Redigerer Deceptionøya (avsnitt)

== Naturgeografi ==
[[Fil:Ile_de_la_Deception_Norwegian.svg‎|thumb|left|Kart over Deceptionøya.<ref name="kart" />]]
=== Topografi ===
Deceptionøya er blant de minste av de elleve hovedøyene i Sør-Shetlandsøyene, beliggende sørvest i øygruppen. Øya ligger ca. 100 km nord for [[Antarktishalvøya]], skilt av [[Bransfieldstredet]], og {{formatnum:1000}} km fra havnebyen [[Ushuaia]] i Argentina som er utgangspunkt for de fleste [[cruise]] til Antarktis.

Øya er ringformet med en diameter på omtrent 15&nbsp;km. Over 57&nbsp;% av øya er dekket av [[isbre]]er, og høyeste punkt er Mount Pond (539 moh.) på øyas østre del. Det totale landarealet inkludert omliggende øyer er 98,5&nbsp;km².

Øyas senter er en [[kaldera]] som ble formet av et gigantisk vulkanutbrudd og senere oversvømt. Dette har skapt havnebassenget [[Port Foster]] som er omkring ni km langt og seks km bredt, med en utstrekning på over 30&nbsp;km² og en dybde på rundt 180 meter. Det eneste innløpet til Port Foster ligger i sørøst og er bare et par hundre meter bredt og kalles Neptune’s Bellows («Neptuns blåsebelg»). Midt i Neptune’s Bellows på 2,5 meters dyp ligger undervannsskjæret Ravn Rock, oppkalt etter [[hvalbåt|hvalskuta]] «Ravn». [[Chr. Salvesen]]s hvalbåt «Southern Hunter» grunnstøtte her i 1956, og rester av akterspeilet ligger fremdeles på stranden vest for Neptune’s Bellows.

Flere [[maar|eksplosjonskratere]] finnes langs kalderaens strand, og enkelte inneholder [[kratersjø]]er. Andre danner de mindre buktene [[Whalers Bay]] rett innenfor Neptune’s Bellows, Pendulum Cove, [[Telefon Bay]] og Fumarole Bay. Kroner Lake<ref name="kroner" /> er den eneste [[geotermi]]ske [[lagune]]n i Antarktis.

Den østre kysten fra Macaroni Point i nordøst til Baily Head i sørøst består av den åtte kilometer lange og nesten snorrette stranden Costa Recta, en av flere svarte lavasandstrender på øya, hvorav flere er dampende på grunn av den geotermiske aktiviteten.

[[Fil:Antarctica(js) 41.jpg|thumb|Neptune’s Bellows, innseilingen til Port Foster.{{Byline|Jerzy Strzelecki (2000)}}]]
[[Fil:Deception Island Caldera Wall.jpg|thumb|left|Kalderaveggen. Søkket i midten heter ''Neptune’s Window'' (Neptuns vindu), her kunne hvalfangerne bekvemt se vær og isforhold utenfor den lune ''Whalers Bay''.<ref name="window" />{{Byline|PhilWolpe (2006)}}]]
[[Fil:Telefon Bay 1 - Deception Island.jpg|thumb|Cross Hill i Telefon Bay, senter for vulkanutbrudd i 1967 og 1970.]]

=== Geologi ===
Deceptionøya er en aktiv [[basalt]]vulkan og den største av Sør-Shetlandsøyenes tre vulkanske sentre. Den har en nedsunket basal diameter på omtrent 30&nbsp;km og reiser seg {{formatnum:1500}} meter over havbunnen.

Et voldsomt og eksplosivt vulkanutbrudd for bortimot {{formatnum:10000}} år siden fjernet omtrent 30&nbsp;km³ steinmasser fra Deceptionøya. Vulkanen kollapset og dannet en kaldera, det naturlige havnebassenget Port Foster. Påfølgende askenedfall og [[tsunami]]er hadde en betydelig miljøinnvirkning på området rundt [[Antarktishalvøya|Den antarktiske halvøy]], og utbrudd fra de siste {{formatnum:8700}} år har blitt datert fra askelag i innsjøsedimenter i området.<ref name="Smithsonian" />

