Redigerer Den anglo-normanniske invasjonen av Irland (avsnitt)

== Bakgrunn ==
På 1100-tallet var det irsk-gælisk Irland bygd opp av flere kongeriker, som hver omfattet flere mindre småkongedømmer. På toppen var [[Overkonge (Irland)|overkongen]], som mottok hyllest fra de andre kongene, men som ikke styrte Irland som en enhetlig stat, selv om den hadde en felles kultur og rettssystem. De fem havnebyene [[Dublin]], [[Wexford]], [[Waterford]], [[Cork]] og [[Limerick]] var bebodd av [[Norrøn-gælere|norrøn-irere]] og hadde sine egne herskere eller ledere.

[[Normannernes erobring av England|Normannerne hadde erobret England]] mellom [[1066]] og [[1075]], med alle jarledømmer deretter holdt av normannere, i likhet med alle bispedømmer etter 1096. Parallelt skapte Abernethy-traktaten et begrenset oppgjør mellom de normanniske erobrerne og kongeriket [[Skottland]], med landområder i [[Cumbria]] byttet mot fred. I løpet av de følgende tiårene erobret normanniske herrer store deler av sørlige [[Wales]] og etablerte sine egne semi-uavhengige herredømmer der. Ifølge historikeren John Gillingham, etter den normanniske erobringen, oppsto en [[Imperialisme|imperialistisk]] holdning blant Englands nye fransktalende herskerelite, og de kom til å se på sine [[Keltere|keltiske]] naboer som mindreverdige og barbariske.<ref>Gillingham, John (2000): ''The English in the Twelfth Century''. Boydell & Brewer Ltd.; s. 42–43, 145.</ref>

=== Tidlige normanniske kontakter ===
[[Fil:Henry II Illumination.jpg|thumb|Samtidig framstilling av Henrik II av England, fra ''Topographia Hibernica'', ca. 1186–1188.]]
Det er antatt at den felles hæren fra [[Liste over konger av Dublin|kongeriket Dublin]] og kongeriket [[Leinster]] i [[slaget ved Clontarf]] utenfor Dublin  i 1014 kan ha inkludert tropper fra hertugdømmet Normandie.[4]

Etter den normanniske erobringen av England i 1066, ble normannerne klar over rollen Irland spilte i å gi tilflukt og hjelp til deres fiender.<ref> Duffy (2014), s. 259.</ref> Blant annet flyktet en del av sønnene til [[Harold Godwinson]] til Irland etter [[slaget ved Hastings]], og hadde mislykte forsøk på å invadere England i 1068 og 1069 med støtte fra den irske overkongen Diarmait mac Máel na mBó.<ref>Flanagan, Marie Therese ([1996] 1997): "Irish and Anglo-Norman Warfare in Twelfth Century Ireland", Bartlett, Thomas; Jeffery, Keith, red.: [https://books.google.com/books?id=MPZiWhhAmXAC ''A Military History of Ireland'']. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521415993; s. 59.</ref> Normannerne vurderte således også å invadere og erobre Irland.<ref name="Duffy_15-16"> Duffy (2005), s. 15–16.</ref> Det er nedtegnet i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' at hvis [[Vilhelm Erobreren]] hadde levd i to år til (til 1089) «ville han ha erobret Irland ved sin klokskap og uten noen våpen».<ref name="Duffy_15-16"/><ref>Duffy (2014), s. 260.</ref> Vilhelms sønn, [[Vilhelm II av England|Vilhelm Rufus]], skal å ha sagt «For å erobre dette landet, vil jeg samle alle skipene i mitt rike, og vil lage en bro av dem å krysse over».<ref name="Duffy_15-16"/>

Det var kontakter mellom irerne og normannerne i god tid før 1169. Den normanniske adelsmannen av Pembroke, Arnulf de Montgomery, var svigersønnen til [[Muirchertach Ua Briain]] (Murtough O'Brien), [[Liste over konger av Munster|konge av Munster]] og overkonge av Irland.<ref name="Duffy_15-16"/> De Montgomery og hans familie hadde gjort opprør mot Henrik I i 1100 og søkte irsk hjelp. De Montgomery giftet seg med Muirchertachs datter Lafracoth og fikk hjelp fra hans flåte, men ble likevel tvunget til å flykte til Irland i 1102. Den engelske krønikeskriveren [[Orderic Vitalis]]’ beretning sier at De Montgomery brukte troppene sine til å hjelpe Muirchertach i Irland og i håp om å etterfølge svigerfamilie som irsk konge, men måtte flykte etter at hæren hans vendte seg mot ham. [[William av Malmesbury]] uttalte at det var først etter at normannerne innførte en handels[[embargo]] mot Irland at situasjonen stilnet og alliansen mellom Muirchertach og de Montgomery tok slutt.<ref> Duffy (2014), s. 263.</ref>
I september 1155 holdt kong [[Henrik II av England]] et råd i [[Winchester]]. Ifølge krønikeskriveren [[Robert av Torigni]] diskuterte Henrik planer om å invadere Irland og gi det til broren [[William FitzEmpress]] som en adelig anskaffelse. Det anglo-normanniske presteskapet støttet forslaget sterkt. Planene ble dog til ingenting, angivelig på grunn av motstand fra moren hans, [[Maud av England]] (Matilda).<ref>Duffy, Seán (2007): «Henry II and England's Insular Neighbours», Harper-Bill, Christopher, red.: ''Henry II: New Interpretations''. Boydell Press; s. 132–133.</ref><ref name="Martin_56–57">Martin, s. 56–57.</ref>

