundsarmé som forsterkning til Danmark.

===Den svenske hæren===
Den svenske hæren i Sverige utgjort totalt 23&nbsp;000 mann, 7&nbsp;000 i [[Skåne]] under kommando av [[Johan Christopher Toll]], 14&nbsp;000 ved grensen mot Norge under kommando av [[Gustaf Mauritz Armfelt|Gustaf Mauritz Armfeldt]] og 2&nbsp;000 mann i [[Norrland]] under [[Johan Bergenstråhle (offiser)|Johan Bergenstråhle]]. Den svenske hæren var dårlig utrustet og trent og hadde liten krigserfaring i forhold til de større hærene på det europeiske kontinentet. Men hæren representerte utvilsomt en respektabel styrke i Nord-Europa.

46&nbsp;000 svenske soldater var blitt utkommandert i 1808, men under press fra tre sider hadde svenskene ikke mulighet til å legge hovedstyrken på noe enkelt frontavsnitt. Den svenske hæren måtte beholde muligheten til å sende tropper dit de til enhver tid trengtes mest. Den viktigste krigsskueplassen var i øst, der [[finskekrigen|den russiske invasjon]] truet det svenske herredømmet i [[Finland]]. Men også trusselen om dansk og fransk invasjon i sør fra [[Sjælland]] ble tatt på alvor. Den svenske ''Vestarméen'' besto på papiret av omkring 15&nbsp;000 mann,  inndelt i to fløyer. Høyre fløy på om lag 9&nbsp;000 mann ble ledet av Armfeldt selv, og venstre fløy på ca. 6&nbsp;000 mann ble ledet av generalmajor Vegesack.

====Vestarméens høyre fløy====
Under ledelse av general [[Gustaf Mauritz Armfelt|Armfelt]] i [[Värmland]]:
* oberst [[Karl Pontus Gahn|Gahns]] «''flyvende korps''» (Dalkorpset) på ca. 650 mann i Dalby sogn
* oberst Leijonstedts 1. brigade på ca. 1600 mann i Eda sogn
* oberst Schwerins 2. brigade på ca. 2500 mann i Töcksmark, øst for [[Aurskog]] og [[Blaker]]
* oberst [[Bror Cederström|Cederströms]] 3. brigade på ca. 1750 mann i [[Holmedal]]
* oberst [[Johan Adam Cronstedt|Cronstedts]] 4. brigade på ca. 1700 mann i området øst for [[Marker]]

====Vestarméens venstre fløy====
Under ledelse av generalmajor [[Eberhard von Vegesack|Vegesack]] i [[Bohuslän]]:
* en brigade ved Strömstad
* en brigade ved Töftedal
* en brigade i området Göteborg-Uddevalla

====Andre avdelinger====
* oberst [[Johan Bergenstråhle (offiser)|Bergenstråhles]] nordre arméfordeling i [[Jämtland]]

===Den franske hæren===
Ved krigsutbruddet hadde Napoleon sendt forsterkninger til Danmark fra [[Frankrike]], [[Spania]] og [[Nederland]] under ledelse av marskalk [[Karl III Johan|Jean-Baptiste Bernadotte]] (totalt ca. 45&nbsp;000 mann, 12&nbsp;500 franskmenn, 14&nbsp;000 spanjoler, 6&nbsp;000 nederlenderne og en dansk reservetropp på 12&nbsp;500 mann), hvilken innebar at den dansk-franske styrken bestod av ca. 81&nbsp;000 mann. Et krav fra Frankrike om å delta i krigen mot Sverige var at forbundsarméen skulle stå under fransk befal.

Det ble ikke noe av angrepet fra Sjælland over sundet etter at engelskmennene hadde rukket å stenge beltene med sine skip svært tidlig etter isløsningen. De franske styrkene kom for sent til Danmark til å rekke å benytte tiden mellom oppbrytningen av isen og de britiske patruljene som normalt var på få uker.

===Den norske hæren===
Den norske hæren hadde vært forberedt på en fremtidig krig med Sverige siden høsten 1807. Men ettersom hæren var nødt til å opprettholde et sterkt kystforsvar mot angrep fra den britiske flåten som blokkerte kysten og hadde avskåret forbindelsen mellom Norge og Danmark, var felthærens tilstand dårlig i begynnelsen av 1808. Medregnet landvernkompanier og frivillige etter den omfattende mobiliseringen telte hæren om lag 25&nbsp;000 mann. I tillegg kom [[kystvernet]] med ca. 10&nbsp;000 mann.