Den vulkanske aktiviteten var særlig høy på 17- og 1800-tallet. På 1900-tallet inntraff utbrudd i to perioder – omkring 1906–1910 og fra 1967 til 1970. [[4. desember]] [[1967]] førte eksplosive utbrudd i Telefon Bay i nordenden av Port Foster til dannelsen av den nye øya Yelcho Island, 900&nbsp;m lang, 250&nbsp;m bred og 120&nbsp;m høy. [[Tefra]]volumet fra utbruddene ble beregnet til 50 millioner kubikkmeter. [[21. februar]] [[1969]] førte eksplosive utbrudd vest for Mount Pond til is- og [[gjørmestrøm]]mer som ødela Chiles og Storbritannias forskningsstasjoner. Tefravolumet var ca. 30 millioner kubikkmeter, og det ble registrert [[jordskjelv]] med styrke 5,3 på [[Richters skala]] i forbindelse med utbruddene. Det foreløpig siste utbruddet fant sted nord for Telefon Bay [[12. august]] [[1970]] og spredte aske over store deler av Antarktishalvøya og Sør-Shetlandsøyene. I 1992 utløste økende [[seismikk|seismisk]] aktivitet deformasjoner i grunnen og høyere vanntemperaturer. Bunnen av Port Foster hever seg raskt i geologisk perspektiv, ca. 30 cm per år, og kalderaen er klassifisert som urolig med betydelig vulkansk risiko.<ref name="Smithsonian" /><ref name="Volcanic Activity" />

Store deler av øyas isbreer er delvis dekket av [[vulkansk aske]], og [[morene]]voller forekommer ved breenes ytterkanter. En nesten komplett ring av fjell omkranser Port Foster og utgjør [[vannskille]]t på øya. [[Efemerisk]]e (kortvarige) bekker renner mot den indre og den ytre kysten, og flere innsjøer befinner seg på innsiden av vannskillet.

Den spanske forskningsstasjonen [[Gabriel de Castilla (forskningsstasjon)|Gabriel de Castilla]] overvåker seismografene på øya årlig fra slutten av november til slutten av februar, perioden med størst menneskelig aktivitet på øya. Det er etablert et varslingssystem og en evakueringsstrategi i tilfelle økende fare for vulkansk aktivitet.<ref name="Package" />

=== Klima ===
Deceptionøya har ifølge [[Köppens klimaklassifisering]] et [[Köppens klimaklassifisering#Gruppe E: Arktisk klima|tundraklima]], karakterisert ved middeltemperatur under 10&nbsp;°C i alle månedene, men over 0&nbsp;°C i de varmeste månedene. [[Longyearbyen]] på [[Svalbard]] ligger i samme klimasone.

Øya ligger like langt fra ekvator som [[Færøyene]], men nærheten til [[Antarktika]] medfører at klimaet er mye kaldere. Lufttemperaturen varierer mellom 11&nbsp;°C og –28&nbsp;°C med et årsgjennomsnitt på –3&nbsp;°C, og årlig nedbør er ca. 500&nbsp;mm. De fremtredende vindretningene er fra nordvest og fra øst. Port Foster fryser til fra juni til midten av november. Det er registrert økende temperaturer i regionen, spesielt sommerstid.<ref name="Package" />

Ekstremt mikroklima forekommer rundt dampende [[fumarole]]r og geotermisk oppvarmet vann, hvor temperaturer opp mot 70&nbsp;°C har blitt registrert.<ref name="Climate" />

{{Klimatabell|
   |sted= Deceptionøya
   |dataperiode= 8 år temp, 2 år nedb
   |Jan normal C= 1
   |Feb normal C= 1
   |Mar normal C= 0
   |Apr normal C= –3 
   |Mai normal C= -5
   |Jun normal C= -8
   |Jul normal C= -9
   |Aug normal C= -8
   |Sep normal C= -6
   |Okt normal C= -4
   |Nov normal C= -2
   |Des normal C= 1
   |Jan maks C= 3
   |Feb maks C= 3
   |Mar maks C= 2
   |Apr maks C= -1
   |Mai maks C= -3
   |Jun maks C= -5
   |Jul maks C= -6
   |Aug maks C= -6
   |Sep maks C= -3
   |Okt maks C= -1
   |Nov maks C= 0
   |Des maks C= 2
   |Jan min C= -1
   |Feb min C= -1
   |Mar min C= -2
   |Apr min C= -4
   |Mai min C= -7
   |Jun min C= -10
   |Jul min C= -12
   |Aug min C= -11
   |Sep min C= -8
   |Okt min C= -5
   |Nov min C= -4
   |Des min C= -1
   |Jan nedbør mm= 58 <!-- Nedbør -->
   |Feb nedbør mm= 53
   |Mar nedbør mm= 69
   |Apr nedbør mm= 51
   |Mai nedbør mm= 5
   |Jun nedbør mm= 5
   |Jul nedbør mm= 8
   |Aug nedbør mm= 15
   |Sep nedbør mm= 25
   |Okt nedbør mm= 23
   |Nov nedbør mm= 109
   |Des nedbør mm= 97
   |kilde= [http://www.weatherbase.com/weather/weather.php3?s=83988&refer=&units=metric weatherbase.com]
  }}

