Redigerer Daniel Guérin (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlige liv ===
Daniel Guérin ble født i 1904 i en liberal, borgerlig familie.<ref>[http://www.ainfos.ca/04/may/ainfos00133.html Alternative Libertaire - Daniel Guerin commemoration 19/05/04]</ref> Hans far, Marcel Guérin (1873-1948), var en velstående kunstsamler og kunstkritiker som blant annet var forfatter av ''L’œuvre gravé de Gauguin'' i 1927.

Daniel Guérin studerte i [[statsvitenskap]]. Han begynte på en litterær karriere allerede 18 år gammel, da han utga en diktsamling i 1922, ''Le livre de la dix-huitième année''. I 1925 utga han en roman, ''L'enchantement du Vendredi Saint'', men like tidlig i livet begynte Guérin sin politiske liv i det revolusjonære syndikalistmagasinet ''La Révolution prolétarienne'' til [[Pierre Monatte]]. Han reiste til [[Libanon]] (1927–1929) og [[Fransk Indokina]] (1929–1930), og disse erfaringene gjorde ham til en lidenskapelig motstander av fransk kolonialisme. Hans opplevelser fikk ham til å bryte med sin borgerlige bakgrunn, og han flyttet til arbeiderklasseområdet Belleville i østlige Paris. I 1932 ble han medlem av den [[Syndikalisme|syndikalistiske]] fagforeningen Confédération Générale du Travail, og på midten av 1930-tallet ble han medlem av [[Marceau Pivert]]s sosialistiske bevegelse Gauche Révolutionnaire («Det revolusjonære venstre») hvor han blant annet ble kjent med den særegne [[Simone Weil]]. Da Gauche ble ekskludert fra SFIO (Section française de l'internationale ouvrière), ble Guérin en av lederne av et nytt parti, Parti socialiste ouvrier et paysan («Arbeidere og bønders sosialistparti»), og var på denne tiden knyttet nært til [[Lev Trotskij]].

I 1933 reiste han med sykkel til [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]], en erfaring som fikk ham til å forfatte boken ''Fascisme et grand capital. Italie-Allemagne'' («Fascismen og storkapitalen, Italia-Tyskland», 1936), hvor han sporet den nasjonalsosialistiske ideologiens røtter og dens tilknytning til [[kapitalisme]]n.

=== Den spanske borgerkrigen ===
Da [[den spanske borgerkrigen]] brøt ut i 1936 var Guérin raskt ute med å støtte [[Den andre spanske republikken|den republikanske siden]], men i løpet av et år, etter interne stridigheter i den republikanske hæren brøt det ut i kamphandlinger mellom det [[Stalinisme|stalinistiske]] partiet på den ene siden og [[Trotskisme|trotskistenes]] parti POUM og anarkistenes CNT på den andre siden, mistet Guérin sin tro på kommunistene som ble støttet av Sovjetunionen. Gradvis bevegde han seg lengre mot venstre, og utviklet seg til sist i en kombinasjon av [[marxisme]] og [[anarkisme]].

I april 1940 ble Daniel Guérin arrestert og internert av tyskerne. Alvorlig syk ble han løslatt i 1942. Fra 1943 til 1945 samarbeidet han med den trotskistiske bevegelsen og dens hemmelige undergrunnsvirksomhet i kampen mot den tyske okkupasjonen.

Også i 1946 utga han en dybdestudie om [[den franske revolusjon]], ''La lutte de classes sous la première République : Bourgeois et 'bras nus' (1793-1797)'' («Klassekamp i den første republikk: borgerskapet og folket») hvor han i motsetningen til mange venstreorienterte historikere var meget kritisk til [[Jakobinerklubben|jakobinerne]].<ref>[http://unsansculotte.wordpress.com/2013/03/22/bourgeois-et-bras-nus-reedition-du-livre-de-daniel-guerin-chez-libertalia/ ''La Révolution et Nous'' ~ le blog historien de Claude Guillon]</ref>

