Redigerer Dansketiden (avsnitt)

== Bakgrunn ==

Allerede i [[1319]] fikk Norge og Sverige felles konge i [[Magnus Eriksson]]. I [[1363]] giftet Magnus' sønn [[Håkon VI Magnusson]] seg med den danske prinsessen [[Margrete I|Margrete]], og dermed var grunnlaget for en felles [[skandinavisk]] union lagt. Norge gikk i [[personalunion]] med Danmark i 1380 da Margretes sønn, [[Olav Håkonsson]], ble valgt til konge i Norge, etter å ha innehatt Danmark fra 1376. Han døde imidlertid allerede i 1387, og hans mor, Margrete overtok tronen i de to landene. Hun fikk i 1397 forent de tre rikene [[Norge]], [[Danmark]] og [[Sverige]] i [[Kalmarunionen]] i [[1397]]. I denne unionen var Danmark den dominerende staten, selv om svenskene stadig gjorde opprør. I 1523 klarte Sverige bryte ut av Kalmarunionen etter [[Stockholms blodbad]], og ble en egen selvstendig stat med [[Gustav Vasa]] som konge. Dermed var Danmark og Norge alene igjen i unionen, mens Sverige ble en likeverdig, og etterhvert overlegen, motstander.<ref>Norgeshistorie.no, Hans Jacob Orning, «Maktbalanse i dansketiden». Hentet 25. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/artikler/1017-maktbalanse-i-dansketiden.html.</ref>