=== Allianse mellom Leinster og normannere ===
Fra minst 1144 hadde kongen av Leinster, [[Diarmaid Mac Murchadha]], vært på god fot med den framtidige Henrik II. Etter å ha blitt konge av England i desember 1154, hadde Henrik II alliert seg med [[Somerled]], småkonge av [[Argyll]] på vestkysten av [[Skottland]], og [[Muirchertach Mac Lochlainn]], konge av Cenél nEógain, en gren av [[nordlige Uí Néill]], for å legge press på den nye kongen av Skottland, [[Malcolm IV av Skottland]].<ref name="Martin_62">Martin, s. 62.</ref> Fruktene av denne alliansen fikk Malcolm til å avstå deler av Skottland til England i 1157 og slutte fred med Somerled i 1160. I Irland invaderte Muirchertach Mac Lochlainn kongeriket [[Bréifne]], tvang [[Ruaidrí Ua Conchobair]], konge av Connacht, til å underkaste og ga i 1161 Diarmaid Mac Murchadha østlige [[Mide]].<ref name="Martin_62"/>

I seks måneder i 1165 ble Dublinflåten, som var under kontroll av Diarmaid Mac Murchadha, brukt til å hjelpe Henrik IIs styrker i en mislykket krig i Nord-Wales.<ref name="Duffy_15-16"/><ref name="Martin_62"/>

=== Kirkens rolle ===
{{Tekstboks
|overskrift=''Laudabiliter''
|''«Du har tilkjennegitt oss, vår elskede sønn i Kristus, at du foreslår å gå inn på øya Irland for å underlegge folket og gjøre dem lydige mot lover og for å utrydde syndens ugress blant dem; og at du er villig til å gi og betale årlig fra hvert hus en pensjon på en krone til St. Peter, og å beholde og bevare rettighetene til kirkene i det landet hele og ukrenkelige.»'' 
<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Laudabiliter_(Wright)|''Laudabiliter''], ''Wikisource.org''</ref>|align=right}} 
Noe av initiativet til politisk og militær intervensjon kom fra anglo-normanniske kirkeledere – spesielt [[Theobald av Bec]], [[erkebiskop av Canterbury]] – som ønsket å kontrollere den irske kirken og fullt ut implementere de gregorianske reformene.<ref name="Martin_57–60">Martin (2008), s. 57–60</ref><ref>Crooks, Peter (2005): «Anglo-Irish Relations», Duffy, Seán, red.: ''Medieval Ireland: An Encyclopedia''. Routledge; s. 27.</ref><ref name="Carpenter_218–219">Carpenter, David (2003): ''The Struggle for Mastery: Britain 1066–1284''. Oxford University Press; s. 218–219.</ref> Irske kirkeledere hadde lovfestet reform, særlig ved synodene til Cashel (1101), Ráth Breasail (1111) og Kells (1152). Derimot var gjennomføringen av reformene imidlertid sakte og vanskelig. Det «ville kreve oppgivelse av trekk ved det irsk-gæliske samfunnet som gikk tilbake til førkristen tid og av praksis som hadde blitt akseptert i århundrer av kirken i Irland.» Disse omfattet holdninger til ekteskap, geistlig [[sølibat]], sakramentsystemet og kontroll over kirkens landområder.<ref name="Martin_57–60"/>

Ved synoden i Kells fikk [[Erkebiskop av Canterbury|kirken i Canterbury]] ikke igjennom sine krav om forrang over den irske kirken da pave [[Eugenius III]] som mente at den irske kirken kunne håndtere sine egne saker. Dette falt ikke i god jord hos det anglo-normanniske presteskapet i England.<ref name="Martin_57–60"/> I 1155 gjorde Johannes av Salisbury, sekretær for erkebiskopen av Canterbury, og gode venner med den nylig valgte anglo-normanniske pave Hadrian IV (den første og eneste engelske [[pave]] i historie), en «ekstraordinær intervensjon» ved [[den romerske kurie]]. Han ba om normannisk engasjement i Irland for å reformere dets «barbariske og ugudelige» folk.<ref name="Martin_57–60"/> Dette resulterte i den pavelige bulle ''[[Laudabiliter]]'', som påsto å gi Henrik II pavelig myndighet til å gripe inn i Irland,[15] for eksempel ved erobring.<ref name="Martin_58–59">Martin, s. 58–59.</ref> Salisbury hadde blitt inspirert i sitt syn på irene av ''Livet til Malakias'', <ref>[https://www.katolsk.no/biografier/historisk/malachy «Den hellige Malakias av Armagh (~1094-1148)»], ''Katolsk.no''</ref>skrevet av en venn av [[Malakias av Armagh]] venn, [[Bernard av Clairvaux]]. Denne [[hagiografi]]en, skrevet innen et år etter Malakias’ død i 1148, skildret irene, faktisk sterkt kristnet, i overdrevne ordelag som [[barbar]]iske, bortimot [[Hedendom|hedenske]] og trengte reform.<ref name="Martin_58–59"/> Den irske historiker Francis Xavier Martin har skrevet at Irland var «barbarisk» i Bernards øyne ettersom landet «hadde beholdt sin egen kultur og hadde holdt seg utenfor den latinske sekulære verden». Denne framstillingen av Irland og irere ble etablert som gjennomgående oppfatning i det meste av kristenheten i Europa.<ref name="Martin_57–60"/>