====Felthæren====
* 8 grenaderbataljoner (hver med 4 divisjoner) på til sammen ca. 4 800 mann
* 14 musketerbataljoner (hver med 4 divisjoner) på tilsammen ca. 8 400 mann
* 10 depotbataljoner (hver med 3-4 divisjoner) på tilsammen ca. 5 000 mann
* 2 skiløperbataljoner (hver med 3 kompanier) på tilsammen ca. 600 mann
* 1 jegerkorps (4 kompanier) på ca. 600, senere 720 mann
* 10 skarpskytterkompanier på tilsammen ca. 1 200 mann
* 1 lett bataljon (6 kompanier) på ca. 600 mann
* 24 beredne dragonkompanier på tilsammen ca. 1 800 ryttere
* 6 festningsbatterier på tilsammen ca. 300 mann
* 3 feltbatterier (1 ridende og 2 marsjerende batterier), tilsammen ca. 300 mann
* 1 pionerkompani på ca. 150 mann

Stattholderen prins Christian August, som hadde overtatt ledelsen av den norske hæren, hadde i begynnelsen bare åtte tusen mann til rådighet langs hele grensen fra Svinesund til Trøndelag. De sønnenfjelske troppene var på papiret inndelt i tre brigader. Prinsen måtte skrape sammen det som var å finne av mannskaper, men etter at mobiliseringsordren var utsendt, hadde de fleste avdelingene fått flere soldater enn forutsett. For å få styrkene fulltallige måtte det skrives ut mange uøvde rekrutter. Den norske hæren var i en sørgelig forfatning og manglet våpen, ammunisjon, uniformer, proviant og fôr. Det har vært sagt at hæren aldri før hadde gått i felt med så store mangler. Mange soldater hadde utrustning som var nesten 20 år gammel. Felttroppene fikk det beste av det lille som fantes; de øvrige måtte nøye seg med det som var igjen, og ofte var det ikke nok våpen eller utstyr.

====Det sønnenfjelske forsvaret====
Etter at oppmarsjen ved grensen var gjennomført i slutten av mars 1808, inndelte Christian August de sønnenfjelske styrkene langs grensen på Østlandet fra sør til nord:
* oberst [[Hans Gram Holst|Holsts]] brigade med ca. 3 400 mann i området [[Svinesund]]-[[Rødenes]]
* oberst [[Werner Nicolai de Seue|de Seues]] brigade med ca. 1 900 mann i området [[Rødenes]]-[[Kongsvinger]]
* oberst [[Bernhard Ditlef von Staffeldt|Staffeldts]] brigade med ca. 1 300 mann i området [[Kongsvinger]]-[[Elverum]]
* oberst [[Christopher Frederik Lowzow|Lowzows]] korps med ca. 1 700 mann ved [[Vormsund]]-[[Fetsund]]
* oberst [[Johan Andreas Cornelius Ohme|Ohmes]] korps med ca. 650 mann ved [[Grønsund]]-[[Fetsund]]

====Festningsgarnisonene====
* [[Fredriksten festning]] omkring 1 250 mann
* [[Fredrikstad]] omkring 2 350 mann
* [[Kongsvinger]] omkring 1 000 mann
* [[Akershus festning]] omkring 800 mann

====I resten av Norge i året 1808====
* oberst [[Carsten Gerhard Bang|Bangs]] korps med ca. 2 000 mann på [[Røros]]
* generalløytnant [[Carl Jacob Waldemar von Schmettow|Schmettows]] korps med ca. 1 200 mann i [[Innherred]]
* 2 000 mann i [[Trondheim]] og [[Kristiansand]]
* 6 200 mann i [[Frederiksvern]], [[Kristiansand]] og [[Bergen]]

Til sammen utgjorde de norske felttroppene i det sønnenfjelske forsvaret om lag 9&nbsp;000 mann, i tillegg ble festningene forsvart av ca. 5&nbsp;000 mann. I Trøndelag stod 3&nbsp;300 mann i felten for det nordenfjelske forsvaret.