Samme år reiste Guérin til USA og ble forskrekket over den hvite befolkningens gjennomgående [[rasisme|rasistiske]] behandling av den [[Afroamerikanere|afroafrikanske]] delen av befolkningen. Han ble vitne til [[Borgerrettsbevegelsen i USA (1955-1968)|den amerikanske borgerrettsbevegelsen]] og fortalte om sine inntrykk i et verk i to bind, ''Où va le peuple américain?'' (1950-1951), siden oversatt til engelsk som ''Negroes On the March'' (1956),<ref>[http://www.scribd.com/doc/81133232/Daniel-Guerin-Negroes-on-the-March Daniel Guerin - ''Negroes on the March''], Scribd.com</ref> som på tradisjonelt vis argumenterte for at afroamerikaneres kamp for likhet i USA bare kunne bli vunnet om hele arbeiderklassen kjempet for sosialismen og at dette i seg selv er en større kamp. Boken er preget av hendelsene i 1948, året for [[Henry A. Wallace]]s presidentkampanje for antikrigspartiet [[United States Progressive Party (1948)|Progressive Party]], og det var en stemning om at revolusjonen var rett rundt hjørnet, en optimisme som ikke viste seg å være riktig. Boken var også et angrep på svenske [[Gunnar Myrdal]], forfatteren av ''An American Dilemma'' (1944).<ref>Woodward, C. Vann (September 1956): [http://www.commentarymagazine.com/article/negroes-on-the-march-by-daniel-guerin-the-negro-potential-by-eli-ginzberg/ «Negroes on the March, by Daniel Guerin; The Negro Potential, by Eli Ginzberg»], ''Commentary Magazine''</ref>

Guérin ble utvist fra USA i 1949, som en del av [[mccarthyisme]]ns heksejakt på venstreorienterte, og vendte da tilbake Frankrike hvor han studerte de samlede verkene til [[Mikhail Bakunin]].

=== Senere liv ===
I 1959 ved å utgi ''Jeunesse du socialisme libertaire'' («Den anarkistiske sosialismens ungdom»)<ref>Dette er den norske oversettelsen, om enn ikke ordrett, av tittelen som er gjengitt i Guérin, Daniel (1977): ''Anarkismen'', Oslo: Pax, s. 147</ref> hadde Guérin bevegd seg ideologisk over til anarkistenes rekker. Han forsøkte å forsone de to retningene i syntese av marxisme og anarkisme: "Det doble sviket til reformistene og stalinistene har gitt oss et presserende behov for å forene sosialisme og proletarisk demokrati, frihet og revolusjon."<ref>[http://www.matierevolution.fr/spip.php?article753 Qu’est-ce que l’anarchisme]</ref>

Han tilhørte flere organisasjoner: ORA («Anarkistiske revolusjonære organisasjon») fra 1971 til 1977; UTCL («Forbundet av frihetlige kommunistiske arbeidere») fra 1979 og til sin død i 1988. UTCL ble fra 1991 til [[Alternative libertaire]].<ref>[http://www.alternativelibertaire.org/ Alternative libertaire]</ref>

Han var deltaker i hendelsene i mai 1968 i Paris, foruten også [[Algeriekrigen|den algeriske uavhengighet]] fra Frankrike. Guérins forfatterskap var framtredende i Frankrike, men oversettelser til engelsk har vært sjeldne, til tross for at hans stil er klar og ikke preget av ullen akademiske språkbruk. I 1994 ble han emnet for en fransk dokumentarfilm kalt ''Daniel Guérin, Combats Dans le Siècle'' (1904-1988), gjort av Patrice Spadoni og Laurent Mulheisen.<ref>[http://www.autourdu1ermai.fr/fiches/film/fiche-film-1995.html Daniel Guérin (1904 - 1988) - Combat dans le siècle], Autour du 1er mai</ref>