=== Planteliv ===
[[Fil:Antarctic Pearlwort.jpg|thumb|Antarktisk perleurt<br />(''Colobanthus Quitensis'')]]
Deceptionøya har en sparsom flora, som allikevel er eksepsjonell i antarktisk sammenheng. Blant annet finnes det her minst 18 arter [[mose]] og [[lav]] som ikke er observert andre steder i Antarktis, hvorav to er [[endemisk art|endemiske]]. Av spesiell viktighet er plantelivet på øyas geotermiske områder, der den største kjente forekomsten av den moselignende nellikblomsten [[antarktisk perleurt]] finnes mellom Baily Head og South East Point. Planten ble nesten utryddet av de siste vulkanutbruddene i perioden 1967–1970, men har tatt seg opp igjen, og har nå betydelig større utbredelse enn før utbruddene. Viktig er også områdene der overflaten ble dannet av disse utbruddene, og som har blitt raskt [[koloni (biologi)|kolonisert]]. Kroner Lake<ref name="kroner" /> inneholder en unik koloni med [[alge|brakkvannsalger]].

Elleve områder av spesiell [[botanikk|botanisk]] interesse ble i 2005 vedtatt som [[Områdevern og forvaltning i Antarktis|Spesielt verneområde i Antarktis]] (''Antarctic Specially Protected Area'', ASPA) nr. 140, mens ASPA nr. 145 dekker deler av Port Foster, der det [[økologi]]ske miljøet er betydelig påvirket av vulkansk aktivitet og sedimentering.<ref name="Flora and Fauna" />

=== Dyreliv ===
[[Fil:Pygoscelis antarctica portrait.jpg|thumb|left|Ringpingvin<br />(''Pygoscelis antarctica'')]]
[[Fil:Antarctic,Weddell seal-puppy (js) 44.jpg|thumb|right|Weddellsel<br />(''Leptonychotes weddelli'')]]
Åtte arter av [[sjøfugl]]er hekker på øya. Verdens største koloni med [[ringpingvin]]er finnes på Baily Head. Bestanden var omkring {{formatnum:100000}} par i 1989, men har senere sunket til anslagsvis under {{formatnum:75000}} par.<ref name="Antarctic Wildlife" /> Totalt hekker det mellom {{formatnum:140000}} og {{formatnum:191000}} par ringpingviner på øya, i tillegg til et mindre antall [[gulltoppingvin]]er.

Andre sjøfugler som hekker i området er [[sørhavsjo]], [[taremåke]], [[flekkpetrell]], [[oseanstormsvale]], [[sørhavsterne]] og [[antarktisslirenebb]].<ref name="Eco-Photo" />

Det er store forekomster av [[seler|sel]], men de yngler ikke på øya. [[Antarktisk pelssel]], [[weddellsel]], [[Sydlig sjøelefant|elefantsel]] og [[leopardsel]] trekker opp på strendene både på den indre og ytre kysten.<ref name="Eco-Photo" /> Også [[krabbeetersel]] oppholder seg sporadisk ved Baily Head.<ref name="Antarctic Wildlife" />

Av [[virvelløse dyr|virvelløse]] landdyr og ferskvannsdyr er det registrert en [[flue]]art, 18 arter [[midd]], 14 [[rundormer]], ni arter [[spretthaler]], fem arter [[hjuldyr]], tre arter [[bjørnedyr]], tre arter [[krepsdyr]] og en art [[bukhårsdyr]].<ref name="Eco-Photo" />
{{-}}