Redigerer DS «Sanct Svithun» (avsnitt)

== Historie ==
Etter Det Stavangerske Dampskibsselskabs inntreden i hurtigruten i 1919, ønsket rederiet å erstatte [[DS «Kong Haakon»]] med et spesialbygd hurtigruteskip (DS «Kong Haakon» var opprinnelig bygd for kystpostruten). I 1926 bestilte derfor rederiet et nytt skip ved verftet som hadde levert det laveste anbudet: ''International Shipbuilding & Engineering'', eller Danziger Werft i Polen.

=== I hurtigruten ===
Etter overleveringen i juli 1927, ble skipet satt inn i fast rotasjon i hurtigruten. I 1931 fikk DS «Sanct Svithun» kjølerom for ferskfisk, og radiotelegraf. Under [[Angrepet på Norge i 1940|angrepet på Norge 9. april 1940]] var DS «Sanct Svithun» på sitt årlige verkstedopphold mens DS «Kong Haakon» gikk som avløser. Hun slapp derfor uskadd fra krigshandlingene i 1940. Alle hurtigruteavganger ble innstilt etter invasjonen, men sommeren 1940 ble ruten gjenopptatt. Høsten 1941 ble [[Tromsø]] nordligste anløpshavn på grunn av faren for angrep nord for Finnmarkskysten. [[Finnmark]] ble betjent av den såkalte erstatningsruten som besto av mindre skip og kuttere.<ref name= SR>[https://www.skipsrevyen.no/samme-navn-samme-skjebne/679550 Skipsrevyen: Samme navn, samme skjebne (''publisert 19. august 2018 av Helge Martin Markussen''] Besøkt 27. januar 2023</ref>

=== Forliset ===
[[Fil:DS Sanct Svithun - vraket.jpg|thumb|left|Vraket av DS «Sanct Svithun»]]
30. september 1943 var DS «Sanct Svithun» på sørgående fra [[Ålesund]] i sørvest sterk kuling. Klokken 18:45 utenfor [[Stadlandet]] ble hun angrepet av seks britiske bombefly. Flyene bestrøk skipet med mitraljøser og slapp bomber i den tro at 50 tyske soldater befant seg ombord.<ref name = SR/>

De tyske soldatene hadde imidlertid gått av i Ålesund og var på vei sørover med et annet skip. En bombe traff og satte skipet i brann mens kapteinen og losen forsøkte å sette skipet på land. DS «Sanct Svithun» traff land ved Kobbeholmen utenfor Ervik i [[Selje (kommune)|Selje]] kommune. Forskipet hang på et skjær mens akterskipet lå under vann. Lokalbefolkningen i Ervik hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje, og de ilte til unnsetning. De greide å redde 76 mennesker fra de frådende vannmassene, mens 47 mennesker omkom – 29 eller 35 nordmenn og 10 eller 12 tyskere (tallene er usikre).

Skipsvraket ble liggende noen dager før det gled av skjæret og forsvant i dypet. Det eneste som ble reddet av skipet var skipsklokken. Den norske [[hjemmefronten]] sendte via den norske legasjonen i [[Stockholm]] et skarpt telegram til den [[Johan Nygaardsvolds regjering|norske eksilregjeringen]] i [[London]]:
{{Sitat|Vi har mottatt meddelelse fra en pålitelig rapportør på Vestlandet som har innsamlet pålitelig underretning blant øyenvitner og overlevende angående "St. Svithun"s senkning. Han erklærer at de tyske beretninger i pressen stort sett er riktige.

Når de uheldige virkninger ikke er blitt større, kommer det av at alle hjemme nekter å tro at engelskmennene kan ha oppført seg på en sådan måte. Det står i strid med de erfaringer som er blitt gjort av folk hjemme i nesten 3 år. Om sånt skulle hende igjen, ville det være i høyeste grad skadelig.}}

Noen byråer i Norge var mer enig i det nevnte telegrammet enn forfatteren selv. Postvesenet utgav frimerker illustrert av plakattegneren [[Harald Damsleth]]. Aftenposten hadde et kors med navn på avdøde personer, og [[Nasjonal Samling|NS]] ivret etter å installere et monument i nærheten av stedet der skipet forliste. NS valgte å ikke følge opp en slik plan, av frykt for sabotasjeaksjoner. I dag står det et [[Ervik kirke|minnekapell]] i Ervik, og i klokketårnet henger skipsklokken fra DS «Sanct Svithun».