I essayet ''Pour un marxisme libertaire'' («Frihetlig marxisme?», 1969) behandlet han debatten mellom [[Karl Marx]] og [[Mikhail Bakunin]] ved [[Den første internasjonale]] i 1864. Han foreslo at «frihetlig marxisme avviser determinisme og fatalisme, gir større plass til den individuelle vilje, intuisjon, reaksjonsevne, og til de dypere instinkter i massene, hvilket er lang mer vidsynt i krisetider enn vurderingene til ‘eliten’; frihetlig marxisme anser effektene av overraskelse, provokasjon og mot, avviser å bli forvirret og handlingslammet av et tungt ‘vitenskapelig’ apparat, uttrykker seg ikke uklart eller bløffer, og vokter seg selv mot eventyrlyst like mye som frykten for det ukjente.»<ref>Guerin, Daniel (1969): [http://theanarchistlibrary.org/library/Daniel_Guerin__Libertarian_Marxism_.html «Libertarian Marxism?»], ''The Anarchist Library''. Oversatt av Wikipedia for anledningen.</ref>

Som motto for sin bestselgende bok ''Anarkismen: fra idé til handling'', henvendte Guérin seg til den tidlige franske anarkist [[Pierre-Joseph Proudhon]]: ''«Jeg er bare fri når alle mennesker som omgir meg, kvinner og barn, er like fri som meg selv.»''<ref>Omslaget på Guérin, Daniel (1977): ''Anarkismen'', Oslo: Pax</ref>

=== Homseaktivist ===
Forfatterskapet til den [[Bifili|biseksuelle]] Daniel Guérin gir innsikt i de spenningene som seksuelle minoriteter ofte har følt blant venstreorienterte. Han var en lederskikkelse i den franske venstresiden fra 1930-tallet og fram til sin død i 1988. Etter å ha «kommet ut» og avslørt sin seksuelle orientering i 1965, snakket han ut om den ekstreme fiendtligheten mot homofili som var rådende i venstresiden gjennom det meste av 1900-tallet.<ref>[[Parti communiste français|Det franske kommunistparti]] var «hysterisk uforsonlig i henhold til 'moralsk oppførsel'» («Aragon, victime et profiteur du tabou» i: ''Gai Pied Hebdo'', 4. juni 1983, opptrykt i ''Homosexualité et Révolution'', s. 62-3, sitat s. 63.); trotskisten Pierre Lamberts OCI var «fullstendig hysterisk angående homoseksualitet»; [[Lutte ouvri]], et fransk trotskistisk parti, var teoretisk motstander av homofili; det samme var Ligue communiste, til tross for de senere innsmigret seg overfor homsebevegelsen. (''à confesse'', intervju med Gérard Ponthieu i ''Sexpol'' no. 1 (20. januar 1975), s. 10-14.). Til sammen, har Guérin argumentert, hadde disse gruppene et stort ansvar for å fremme [[Homofobi|homofobiske]] holdninger i arbeiderklassen som sent som fram til 1970-tallet. Deres holdninger var «de mest reaksjonære, de mest uvitenskapelige...» («Etre homosexuel et révolutionnaire» i: ''La Quinzaine littéraire'', no. 215, no. spécial : ‘Les homosexualités’ (August 1975), s. 9-10. Sitat s. 10)</ref> «For ikke så mange år siden var det å erklære seg som revolusjonær og bekjenne seg som homoseksuell, var ikke kompatibelt,» skrev Guérin i 1975.<ref>Guérin, Daniel (1975): «Etre homosexuel et révolutionnaire» i: ''La Quinzaine littéraire'', no. 215, no. spécial : ‘Les homosexualités’ (August 1975), s. 9-10.</ref>

Etter å ha stått fram offentlig i 1965 ble Guérin vist ryggen til av venstresiden, og hans tekster om seksuell frigjøring ble enten sensurert eller ikke trykket av venstreorienterte tidsskrifter.<ref>Berry, David (2003): ''For a dialectic of homosexuality and revolution''. Foredrag for ''Conference on «Socialism and Sexuality. Past and present of radical sexual politics»'', Amsterdam, 3.–4. oktober 2003.</ref> Guérin deltok i hendelsene i mai 1968 og ble en del av den franske homsebevegelsen som oppsto i tiden etterpå. Tiår senere har den franske forskeren og forfatteren [[Frédéric Martel]] beskrevet Guérin som «den franske homsebevegelsens bestefar».<ref>Martel, Frédéric (2000): ''Le rose et le noir. Les homosexuels en France depuis 1968'', Paris : Seuil, s. 46.</ref>