Redigerer De excidio et conquestu Britanniae (avsnitt)

== Historie ==
Gildas' verk er av stor betydning for historikere selv om den er mer av en [[jeremiade]] («klagesang») enn tradisjonell historie. Det er en fortelling om bretonernes synder i bibelske vendinger og deres påfølgende lidelser i hendene på barbarene etter at de romerske legionene trakk seg ut av De britiske øyer i [[410]]. Lidelsene er Guds straffedom for deres synder.<ref>Burrow, John (2007): ''A History of Histories'', Penguin Books, s. 185</ref>

Den er bortimot den eneste bevarte kilde skrevet av en nær samtidig av hendelsene i Britannia på 400- og 500-tallet. Dateringen av verket er tradisjonelt blitt satt til en gang på [[540-tallet]], men det er nå ansatt som svært mulig at den ble skrevet tidligere i løpet av den første fjerdedelen av 500-tallet.<ref name="Fletcher_21"> Fletcher, Richard (1989): ''Who's Who in Roman Britain and Anglo-Saxon England''. Shepheard-Walwyn. ISBN 0-85683-089-5. ss. 21–22</ref>

Gildas hensikt var å preke til sine samtidige på samme vis som en gammeltestamentlig [[profet]], ikke for å skrive redegjørelser for ettertiden. Når han gir historiske detaljer er det når det tjener hans hensikt, eksempelvis gir han en av de første skriftlige beskrivelsene av [[Hadrians mur]], og kanskje også [[Den antoninske mur]], skjønt hans redegjørelse av deres historie er meget unøyaktig.<ref>Koch, s. 808.</ref><ref>Gransden, s. 4.</ref> Imidlertid utelater han detaljer der hvor de ikke bidrar til hans budskap; han er hele tiden vag, gir få navn og ingen bestemte detaljer.<ref>Gransden, s. 5.</ref> Uansett, ''De Excidio'' forblir en viktig kilde ikke bare for middelalderens historie, men også for britisk historie generelt som et av de få verker skrevet på De britiske øyer som har overlevd fra 500-tallet.

I ''De excidio et conquestu Britanniae'' nevner Gildas at året for hans fødsel var det samme året som slaget ved Mons Badonicus, som kan ha skjedd [[482]] e.Kr.<ref>Ó Cróinín, Dáibhí & McCarthy, Daniel: «The 'Lost' Irish 84-year Easter Table Rediscovered» i: ''Peritia'', 6-7(1987–88), ss. 227-242.</ref> Gildas' retoriske skrivestil indikerer en klassisk latinsk utdannelse som knapt kunne ha vært tilgjengelig for noen på [[De britiske øyer]] etter 400-tallet. ''[[Annales Cambriae]]'' oppgir at han døde i [[570]], skjønt ''[[Tigernach-annalene]]'' hevder at det skjedde i [[569]], men differansen er relativt liten.

Gildas' avhandling ble først publisert i [[1525]] av den italiensk-engelske historikeren [[Polidoro Virgili]], men med mange forklarte utelatelser og omgåelser. I 1568 utga John Joscelyn, sekretær for erkebiskop [[Matthew Parker]] av [[Erkebiskop av Canterbury|Canterbury]], en ny utgave som var mer i overensstemmelse med det opprinnelige manuskriptet, og i 1691 utga Thomas Gale en enda mer omsorgsfull revidert utgave ved Oxford. Gildas' bok ble hyppig utgitt på det europeiske fastlandet i løpet av 1500-tallet, og en eller to ganger siden. Den neste engelske utgaven, beskrevet av August Potthast som ''editio pessima'', ble utgitt av English Historical Society i 1838, og redigert av prost J. Stevenson. Teksten var basert på Gales utgave samordnet med to andre manuskripter og med detaljerte forord, og ble inkludert i ''Monumenta Historica Britannica''. En annen utgave finnes i Arthur West Haddan & [[William Stubbs]]' ''Councils and ecclesiastical documents relating to Great Britain and Ireland'' (Oxford, 1869); og en av de siste utgavene er Theodor Mommsens ''[[Monumenta Germaniae Historica]]: auct. antiq. xiii.'' (Chronica min. iii.), 1898. Siden har det vært flere moderne utgivelser basert på tidligere eller nye oversettelser for et allment publikum, eksempelvis On the Ruin of Britain (De Excidio Britanniae) ved J. A. Giles, 2010.